Madeleine Svendsen

derfor droppet jeg ut av skolen

  • Skrevet 19.08.2012 klokka 23:47
  • Kategori: Utøya

Juni i fjor fikk jeg vitnemålet i hånden og gikk ut av ungdomsskolen med fem komma tre i snitt. Jeg var fornøyd med meg selv, og jeg var fornøyd med å endelig være ferdig. Endelig skulle jeg begynne på medier og kommunikasjon, slik jeg hadde gledet meg til så innmari lenge. Jeg skulle møte nye mennesker og jeg skulle fotografere, men først ventet en sommer fylt med så mye godt.

Så skjedde det utenkelige, og bare en måned etterpå ble vi kastet inn i hverdagen igjen. Jeg tenkte som så at det enten ville være fint å komme inn i rutiner igjen, eller så ville det bli veldig vanskelig. Første skoledag møtte jeg opp ved godt mot, og de første dagene gikk greit. Den største utfordringen var å komme seg opp om morgenen, da jeg pendlet til Oslo og derfor ble nødt til å stå opp halv seks for å rekke bussen. Noen ganger mistet jeg bussen, og da ble jeg oppriktig skuffet over meg selv. Så tok jeg neste buss, og så gikk jeg kanskje glipp av den første mattetimen, men jeg kom meg i alle fall på skolen.

Etter hvert skulle det vise seg at det faglige også skulle bli en utfordring. Jeg hadde alltid vært flink i de fleste fag, men plutselig fikk jeg ikke til alt like lett som før. På ungdomsskolen var jeg på topp i norsk og engelsk, men nå kunne jeg ikke skrive en nyhetsartikkel engang. En setning, kanskje to, så fikk jeg ikke til mer. På min første prøve i engelsk gikk jeg ned tre karakterer. Det var demotiverende. I flere timer kunne jeg sitte på skolen, uten å utrette noen verdens ting. Andre ganger fikk jeg til slutt levert et ferdig produkt, men hver en oppgave krevde mange krefter, ofte også tårer og frustrasjon. Det virket som om evnene mine var borte, kreativiteten også, og motivasjonen var i hvert fall borte. Jeg syntes ikke det var gøy å gå på skolen, selv ikke mediefagene var særlig givende mer. De gangene vi gjorde rent praktiske ting gikk det fint, men straks det var teori, loggføring og konkrete oppgaver med en tidsfrist involvert, så bød det på problemer. Jeg kjente ikke igjen meg selv lenger, og det var svært frustrerende.

Det var ikke rart at jeg hadde det sånn. Jeg hadde det vondt etter det jeg hadde opplevd, jeg slet med så mye. Daglig hadde jeg bilder i hodet av hva som skjedde der ute på øya, og hva som kunne ha skjedd. Det var ikke lett å sitte på skolen og konsentrere seg når dette dukket opp i hodet. Det var ikke lett å fokusere når jeg ikke fikk til og heller lot meg oppsluke av artikkel på artikkel om 22. juli i nettavisene. Det var ikke lett å være blid når en utilregnelighetsrapport gjorde meg forbannet. Det var ikke lett å være opplagt når jeg gikk på underskudd av energi og knapt orket å treffe vennene mine engang, når høydepunktet for dagen var å sove på bussen hjem. Ikke minst var det ofte tungt å være omgitt av mennesker som ikke gjennomgikk det samme som meg, for det bød på en slags ensomhet. Det var så mye å hanskes med at det ble for overveldende til å fungere skikkelig.

Den tiden jeg tilbrakte på skolen var ikke bare vond. Jeg tok flere fine bilder og jeg fikk flere nye venner. Jeg rakk å bli glad i klassen min og de rakk å bli glad i meg. Men jeg kunne ikke holde ut stort lenger. Jeg trengte en hvilepause, en mulighet til å ta en pust i bakken og ta vare på meg selv. Den siste dagen i november ble avgjørelsen tatt og jeg sluttet på skolen. Det var for det beste. Jeg ga det et forsøk og det gikk ikke, bedre lykke neste høst.

I morgen begynner jeg på skolen igjen. Det er med blandede følelser. Lenge har jeg vært redd for at det skal gå dårlig igjen, at jeg ikke skal få det til nå heller. Men det har gått et år, jeg har fått det litt bedre og jeg opplever ikke den samme brå starten denne gangen. Kanskje vil det ta litt tid før jeg når dit hvor jeg var da jeg var på mitt beste, men det gjør ikke noe. Målet mitt er å fullføre, først et år og så to til, samme hvilke tall som står skrevet på papiret. Det skal jeg klare. Neste sommer skal jeg stå der med karakterkortet og stolt si at jeg klarte det, at jeg er sterk og at jeg er bra, og at den mannen som sitter i fengsel ikke klarte å ødelegge for meg. Jeg har håp, drømmer og ambisjoner, og de vil alltid lede vei, om jeg så må ta to skritt tilbake for å ta et frem.

vi kunne ikke vite, vi kan ikke forstå

  • Skrevet 17.07.2012 klokka 01:07
  • Kategori: Utøya

Det er så ekkelt at han har vært her. At han var her hvor jeg bor, at han gikk inn i den butikken og hentet våpenet sitt, med den hensikt å skyte oss med det. Vi visste det ikke. Han var blant oss hele tiden, og vi visste ingenting. Vi kunne ikke vite.

Han gjorde det. Det skjedde. Men jeg forstår det ikke. Jeg fatter det ikke. Det er helt sinnsykt, og jeg kan stirre i taket eller gråte til tårene går tomme, men det går ikke vekk. Det blir ikke borte. Det vil alltid være der. Det er så urettferdig, det er så vondt, så vanskelig. Det skulle aldri skjedd, men det utenkelige ble en realitet.

Det blir lettere, men det blir ikke til å forstå.

22. juli-rettssaken sett fra mine øyne

  • Skrevet 22.06.2012 klokka 23:58
  • Kategori: Utøya



Midt i april, en uke i forkant av rettssaken, gruet jeg meg. Jeg merket at jeg var mer sliten enn vanlig, og jeg ble lett sint eller irritert. Lenge hadde jeg forsøkt å forberede meg på det som skulle komme, men likevel var ikke dette noe man kunne forberede seg hundre prosent på. Det ville bli tøft uansett.

16. april, den første rettsdagen, tilbrakte jeg på min advokats kontor for å lese avhørene til tiltalte. Jeg ville få et innblikk i hva vi ville bli servert den neste uken, under selve forklaringen. Hans personlige skildringer av angrepet på Utøya var svært fryktelige og provoserende å lese, for detaljene er grusomme og iskalde. Samtidig var det så absurd å lese alle begrunnelsene hans for å gjøre det han gjorde, og alt han tenkte og mente om situasjonen, for i mine ører holder det ikke vann i det hele tatt. Det er ikke til å forstå.

Så satte jeg meg foran de to store skjermene i den lokale tingretten for første gang, og dagene etter der. På skjermene så jeg ham komme inn i salen og ta plass i vitneboksen. Deretter begynte han å forklare. Om organisasjonen han hevder å være medlem av, om planleggingen av terroraksjonen, om bomben, og til slutt Utøya. De samme grusomme detaljene, skildret på den kalde og følelsesløse måten. Sa det var grusomt, men nødvendig. Redegjorde for dette synet. Han kalte oss kulturmarxister og kategoriserte oss som forrædere, anklaget oss for å ville dekonstruere den norske etniske gruppe og kultur, hevdet vi var legitime mål og at han hadde mandat til å drepe oss. Blant annet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for hans overbevisninger så ikke ut til å ha noen rot i virkeligheten overhodet. Ikke den virkeligheten jeg lever i, i alle fall. Nei, det er vanskelig å sette ord på det, for det er som sagt ikke til å forstå. Det hele er bare absurd.

Men forklaringen ga meg noe. Det å se og høre Breivik på denne måten, slik som han fremstår, etterlot meg med noe viktig. Jeg sluttet å være redd for ham. Ja, fra og med da begynte jeg til og med å bruke navnet hans. Jeg innså at han ikke er så skummel lenger. Han er bare en liten mann med en forvridd virkelighetsoppfatning, og det er synd at han har misforstått vårt flotte, åpne og kjærlige samfunn så til de grader.

Dagen da gjennomgangen av Utøya begynte, befant jeg meg i hovedsal 250. Jeg var der inne i alt to ganger, og kommer til å skrive et eget innlegg om dette.

Så fulgte den tyngste uken av de alle. Obduksjonsrapportene. Retten ble vist bilder av det aktuelle stedet (sydspissen, teltplassen, det blodige kafébygget og så videre), avdødes posisjon ble merket og rettsmedisineren redegjorde for hvor kulene hadde truffet, hvilke skader de hadde påført, og hvordan døden inntraff. Deretter leste bistandsadvokatene opp minneord, det ble vist et bilde av hver og en fra da de fremdeles levde, og rommet ble fylt med en slags varme, samtidig som det var veldig trist. Men det var godt å se dem smile, høre om livene de levde, og det var godt å få svar på nøyaktig hva som skjedde med dem, i stedet for å gå rundt og ikke vite.

Stemningen ble en annen da vitneforklaringene begynte. De overlevende brakte liv og varme med seg, selv om historiene var grufulle. De brakte også med seg et budskap om håp, styrke og samhold, og flere fortalte med et lite glimt i øyet her og der. For meg var det ikke så sterkt å høre på vitneforklaringene, hvis jeg kan si det på den måten. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg har jo min egen historie, og det er blitt så hverdagslig for meg å både tenke på den og høre hvor alle andre gjemte seg, hvor de ble skutt, hva de så og så videre. Men sykt er det. Det er helt vanvittig hva vi har å fortelle, alle sammen. Det er fremdeles uvirkelig at det i det hele tatt har skjedd.

Etter at gjennomgangen av Utøya var over, fant jeg det ikke relevant å følge med mer. Politikk, ideologi og rettspsykiatri var ikke interessant for meg, så jeg jobbet og drev med dagligdagse sysler i stedet. Dere forstår, å sitte i rettssalen dag etter dag og få inntrykk av ulik sort, det er en påkjenning. Man blir sliten av det, og man går ut med et trykk i hodet man ikke hadde da man kom.

Sluttprosedyrene var noe jeg ville få med meg, så jeg fulgte saken både i går og i dag. Aktoratet la frem en meget god prosedyre, hvor de la ned påstand om tvungent psykisk helsevern. Forsvaret la også frem en god prosedyre, hvor de nedla påstand om frifinnelse, siden dette er hva Breivik ønsker. Nå er det opp til dommerne å dømme, og svaret får vi i august. Personlig ønsker jeg at Breivik skal bli kjent tilregnelig, men til syvende og sist er det viktigste at han aldri slipper ut igjen - for det gjør han aldri. Nest til sist i dag holdt en håndfull etterlatte og fornærmede sluttbemerkninger, der de fortalte om ettervirkningene, hva de har mistet, sorgen og smerten, men også så fint om sine kjære, sin tillit til rettssystemet og at vi skal få det bedre igjen en dag.

Retten ble hevet for siste gang i dag, og etter ti lange, tunge uker kan vi endelig lukke dette kapittelet. Rettssaken har både vært en påkjenning, og den har vært viktig for bearbeidelsen og det å komme seg videre, i alle fall for meg. Nå er den over, og vi kan ta fatt på sommeren. Slappe av i solen, leve livet, finne hverdagen igjen. Det har vi alle fortjent.

Jeg vil gjerne rette en stor takk til alle som har bidratt i å gjøre dette til en verdig og korrekt rettsprosess. Dere er alle dyktige, flotte mennesker. Vil også takke alle som har vært der for meg og støttet meg. Det betyr alt i verden, og dere er fantastiske. Tusen takk.

vi er barn av regnbuen

  • Skrevet 26.04.2012 klokka 17:43
  • Kategori: Utøya

En regntung torsdag i april. Titusener av mennesker samler seg på Youngstorget i Oslo og synger for kjærlighet og fred. Verner om de verdiene som ble forsøkt ødelagt i fjor sommer. Blomstene pynter nok en gang byen. Det varmer et hjerte.

Vårt svar på terror er ikke hat, men godhet og omsorg for hverandre. For de etterlatte, de berørte og oss som et folk. Vi står sammen.

Mitt lille, vakre land Norge. Jeg er så uendelig stolt over å være norsk.



// Foto: VG

fanget med frykten

  • Skrevet 23.02.2012 klokka 00:02
  • Kategori: Utøya

Marthe og jeg har nettopp satt oss ned ved vinduet. Vi skal på nye eventyr, og vi kjører ferje. Båten legger fra kai. Motoren durer. På bordet ovenfor vårt har en mann slått seg ned. Jeg legger merke til at han av og til skotter bort på meg. Et par ganger møtes blikkene våre i brøkdelen av et sekund. Et snev av ubehag melder seg. Marthe er sulten. Sammen går vi i kafeteriaen og stiller oss i kø. Mannen snakker i mobiltelefonen sin nå. Ser stadig bort på meg der jeg nå står. Blikkene våre møtes igjen. Ubehaget vokser litt. Jeg vil vekk. Hvisker til Marthe at vi skal sette oss ned på den andre enden av dekket. Det gjør vi. Finner en ny plass ved vinduet. Ubehaget demper seg en anelse nå.

Til min forferdelse dukker den fremmede mannen opp i døråpningen foran meg. Følger han etter oss? Jo nærmere han kommer, jo reddere blir jeg. Tenk om han er farlig? Tenk om han er ute etter meg? Han har hendene i lommene. I hodet mitt har jeg allerede konstruert flere scenarioer der han trekker våpen og begynner å skyte. Mannen beveger seg i en bue forbi oss, gjennom rommet og ut igjen til kafeteriaen der han opprinnelig satt. Øynene mine er store, hånden min klemmer Marthe sin, og tårene presser på. Hvilken tenkelig, alminnelig grunn skulle han ha til å gjøre det han nettopp gjorde? Tankene raser. Jeg vil låse meg inn på toalettet. Gjemme meg. Jeg har innsett at jeg er fanget på en båt, midt ute på en fjord, fullstendig uten mulighet til å svømme i sikkerhet. Hvis noen virkelig vil meg vondt, så er det over. Jeg er maktesløs.

Mest sannsynlig var dette en helt alminnelig mann, uten noen form for skumle intensjoner. Mest sannsynlig falt hans oppførsel naturlig for ham, mens den derimot på meg virket truende og mistenkelig. Jeg kan ikke slutte å analysere folks fremtoning. Kan ikke slutte å feste blikket på hendene de har i lommene. Jeg kan ikke tenke at alt er som det skal, for jeg må være klar til å flykte hvis det skulle vise seg å ikke være det. En gang trodde jeg at jeg var trygg. Det var så langt fra sannheten som det er mulig å komme. Jeg har sett hvilken ondskap som kan bo i et menneske, og jeg er redd for at den også skal bo i andre.

Jeg har mistet min grunnleggende trygghet og tillit til andre mennesker, og det er alt annet enn lett.

et halvt år i stillhet

  • Skrevet 22.01.2012 klokka 22:57
  • Kategori: Utøya



Bildet er lånt fra Sophie Lund Aaserud (@SophieAaserud på Twitter).

den første julen

  • Skrevet 31.12.2011 klokka 16:32
  • Kategori: Utøya

Julestemningen og julegleden dukket aldri opp. Det forventet jeg ikke at den skulle gjøre heller. Julemat, pynt og gaver virket så ubetydelig og poengløst i den store sammenhengen, og det var øyeblikk der jeg egentlig hadde lyst til å gråte. Tankene gikk i stor grad til de med en tom stol ved bordet, og litt til alle andre ting.

Men det fine med julen har vært å være sammen med familien min, for 
jeg er heldig som fremdeles er her med dem, og de er alltid gode å ha rundt seg. Og jeg synes det er koselig å gi julegaver og ønske andre en god jul, for det gjør meg glad. Det skal også sies at jeg fikk mye fint til jul, blant annet oppskrifter på cupcakes, pynt til rommet og lommepenger til Dublin.





Dette smykket fikk jeg av bestevenninnen til mamma. Hun er et nydelig menneske.



Lille julaften var jeg på graven til bestemor og Bendik med kranser og lys. De skulle vært her med oss, akkurat som alle andre som forsvant før de egentlig skulle, og jeg savner dem.



De to siste dagene har det hendt at folk har skutt opp fyrverkeri her i området, selv om det ikke er nyttårsaften riktig ennå. Enkelte av disse rakettene høres virkelig ut som rifleskudd, og de sender meg rett tilbake til Utøya igjen. Adrenalinet bruser umiddelbart gjennom kroppen, og jeg får en klump i magen. Selv når jeg ikke blir redd for smellene, så minner de meg om de lydene jeg hørte da jeg svømte vekk derifra.

Men jeg har alltid elsket å se himmelen eksplodere i farger, som om noen blåser glitter på den, og jeg skal ut og se det i år også. Ikke minst skal jeg ønske det nye året velkommen sammen med noen av mine beste venner.

Ha en fin kveld, alle sammen.
Gjør den siste dagen i dette året til noe verdt å se tilbake på med et smil.

en vanskelig høytid

  • Skrevet 20.12.2011 klokka 23:37
  • Kategori: Utøya

Jeg gleder meg ikke til jul.

Julen har bestandig vært en varm og koselig høytid, men i år er alt blitt annerledes. Jeg har ikke julestemning i det hele tatt. De siste månedene har mange av de normale, de faste og de hverdagslige tingene gitt svært lite mening for meg, og julen er ikke et unntak, dessverre. Før hang jeg opp julestjernen i vinduet og insisterte på å la den bli der til langt ut i januar, jeg pyntet pepperkakehus, åpnet kalenderen og hørte på julemusikk. Men ikke dette året. Dette året klarer jeg bare ikke å se gleden i høytiden, samme hvor hardt jeg prøver. Så klart er alle lysene og all julepynten fin å se på, og jeg tror nok absolutt det vil bli hyggelig å være sammen med familien. Men alt annet er bare... Nei, jeg klarer ikke å se alt det fine ved det akkurat nå.

Alt jeg klarer å tenke på er de familiene som kommer til å tilbringe denne julen med en tom plass ved middagsbordet. Navnet som mangler på pakkene under treet, barnet deres som aldri kom hjem. Det er så fryktelig urettferdig. Jeg minnes også på at dette er den tredje julen uten bestemor. Fine, flotte bestemor med det røde forklet og det blide humøret, med sukkertøystengene på juletreet, de gode klemmene og den aller beste julematen. Jeg savner henne. Og jeg savner alle de andre som heller ikke er her hos oss mer, men som burde vært det.



Dette bildet er fra desember i fjor, da det var temamøte for AUF om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er rart hvordan ting har forandret seg siden da, men det er godt å i det minste ha minnene.

ingen skal få bombe oss til taushet

  • Skrevet 10.12.2011 klokka 07:29
  • Kategori: Utøya























// Nikon D3000, 18-55mm

svar på spørsmålene om utøya

  • Skrevet 05.12.2011 klokka 23:41
  • Kategori: Utøya

Jeg lurte bare på om du kjente kusina mi Åsta Sofie Helland Dahl?
Nei, det gjorde jeg dessverre ikke. Veldig lei for at du mistet henne.

Tok du noen bilder før alt skjedde, og kommer du til å legge dem ut når du får kamera ditt tilbake fra Kripos?
Forhåpentligvis har Kripos kameraet mitt, og forhåpentligvis er både det og minnekortet intakt. Jeg rakk å ta i underkant av hundre bilder på Utøya, omtrent alle er fra torsdag 21. juli, og jeg kommer nok til å legge ut noe av det den dagen jeg får det tilbake.

Er du fortsatt med i CISV?
For de som ikke vet det, så er CISV en internasjonal fredsorganisasjon som arrangerer sommerleirer for barn/ungdom over hele verden, der man lærer om andres kulturer og stifter nye vennskap på tvers av landegrenser. Jeg var på leir i Italia sommeren 2010, og dette var grunnen til at jeg ikke deltok på fjorårets sommerleir på Utøya. Egentlig skulle jeg reise fire uker til India og være juniorleder på en slik leir i januar også, men etter alt som har skjedd har jeg ikke lyst mer, så jeg har trukket meg fra programmet.

Hender det at du noen gang setter deg ned for å tenke på alt du opplevde, altså at du lar deg selv se hele opplevelsen i hodet? Eller er det sånn at du prøver å fortrenge alt du har sett og opplevd?
Jeg klarer ikke å fortrenge noe. Tankene bare dukker opp av seg selv eller når jeg blir minnet på det, hele tiden, og da blir jeg sittende og tenke på det en stund. Enten tenker jeg på det som skjedde med meg, eller så lager hodet mitt nye bilder som er minst like grusomme.

Lover du å si ifra til Marte om du trenger noen å snakke med?
Selvsagt, vennen min. Det samme gjelder deg.

Hjelper det deg å skrive ned det som har skjedd?
Det hjelper meg å huske i ettertid, og det er godt å kunne sette ord på ting.

Har du fått tilbake tingene dine?
Før jeg dro på Utøya la jeg ved en tilfeldigvis medlemskortet mitt fra AUF i lommeboken, og dette hjalp politiet å identifisere eiendelene mine. Jeg fikk tilbake tre klesplagg, toalettmappene mine, vesken min, lommeboken min og et nydelig armbånd jeg fikk i bursdagspresang av min kjære Mirielle den første dagen vi var på Utøya. Det var egentlig armbåndet jeg var mest glad for å få igjen, og jeg bruker det nesten hele tiden. Alle tingene luktet forøvrig fukt, kjeller og møkk da jeg fikk de tilbake, men etter å ha latt dem stå til lufting i et par måneders tid var de heldigvis brukbare igjen.

Armbåndet jeg fikk av Mirielle.



Skal du tilbake til neste år?
For meg tok vi Utøya tilbake den dagen vi overlevende dro til øya for første gang siden angrepet og fikk se at det ikke var farlig der mer, og det er det jeg personlig velger å legge i det uttrykket.
Om jeg skal dra tilbake dit på leir har jeg ikke bestemt meg for ennå. Jeg tror ikke jeg vil tørre å sove der mer, for jeg er redd for at noen skal angripe oss igjen, bare at de gjør det på en annen måte denne gangen. Sannsynligheten for at det skjer er minimal, men jeg er redd likevel. Dessuten vet jeg ikke i hvilken grad det er mulig å kose seg og ha det gøy på et sted der du vet at mennesker du kjenner har blitt drept. Jeg har tro på at vi AUFere vil kunne skape flere gode minner sammen, men for meg er det ikke tvil om at Utøya aldri vil bli helt det samme igjen.


Ditt beste minne fra Utøya 2011?
På de 48 timene jeg rakk å være der var det flere gode minner som ble dannet, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det aller beste. Spesielt husker jeg Datarock-konserten, alle de lattermilde stundene med Tonje, da Mirielle turnet i gangen i kafébygget og vi snakket om alt og ingenting, Hege som gikk på trynet i vannet ved Nakenodden med klær på, da Østfold slo Sør-Trøndelag i volleyball, da jeg og Kristin spilte gitar og sang på trappen utenfor kafébygget, da jeg og Hege lette etter elg på kjærlighetsstien, og alle de gode, koselige stundene natt til torsdag og fredag.

Åssen synes du Anders Behring Breivik bør straffes?
Han skal sitte trygt inne bak lås og slå så lenge han lever, og han skal aldri få skade noen igjen.

Synes du at vi skal glemme han?
Realistisk sett kommer vi nok alltid til å huske ham, slik som hele verden husker Hitler, men jeg håper jeg en dag kan slippe å se ansiktet hans og høre navnet hans hvor enn jeg går. 

Fikk du noen skader?
Nei, jeg var så heldig at jeg slapp unna det med skrekken.

Hva er de største forandringene ved skolehverdagen din nå?
At den ikke eksisterer mer. Jeg har droppet ut. Skriver et mer utfyllende innlegg om dette senere.

Hadde du følt deg utrygg om han slapp ut?
Ja, det hadde jeg.

Hvor lenge syns du han skal sitte inne?
Så lenge han lever.

Så du han da han skøyt?
Jeg så han skyte én person før han rettet våpenet mot meg.

Da dere måtte flykte, fikk du med tingene dine?
Nei, det gjorde jeg ikke. Tingene mine lå i teltet, jeg løp fra skoene mine, og alt jeg hadde på meg av eiendeler var mobilen min. Den og en fleecejakke forlot jeg på øya da jeg svømte.

Hvordan klarer du al opmærksomheden? Der er meget postiv opmærksomhed, men har du også fået negativ?
Jeg har faktisk ikke fått noen negativ oppmerksomhet. Ikke som jeg vet om, i alle fall. Den oppmerksomheten jeg har fått har vært positiv og svært støttende, synes jeg.


Hvilken hjælp får du? Og er bloggen en bedre hjælp en at tale med en psykolog?
Nå går jeg kun til psykolog, og dette gjør jeg to timer i uken. Bloggen kan ikke gi meg svar eller fortelle meg hvilken diagnose jeg har, men det gjør veldig godt å skrive ting ned. Det jeg skriver snakker jeg som oftest med psykologen min om også, så jeg får utløp for det på flere måter. Men det er noe helt eget ved det å bare skrive i ro og fred.

Er det hårdt at se Breiviks ansigt på avisernes forside hele tiden?
Prøver å ikke tenke noe særlig over det, men jeg er veldig lei av å se ansiktet hans hvor enn jeg snur meg, det skal jeg ærlig innrømme.

Hvis du fik chancen nu, ville du så vide hvem gutten der blev skudt foran dig var?
Jeg har lenge forsøkt å finne identiteten hans, men jeg er ennå ikke hundre prosent sikker. Det var en gutt som ble drept på sydspissen, men mest sannsynlig er denne gutten jeg så bli skutt en av de overlevende. Men historiene våre matcher ikke helt hundre prosent, og derfor vil jeg ikke si noe sikkert.

Føler du stadig bare en tomhed, eller er der noget anderledes nu?
Tomheten og apatien er ikke like sterk som den var de første dagene og ukene etter det som skjedde, men mye sitter fremdeles igjen. Jeg føler meg ofte nummen, og livet kan ofte virke skrekkelig meningsløst. Jeg gråter litt lettere nå enn jeg gjorde da sjokket og apatien var på sitt verste (da klarte jeg ikke gråte for noe), men det føles fremdeles som om en bit av sjelen min har blitt revet vekk.

Kan du fortelle litt om hva du har gjort for å komme deg tilbake til hverdagen i ettertid?
Jeg har forsøkt å gjøre de tingene jeg gjorde før, men det er mye som er tungt og det er mye som ikke alltid går. Ofte gir ikke dagene noen mening, egentlig. Ofte er alt bare dumt og trist. Men jeg finner også glede i ting innimellom, og jeg prøver å fokusere på det positive i livet, det gjør jeg virkelig.

Hvordan vil du si forholdet til vennene dine som ikke var på Utøya er nå? Har dere like mye felles som tidligere?
Jeg er utrolig glad i alle vennene mine, og jeg er uendelig takknemlig for all støtte og kjærlighet de gir meg, men naturlig nok er det mest optimalt å snakke om temaet Utøya med de av vennene mine som er overlevende. Sånn blir det bare, for akkurat denne situasjonen har jeg ikke felles med de av vennene mine som ikke var der. Men jeg er fremdeles den Madeleine de kjenner, det vil jeg alltid være, og jeg vil aldri sette mindre pris på dem eller være mindre glad i dem bare fordi vi ikke har opplevd det samme.

Hva synes du om å diskutere politikk med en fra et annet partipolitisk ståsted enn deg selv?
Ytringsfrihet og demokrati handler om nettopp det å være åpen for uenighet, så det ser jeg ikke på som noe problem. Nå skal det sies at jeg sjeldent legger meg ut i heftige, politiske diskusjoner, for argumentasjonen og kunnskapen min har fremdeles en lang vei å gå.

Hva er ditt største lyspunkt i hverdagen for tiden?
De gangene jeg er sammen med folk jeg er glad i, og de gjør at jeg oppriktig kjenner meg glad innvendig.

Har synet ditt på menneskeheten endret seg etter 22. juli?
En hel nasjon som stod samlet med tårer på kinn og blomster løftet høyt opp i været viste meg en godhet jeg aldri har sett maken til hos det norske folk, og det var svært vakkert. Samtidig viste denne mannen meg en ondskap jeg aldri ville forestille meg at kunne bo inne i et menneske, så ja, mitt syn på menneskeheten har endret seg både på godt og vondt.

Hva syns du om at Breivik er så mye i media?
Jeg er drittlei av å se ansiktet hans overalt, og jeg er fint lite interessert i hva han spiste på brødskiven da han var fem år eller hva det nå enn er avisene graver opp og skriver nye førstesideoppslag om hele tiden...

Har du noen gang fått kommentarer om at "du ikke bør ha det like vondt, fordi du klarte å rømme"?
Det har aldri noen sagt til meg. Men det hender at jeg sier det til meg selv.

Hva er det fineste du har opplevd i ettertid? Har tilfeldige mennesker kommet bort til deg?
Samholdet, kjærligheten, nye vennskap som ble dannet og vennskap som fikk smidd fastere lenker. Ja, det har hendt. En morgen jeg stod i kassen i dagligvarebutikken og betalte for varene mine, var det en dame som plutselig strøk meg på armen og sa at hun ønsket meg alt godt. Da ble jeg veldig glad og rørt.

Hva provoserer deg mest i etterkant?
Hverdagsrasismen som igjen preger gatene, enkelte ting som omhandler gjerningsmannen, de flere idiotene der ute med null respekt for 22. juli og de berørte av tragedien, samt alle de som skal leke etterpåkloke, fordele skyld og rette anklager mot Eskil Pedersen, andre overlevende og politiet.

Hva føler man egentlig når man blir beskutt?
Den følelsen er vanskelig å beskrive med ord, og det er så mye man tenker og føler på en gang at det er helt vanvittig. Jeg husker hvor utrolig redd jeg var, hvor sikker jeg var på at jeg kom til å dø, samtidig som jeg kjempet for å overleve.

Går det bedre? Eller blir det bare verre?
Det er vanskelig å si. Det går så mye opp og ned, og ofte vet jeg ikke helt hvor jeg har meg selv hen lenger. Det går litt bedre, men det er langt fra bra, og av og til er det helt jævlig.

minner mellom to permer

  • Skrevet 21.11.2011 klokka 18:37
  • Kategori: Utøya

I dag gikk jeg i bokhandelen og lette frem den nye minneboken som er laget om terrorangrepene, 22.07.11 - Fra hat til kjærlighet, og jeg ble stående en stund og bla i den. En av sidene i begynnelsen av boken viste et stort bilde av den regntunge teltplassen på Utøya den tjueandre juli, og ved siden av fikk jeg se den aller siste twittermeldingen jeg skrev den fredagen.

Da begynte jeg å gråte.





Boken kan kjøpes her eller i din nærmeste bokhandel.
Overskuddet av inntektene i sin helhet vil gå til 22. juli-fondet.

spørsmålsrunde angående utøya - avsluttet

  • Skrevet 18.11.2011 klokka 23:37
  • Kategori: Utøya

Sytten uker etterpå velger jeg å holde åpent for nok en spørsmålsrunde. Dere kan spørre om hva dere vil, om det så måtte være hva jeg opplevde på Utøya, hvordan jeg har det nå og så videre. Personlig mener jeg at det er bedre at folk får svar på det de lurer på, fremfor at de går og lurer. Samtidig er det litt terapi for meg å få skrevet om det.
Selve den hele og fulle historien min fra fredag den 22. juli ligger her.



Fremover vil jeg bruke litt tid til å skrive noen innlegg som kommer til å omhandle skyldfølelse, traumereaksjoner og min skolehverdag slik den er blitt nå.

Enkelte savner den gode, gamle bloggingen min slik den var før, og det kan jeg forstå. Men fortvil ikke, for min sarkastiske, overdrevne og uhøytidelige tolkning av livets mange hverdagsligheter har ikke blitt helt borte. Av og til må jeg jo slå meg litt løs med det også, ikke bare fokusere på det som er vondt og vanskelig, ikke sant? Så hold dere i nærheten, og takk for at dere er verdens flotteste lesere. Jeg leser alt dere skriver, og det varmer virkelig! 

men sorgen i hjertet kan ingen se

  • Skrevet 02.11.2011 klokka 20:17
  • Kategori: Utøya

På vei hjem etter skolen i dag gikk jeg en tur innom Oslo domkirke, og det var egentlig veldig fint. Det var så stille og fredelig der inne, bortsett fra pianoet som spilte så vakkert, og for en gangs skyld var jeg ikke redd for at noen skulle storme inn døren og ville meg vondt.

Jeg tente lys for dere inne i kirken. Så satt jeg der en stund og tenkte på dere. Etterpå gikk jeg på butikken og kjøpte en lighter, slik at jeg kunne tenne alle lysene ved bildene av dere utenfor kirken også. Jeg syntes det burde være lys hos dere når kvelden ble mørk.

Vi tenker alle på dere hver eneste dag, vet dere.





<3 Hvil i fred, kjære engler.

tilbake til utøya

  • Skrevet 25.10.2011 klokka 23:40
  • Kategori: Utøya

Det er lørdag den tjueandre oktober. I dag er det tre måneder siden sekstini av våre vakreste roser brutalt og urettferdig ble revet opp med roten og tatt i fra oss på Utøya. I dag er det én måned siden jeg selv svømte unna kulene og takket være gode mennesker overlevde den vanskelige ferden over fjorden. Det gjør vondt å minnes.

Lørdag tjuende august tok vi Utøya tilbake. Det var både vondt og godt på samme tid. I motsetning til fredag den tjueandre juli, da gjørmen lå tykt på bakken og regnet så ut til å aldri ta slutt, skinte nå solen over Utøya. Gresset på volleyballbanen der Østfold hadde vunnet over Sør-Trøndelag den første dagen var like grønt som alltid, i kantinen stod plastbestikket vi skulle spise middagen vår med, og på veggen hang det en papptallerken der det stod skrevet: "du er fantastisk". Leirprogrammet hang fremdeles på oppslagstavlene, MS Thorbjørn loffet frem og tilbake på det glitrende vannet, og det var nesten som om vi aldri hadde dratt derifra. Men kulehullene i gulvene og veggene inne i kafébygget fortalte en helt annen historie.

Å sette føttene på øya igjen var noe helt spesielt. Atmosfæren som hvilte over stedet var så annerledes, alt var så stille. Selv med øya full av mennesker, så var det ikke noe liv der. Teltplassen var kun blitt en åpen, tom gresslette, ingen stekte lenger vafler i vaffelteltet eller solgte godteri i kiosken, og overalt på kjærlighetsstien stod det uniformerte vakter for å passe på.



Jeg gikk den første runden rundt øya med Hege, en av mine aller beste venninner. Vi tok hverandre i hendene og gikk opp mot kafébygget, der vi tente lys og la ned blomster i lillesalen, før vi gikk ruten der Hege hadde løpt og gjemt seg under skytingen. Den første dagen hadde vi fulgt kjærlighetsstien mens vi lo, tullet og lurte på om elgen hadde gått over isen og slått leir på Utøya denne sommeren. Vi hadde lett etter elgen, vitset om soppen på bakken og lurt på om døren på det vesle pumpehuset gikk an å åpne. Nå føltes det nesten som å være på museum der vi gikk, lavmælte mens vi pekte og kikket, trakk kort på munnvikene til politibetjentene og forsøkte å ikke skli i den tykke gjørmen.

Vi gikk til teltplassen vår før vi begynte på ruten min. Teltene manglet, men leirbålplassen vi hadde sittet rundt under Palestina og Israel-aksjonen vi hadde vist for Jonas Gahr Støre lå tilsynelatende urørt. I skogholtet fant Hege stedet der teltet vårt hadde stått, og jeg husket mosehaugen der jeg utallige ganger hadde gravd ned teltpluggen for å holde teltet oppe. Til tross for at alt som vitnet om leirstedet til over førti østfoldinger var blitt ryddet bort og fjernet, var det ennå én kjærkommen ting igjen. I et av trærne hang det noe blått noe, og jeg pekte på det og sa: "Se, det er tørkesnoren til Maren!". Det var noe av det fineste jeg så den dagen.

Flukten min begynte jo i teltleiren vår, så vi gikk derfra og ned på stien der jeg hadde løpt. Mens jeg løp så jeg bare trærne og menneskene som flimret forbi, og føttene mine beveget seg helt av seg selv i følge med de andre, så det å gå den samme veien i ro og mak var som å gå der for første gang. Det var litt vanskelig å finne frem til det eksakte stedet der noen av oss hadde stoppet på noen store steiner og vi hadde plasket ut i vannkanten og lusket oss gjennom et kratt, for det var høyvann rundt Utøya nå. Jeg og Hege gikk også ned til Nakenodden, badestedet der alle vasket håret sitt, solte seg og der Hege klønete nok klarte å gå på tryne i vannet med klær på og håndkle og alt den fine torsdagen før alt skjedde. Nå var det minnesmerker, dikt og blomster lagt ned der i stedet.

Omsider var jeg nok en gang på sydspissen av øya, bare denne gangen uten en bevæpnet massemorder i hælene. Vannet stod høyt og dekket over deler av svaberget der jeg hadde lagt på svøm fra, og jeg kunne ikke finne igjen treet der jeg hadde hengt fra meg jakken min. Det så veldig annerledes ut, men jeg var likevel i full stand til å vise hvordan gjerningsmannen hadde kommet luntende ned fra skogholtet og ned til svaberget, stilt seg bredbeint ved siden av en grønn busk og begynt å skyte.

Sydspissen av øya, stedet der jeg svømte fra:



Rett frem ser man et hvitt og et rødt hus. Jeg svømte mot det hvite huset, men ble plukket opp av båten og fraktet i land på gården man ser helt til venstre i bildet.

Her har jeg lagt ned hvite roser på sydspissen av øya, til minne om alle oss som svømte, til minne om gutten som lå igjen der og til minne om det som skjedde der mindre enn en time etterpå.



Klokken ett samlet alle seg i bakken på Utøya. Eskil holdt tale, Ingrid Olava sang "Barn av regnbuen" og så kom vår flotte, dyktige statsminister Jens for å holde tale han også. Solen skinte, gresset var grønt og mykt, og mange fikk en følelse av at vi endelig fikk avsluttet årets sommerleir. Helt til slutt reiste alle seg, tok hverandres hender og rakte dem mot himmelen, mens vi alle sang med på "Vi er AUF-ere". Det sa noe om hvilket sterkt bånd vi har knyttet til hverandre, og den lille stunden i bakken på Utøya var noe av det aller fineste jeg har opplevd.



Jeg hadde håpet at det å se stedet der alt skjedde igjen skulle gi meg en reaksjon, få meg til å innse realiteten. Men jeg må si jeg ble skuffet akkurat der. Selv nå, tre måneder etterpå, sliter jeg med å fatte at det er virkelig. Klarer ikke å koble følelsene mine opp mot det jeg opplevde, det jeg og alle de andre er en del av. Det virker bare så fjernt. Likevel føler jeg at jeg fikk noe ut av å dra tilbake på Utøya, og det var nok på flere måter veldig godt, samtidig som det var tungt.

Søndag tjueførste august ble våre falne brødre og søstre hedret med en vakker og verdig minnemarkering i Oslo Spektrum. Taler ble holdt, dikt og tekster ble deklamert, sanger ble sunget og hele scenen var fylt med levende lys. De to sterkeste stundene under minneseremonien var da kongen brast i gråt under sin egen tale, og da navnene på de døde ble lest opp. Det var som om det aldri skulle ta slutt, og mellom hvert navn fulgte en stillhet som umiddelbart ble fylt med sørgmodige hikst fra etterlatte og pårørende i salen. Jeg husker mamma grep meg ekstra hardt i armen da navnene på de jeg kjente ble lest opp.



Etter minneseremonien var det på tide å ta farvel med alle AUFerne som hadde vært samlet i Oslo den helgen, og jeg må ærlig si at den helgen i Oslo har vært en av de beste i mitt liv. For selv om vi visste at besøket på Utøya og den nasjonale minneseremonien kom til å bli tungt, så var det først og fremst utrolig godt å se hverandre igjen. Møte og bli bedre kjent med dem man ikke rakk å hilse på før fredagen, gi en god klem til dem man var sammen med under og etter skytingen, og rett og slett bare være sammen, snakke, gråte, smile og ha det koselig, nå som vi alle var samlet på ett og samme sted igjen. Uansett geografisk spredning, så har vi alle knyttet et bånd for livet, og det har og vil alltid være av enorm verdi for oss alle sammen.

Tirsdag trettiende august kjørte jeg nok en gang mot Utøya, men denne gangen for å treffe menneskene som trolig reddet livet mitt. Like fredelig som alltid lå den vakre øya vår der, omgitt av kveldssol og stille vann. Det var fint å være ved den igjen.



De som plukket meg opp med båt var Christer Lillestrøm og hans bestefar, og jeg fikk vite av bestefaren at han senere også hadde hentet min gode venninne Alexandra, som var blitt skadet, noe jeg er vanvittig takknemlig for. Evig takknemlig er jeg selvfølgelig også for min egen del, og det var utrolig godt å få møte dem igjen, denne gangen under litt mindre kaotiske omstendigheter. Samtidig var det ganske merkelig, for hva sier man egentlig til noen som har hindret deg fra å drukne og reddet ditt liv? Man kan på en måte ikke få takket dem nok, for det er så stort og så beundringsverdig at man ikke kan få sagt det med ord.

Mammaen og bestemoren til Christer fikk jeg også møte, og de husket meg, for det var de som hadde stått på bryggen med varme tepper og sendt oss opp til ambulansepersonellet på veien. Da jeg kom til Sundvolden og fikk byttet ut teppet med en morgenkåpe, husker jeg at jeg var meget opptatt av at de rettmessige eierne skulle få det tilbake. Derfor leverte jeg det i resepsjonen, og jammen kunne bestemoren fortelle at hun hadde fått det lyseblå teppet sitt tilbake. Det var da flott, tenkte jeg, og stusset samtidig litt over hvordan en slik liten filleting kunne være av så stor betydning for meg i et slikt kaos. Men det var den altså, og det gjorde meg litt glad at jeg i det minste kunne gi tilbake teppet de hadde gitt meg.

Noe av det jeg synes var litt rart, var å høre bestefaren sin side av historien, for i følge ham plukket de meg opp cirka 200 meter fra Utøya. Omtrent der jeg har tegnet det hvite krysset på dette bildet:



Det kunne jeg bare ikke fatte, for jeg var jo så forferdelig optimistisk da jeg svømte! Jeg var jo overbevist om at jeg hadde svømt over halve fjorden, altså cirka 500 meter, og at jeg kun hadde knappe 200 meter igjen til husene på den andre siden. Det skulle jo gå, selv med to brudd i ryggen, numne armer og klær på, for jeg skulle ikke dø den dagen, jeg. Nå skjønner jeg jo at det var desto bedre at båten kom og reddet meg da den gjorde, for sett at jeg ikke hadde vært nær ved å gi opp akkurat da, så hadde jeg nok neppe klart meg gjennom 400-500 meter til...

Vel, jeg lever da i alle fall, og det er vel det som betyr noe, er det ikke?

"herregud, nå kommer de og dreper oss"

  • Skrevet 14.08.2011 klokka 06:21
  • Kategori: Utøya

Klokken er 23.38 og det er fredag den tolvte august totusenogelleve. I dag er det tre uker siden. Jeg husker det som om det var i går, men likevel virker det så fjernt. Som om det aldri skjedde i det hele tatt. For det er virkelig ikke til å ta inn over seg.

Nyhetene omtaler ikke lenger bare terrorangrepene. Blomstene i Oslo har visnet og blitt ryddet vekk. Folk har begynt å ta tilbake hverdagen, og verden er i ferd med å gå videre. Igjen sitter de som har mistet et barn, en søster eller bror og en venn, de pårørende, og vi som fikk kjenne massakren på kroppen, vi som opplevde den på nært hold. Aldri vil en nordmann glemme, men hendelsen vil likevel skyves litt lenger bak i tankeregisteret, samtidig som alle de etterlatte og direkte berørtes sinn vil hjemsøkes i større eller mindre grad hvert våkent øyeblikk til våre dagers ende. Jeg vil ikke at verden skal gå videre. Ikke riktig ennå. Jeg vil at den skal stoppe helt opp, for min verden har nemlig det.

Det har ikke gått opp for meg ennå. Hodet mitt vil ikke registrere at det er en realitet. Jeg vet hva jeg har sett, hva jeg har foretatt meg og hva jeg har opplevd, men jeg klarer ikke å knytte følelsene opp mot det. Jeg føler absolutt ingenting, klarer ikke gråte, kjenner meg kun så innmari tom innvendig. Går egentlig bare rundt og venter på å bryte sammen, venter på at alle tankene og følelsene skal koke sammen på én gang og slå meg i ansiktet med all kraft. "Men det er jo ikke sikkert det kommer noe sammenbrudd, Madeleine," sier fastlegen. "Det kan ta fem år, det kan ta to måneder, men det er ikke sikkert det kommer i det hele tatt." Så dette er alt? Kun denne tomheten, ikke noe mer? Det nekter jeg å tro. Jeg venter fremdeles på den dagen systemet mitt aksepterer virkeligheten og jeg bryter sammen, bare gråter og gråter. Jeg vil så gjerne føle noe.



Jeg lever i min egen lille apatiske boble. Det er ikke så mye som interesserer meg for tiden, og jeg klarer ikke å bry meg om stort lenger. Folk sier at man bør leve hver dag som om det var ens siste, men jeg orker ikke det akkurat nå. Jeg er utmattet, både fysisk og psykisk, jeg er redd og jeg er sårbar. Hodet mitt henger ikke på plass, og jeg har nok med å huske hvilken dag det er. Hele tiden får jeg høre hvor sterk jeg er, men jeg vet ikke om jeg orker å være så sterk lenger. Jeg trenger tid og ro til å ta vare på meg selv, og jeg trenger støtte fra de som støtte kan gi. For én gangs skyld velger jeg å fokusere på mine egne behov, fremfor å ta meg av alle andre, fremfor å prøve å redde verden. Men det er helt greit. Det er faktisk helt okay å være svak av og til.

Av og til får jeg dårlig samvittighet. Da tenker jeg nemlig at det var så mange andre på den øya som så og opplevde så mye mer verre ting enn jeg selv gjorde, for jeg så jo bare én person dø, og jeg ble jo ikke skutt engang. Og om det virkelig var synd på meg, ville ikke jeg da også hatt mareritt om nettene og falt helt sammen hver gang jeg så en politimann? Det er feil å tenke slik, det vet jeg, for uansett om man kom seg unna med én gang eller om man lå med skuddskader i en halv evighet mens kroppene falt om rundt en, så var dette helt forjævlig for oss alle. Ingen har mer eller mindre rett til å være lei seg, og ingen skal føle dårlig samvittighet for å være ille berørte av hendelsen bare fordi man selv ikke ble skutt. Men jeg må likevel innrømme at jeg gjør det selv.

Jeg faller riktig nok ikke helt sammen ved synet av en politimann på åpen gate, men det betyr ikke at jeg ikke blir redd for andre ting. Var jeg ikke paranoid og redd for mørket før Utøya, så er jeg i hvert fall det nå, og jeg er blitt veldig oppmerksom på lyder. Da er det jo selvsagt helt usedvanlig beleilig at jeg bor rett ved siden av en bensinstasjon der det sprenger luftventiler og smeller i eksospotter stadig vekk. Høye smell eller skarpe lyder som kommer overraskende på får meg til å skvette, samt tenke meg om en ekstra gang. Men i det siste har det også oppstått et par situasjoner der jeg ble oppriktig vettskremt.

Mandag var jeg i begravelse. Kappellet var overfylt, det samme var plassen utenfor, så jeg og noen venner stod i utkanten av den store flokken med mennesker. Plutselig begynner samtlige å gispe, og folk trekker seg et skritt bakover. Her står altså jeg, uten noe som helst kontroll på hva som foregår i sentrum av menneskemengden. Jeg tenker med én gang at noen har trukket våpen, og venter i grunn bare på at det skal begynne å smelle. Griper hånden til kompisen min hardt, og slapper ikke av før en annen venn av meg bekrefter at det kun var en kvinne som fikk et anfall.
Fredag forrige uke var jeg også i begravelse, og mens alle de fremmøtte står utenfor kirken for å ta farvel med kisten, er det plutselig to biler som kolliderer bare tjue meter unna oss. Det smeller kraftig, og jeg tenker bare at "Herregud, nå kommer de for å drepe oss!" mens jeg forsøker å kikke forbi alle menneskene for å få et glimt av hvem det er som forårsaker bråket.
Det aller verste var lørdag for en uke siden, nærmere midnatt, da jeg satt alene på rommet mitt og ante fred og ingen fare. Plutselig hører jeg smell utenifra, og jeg stivner til med én gang. Beveger meg så langsomt bort til vinduet og kikker ut. En del av meg vet at det må være noen som skyter opp fyrverkeri eller noe slikt et lite stykke unna, men samtidig husker jeg at det var akkurat slik det hørtes ut da drapsmannen skjøt på øya, så resten av meg frykter at det går noen rundt og løser skudd i nabolaget mitt. Jeg merker at redselen griper tak i meg, jeg frykter ærlig talt for livet mitt. Løper ned i førsteetasje, bare så pappa og mamma kan bekrefte at det kun er fyrverkeri og at ingen er ute etter oss. Jeg trenger alltid en bekreftelse. Først da klarer jeg å la redselen slippe taket, og jeg går ovenpå og setter på Biffy Clyro's "Many Of Horror" for å roe meg ned igjen.



Det som definitivt plager meg mest, og som okkuperer tankene mine mesteparten av tiden nå i etterkant, er den enorme skyldfølelsen jeg bærer på. Det er merkelig det der, det å føle skyld for at man selv lever mens en annen ikke gjør det, og det blir helt feil å klandre seg selv. Der og da gjorde vi det vi kunne, ingen forventer at vi skulle gjort noe mer enn det. Men likevel, jeg føler sånn skyld for den gutten jeg ikke klarte å redde. Gutten som holdt på å drukne, nektet å la meg hjelpe ham, og senere ble skutt i vannkanten foran øynene mine. "Men du vet jo ikke helt sikkert at han døde," sier fastlegen. "Det var flere som ble skutt på kloss hold som overlevde, så det kan jo hende han lever likevel." Da kjenner jeg at jeg blir mektig irritert. Denne gutten ble skutt til taushet rett foran meg, jeg så det med mine egne øyne, og han reiste seg aldri opp igjen, selv etter at drapsmannen hadde gått sin vei. Ikke prøv å plante falske forhåpninger om at det jeg så skje ikke har skjedd, vær så snill.

Kjære gutt. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg er lei for at jeg ikke klarte å redde deg. Jeg føler jeg burde grepet tak i deg en tredje gang, og ikke sluppet taket uansett hvor mye du fektet med armene eller ristet på hodet, panikkslagen som du var. Jeg føler jeg burde skreket til deg at du skulle høre på meg, at du kom til å dø hvis du svømte tilbake til øya, og at du skulle bli hos meg. Deretter skulle jeg gjort mitt beste for å roe deg ned, og så skulle vi sammen klare å komme oss over til fastlandet på den andre siden. Hva som ville hendt når drapsmannen omsider viste seg, det vet jeg ikke, men han skulle ikke fått drepe noen av oss. Der og da rakk jeg ikke å memorere ansiktet ditt, så jeg finner deg ikke blant de omkomne. Alt jeg husker er den hvite t-skjorten du hadde på, det røde båndet rundt halsen din og det brune håret. Men ennå har jeg ikke lyktes i å gi deg en identitet. Jeg vil så gjerne vite hvem du var. Samtidig tenker jeg at hvis jeg fikk vite navnet ditt, fikk vite at du var noens sønn, bror og venn, og at jeg ikke klarte å redde deg, så ville det knust hjertet mitt. Igjen, jeg er så fryktelig lei for at det måtte ende slik. Måtte du hvile i fred på et bedre sted.

Dette er hva jeg føler, men skal vi tenke fornuftig, så hadde i alle fall fastlegen rett i én ting, og det var at det var riktig avgjørelse i en slik situasjon å gi opp den som ikke ville la seg hjelpe og heller berge sitt eget liv. Et menneske i panikk kan fort bruke deg som redningsflåte og drukne deg uten å egentlig mene det. Dessuten, hadde gutten latt meg gripe tak i ham, så ville jeg ha svømt med ham helt i land på øya for å forsikre meg om at han var trygg. Innen jeg ville ha kommet meg ut i vannet igjen, ville drapsmannen ha funnet oss og skutt oss begge. Som følge av at kule nummer to bommet på hodet mitt, fikk han bare tatt ett liv i stedet for de to han kunne ha tatt. Men likevel, det gjør så vondt. Alt sammen gjør vondt.

Når jeg tenker på akkurat dette, tenker jeg også på døden. Hva om jeg også ble borte den dagen? Jeg var jo så nære. Hvor mange ville grått? Hva ville de skrevet i mine minneord? Ville jeg virkelig blitt til en engel på himmelen, tro? Heldigvis ser det ut til at jeg har enda en lang stund til før jeg vil få svar på akkurat det.

Midt oppi alt det vonde vil jeg gjerne avslutte med å bringe frem det gode også. All den kjærligheten, åpenheten og omsorgen menneskene i vårt lille, vakre land har vist for hverandre i denne tunge tiden har rørt ved noe inne i meg. Jeg er så stolt av å kunne kalle Norge mitt hjem. Ikke minst er jeg også stolt av mine flotte AUFere. Hadde det ikke vært for det fantastiske samholdet og den medmenneskeligheten vi alle viste for hverandre den dagen for tre uker siden, så kunne dette endt så mye verre. Jeg er så glad for at det var akkurat vi som var sammen på øya denne sommeren, og jeg ser frem til å ta Utøya tilbake med dere ved min side.

Hvis én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise.

svar på spørsmålsrunden angående utøya

  • Skrevet 10.08.2011 klokka 20:34
  • Kategori: Utøya

Hadde du vore på Utøya før dette skjedde? (altså eit anna år)
Nei, dette var mitt første år og jeg hadde gledet meg stort. Jeg skulle egentlig deltatt i fjor, men da var jeg bortreist på en internasjonal sommerleir i Italia, så i år sørget jeg for å ha meg frabedt familiens sydenferie for ikke å gå glipp av Utøya igjen.

Kva er ditt beste minne frå Utøya?
Torsdag kveld da Datarock spilte konsert for oss. Jeg hører ofte på musikken deres nå i ettertid, for den minner meg om kvelden før alt gikk galt. Kvelden da alle hadde det fint og smilte, lo og danset med hverandre på vakre Utøya.

Mista du nokon veldig nære?
Heldigvis ikke, men jeg får så inderlig vondt av de som gjorde det. Jeg vet ikke hvor jeg ville gjort av meg om noen av mine beste venner på den øya ikke kom hjem igjen. Av alle de som mistet livet var jeg i større eller mindre grad kjent med ni av dem, men ingen av disse stod meg det jeg vil kalle nær.

Korleis er kvardagen etter dette?
Den er tydelig preget, men jeg klarer heldigvis å slappe av og smile med gode venner, samt gjøre normale ting som å gå på kino eller handle i butkken. Det er bare tomhetsfølelsen som plager meg, samt min ikke-eksisterende døgnrytme og det faktum at jeg frykter for livet mitt hver gang jeg hører høye smell. Hvordan det blir når skolen kommer i gang igjen vet jeg ikke. Kanskje blir det fint med hverdagslige rutiner, eller kanskje det sliter meg helt ut. Jeg er fremdeles i sjokk, så jeg vet svært lite om hvordan jeg vil reagere fremover i tid, og satser heller på å ta en dag av gangen.

Vil du fortsette med politikk?
Det vil jeg. Det er ikke noen vits i å slutte å engasjere seg. Da jeg også er tillitsvalgt i Elevorganisasjonen, er jo skolepolitikk noe jeg har sansen for og driver mye med. Pluss at jeg er opptatt av dyrevern og rettferdighet. Jeg er i grunn ganske fersk når det kommer til politikk, men jeg vil gjerne lære mer, og jeg har jo meninger som alle andre. Jeg melder meg i alle fall ikke ut av AUF med det første, både på grunn av lærelysten, engasjementet og fordi vi i fylkeslaget har knyttet så utrolig sterke bånd etter denne hendelsen.

Vet du om noen filmet dramaet fra øya?
Da jeg løp for livet gjennom skogen tenkte jeg ikke på å sende melding til de jeg var glad i engang, langt mindre forsøke å fange drapsmannen på film. Folk ødela jo mobilene sine i frykt for at de skulle lage lyd og avsløre gjemmestedene deres, så jeg tviler i grunn sterkt på at noen faktisk filmet drapsmannen eller det som skjedde rundt dem. Dessuten er disse bildene brent fast på netthinnen vår for all tid - hvem ville vel ønske å se det en gang til?

Hva skjedde når du hørte skuddene?
Da jeg hørte de første skuddene satt jeg i teltet med venninnen min, og jeg trodde det var en eller annen form for spøk. Jeg gikk ut for å se hva som foregikk, og da jeg hørte folk skrek og så dem løpe, da skjønte jeg at dette var farlig. Deretter løp jeg også.

Ble noen du kjente drept, skadet eller savnet?
Fra fylkeslaget mitt var det seks drepte, og jeg mener å huske at seks havnet på sykehus med skuddskader. Av de drepte var det også tre stykker jeg så vidt hadde hilst på og snakket med, men som jeg dessverre aldri rakk å bli bedre kjent med.

Hvor lang tid tok det sånn ca å svømme fra Utøya til du ble plukket opp med båt?
Jeg hadde absolutt null tidsbegrep den dagen. Alt jeg husker er at klokken var nærmere fem da vi hadde informasjonsmøte, at jeg befant meg i ambulanseareiderens hus da vi fikk beskjed om at drapsmannen var blitt pågrepet for en halvtime siden, og at jeg forlot Sundvollen hotell mellom ett og to på natten en gang, etter å ha vært der siden før elleve. Jeg kan ha vært i vannet en halvtime, tre kvarter eller en time, det vet jeg ikke, men det føltes i alle fall som en evighet.

Skal du tilbake til Utøya neste år?
Det er planen det, ja. Jeg vil gjerne tilbake, og jeg vet at det er trygt der nå. Men selvfølgelig vil det bli meget spesielt, det er ikke noe å legge skjul på.

Hvilken straff synes du gjerningsmannen skal få?
Akkurat nå har jeg ikke noe brennende ønske om å torturere ham til døde, slik som flere andre sikkert har. Alt jeg vil er at han holdes trygt bak lås og slå til evig tid, slik at han aldri mer kan skade verken meg eller noen andre.

Kun et beskrivende ord om det som har skjedd?
Ubeskrivelig.

Hvordan var det å være der mens han skjøt?
Det var helt forferdelig. Jeg var så innmari redd at du aner ikke.

Føler du deg trygg når du er ute i byen?
Jeg klarer fint å ferdes alene i byen, i alle fall i dagslys, har ikke forsøkt på kveldstid ennå, og det går fint så lenge jeg ikke blir overrasket av høye smell. Men jeg går vanligvis tur med hunden min rundt om i nabolaget etter mørkets frembrudd, og da snur jeg som oftest hvis jeg enser en mørk skikkelse som kommer gående mot meg, men det tror jeg egentlig jeg alltid har gjort. Var jeg ikke mørkeredd og paranoid før Utøya, så er jeg det i hvert fall nå!

I may have misunderstood but DID you get shot or not? Wounded in any way apart from your back already being broken?
Although my body was completely exhausted for days after, I did not get shot or wounded physically in any way. He pointed his gun at me and fired, but fortunately he missed.

Hadde du møtt Gro Harlem Brundtland tidligere på dagen?
Dette er litt morsomt, forstår du, for nei, det hadde jeg ikke. Den morgenen skulle jeg egentlig stå opp halv syv for å dusje, ettersom jeg dagen før både hadde rullet meg i gjørmen foran utenriksministeren under aksjonen vår, og danset vilt mens Datarock spilte konsert for oss. Men da jeg våknet fredag morgen i teltet jeg delte med min bestevenninne, helt i ørska etter kun tre timer søvn, frøs jeg sånn, og det regnet så kraftig over teltet at jeg ikke turte å gå ut. Det kom heller ingen og vekket oss, så jeg sov som et barn helt til Gro plutselig ikke befant seg på øya mer, uheldigvis.

Mens du svømte og du så at han siktet på deg, trodde du da at dette var din siste time?
Akkurat da han rettet våpenet mot meg, tenkte jeg at det var over for meg. Samtidig var jeg fast bestemt på å ikke dø, og da han endelig gikk sin vei, tenkte jeg kun følgende: "Når jeg har sluppet unna å bli skutt, så skal jeg faen ikke dø for noe så patetisk som en svømmetur!"

Etter Utøya tragedien... har mange kommet bort til deg på gata og sagt støttende ord?
Nå har ikke jeg beveget meg så mye rundt i gatene at det gjør noe, men jeg fikk da noen støttende ord fra damen i kassen da jeg handlet en enorm haug med klær og forklarte at jeg hadde mistet alt jeg eide på Utøya. Det samme gjaldt optikeren som måtte gi meg nye linser. Ellers har jeg bare vært ute blant folk da jeg var i begravelse, og det er klart folk klemmer meg og sier noe støttende når de ser båndet mitt eller får høre at jeg også var der.

Nå som du faktisk er i live som mange ikke er, setter du mer pris på ting rundt deg? Som familie og venner. Faktisk tenker over at "lev hver dag som om det er din siste" også?
Nå har ikke jeg helt hatt overskudd til å leve hver dag som om det var min siste, og jeg er for apatisk til å tenke at himmelen aldri har vært så blå, at jeg burde rulle meg i det grønne gresset og fortelle alle at jeg elsker dem hver gang jeg får øye på dem. Men det er klart, man innser hvor mye andre mennesker betyr for en og setter gjerne mer pris på dem, samtidig som de setter mer pris på deg også. Egentlig tror jeg det har vært slik hele tiden, man bare får en liten oppvekker når man skjønner at denne personen like gjerne ikke kunne ha vært her nå, og begynner å forsikre seg om at vedkommende vet at man er glad i ham eller henne.

Om du hørte stemmen hans, hvordan var den? Virket han glad?
Enten var jeg for langt unna til å høre stemmen hans, eller så sa han faktisk ingenting mens han skjøt. Det var jo ikke så mange personer i nærheten som kunne høre ham heller, kun meg, gutten som ble skutt og en annen gutt som svømte et lite stykke foran meg. Kanskje han kun ga uttrykk for at han frydet seg de stedene hvor det var mange, og han kunne se redselen i ansiktene deres mens han tok livet av dem eller vennene deres.

Når du svømte, hadde du noen gang tenkt å gi opp?
Ja, to eller tre ganger. Den siste gangen hadde jeg ærlig talt ikke krefter igjen, og jeg begynte å rope på hjelp, men det var heldigvis da båten kom og plukket meg opp. Det er jeg så fantastisk takknemlig og glad for.

Det eneste jeg lurer på er om du kjente Sondre Kjøren?
Dessverre rakk jeg aldri å bli kjent med ham, men jeg husker at jeg speeddatet ham den første kvelden. Han var min nest siste gutt, men i stedet for å sette seg ned hos meg, gikk han sin vei. Han trodde datingen var over, og da kameratene ropte ham tilbake, så han oppriktig lei seg ut, beklaget seg og sa han fikk så dårlig samvittighet over å ha gått fra meg. Han satte seg så ned og vi pratet resten av tiden. Hva vi snakket om husker jeg ikke, men jeg husker at han virket som en veldig koselig gutt.

Hadde du bruktet ryggen?
Ja, det hadde jeg. Åtte uker før jeg dro på Utøya, ble jeg kastet av hesten og pådro meg to kompresjonsbrudd i fjerde og femte ryggvirvel. Det var et stabilt brudd og det ville gro fint, men åtte uker ettrpå gjorde det fremdeles litt vondt om jeg la press på ryggsøylen, og jeg ble lett sliten og øm i ryggen om jeg anstrengte meg over lengre tid eller satt ukomfortabelt. Slik er det fremdeles.

Hvor vondt var det å svømme med brudd i ryggen fra en skala på 1-10?
Ettersom jeg ikke vred på ryggsøylen mens jeg svømte, gjorde det ikke direkte vondt. Men det var dette med at bruddet gjør hele overkroppen min sliten og øm, og i vannet gjorde det også at ryggen og nakken min begynte å stivne. Jeg tror det ville vært betraktelig lettere å svømme om jeg hadde vært i tipp topp tilstand helsemessig sett og dessuten ikke hadde måttet ta to måneder pause fra all form for trening.

Hva tenkte du da du så at det lå lik rundt om kring?
Jeg befant meg i vannet på den siden av øya der det ikke var så mange som ble drept til å begynne med, så det eneste liket i nærheten var gutten jeg hadde forsøkt å redde fra å drukne og som jeg så ble skutt. Der og da hadde jeg ikke evne til å i det hele tatt bli følelsesmessig påvirket av at jeg så noen dø, for jeg måtte rett og slett bare komme meg langt vekk, men selvfølgelig var det forferdelig.

Så vidt jeg har skjønt, så var det 600 på øya. Løp alle disse sin vei og svømte vekk fra øya?
Jeg er sikker på at de aller fleste på et eller annet tidspunkt løp. Mange svømte, men flesteparten ble igjen på øya og gjemte seg. Noen kom ikke så langt engang.

Hvor gamle var disse på øya?
Av deltakerne var vel de fleste mellom 14 og 20 år, tror jeg. Men det var jo også eldre mennesker der, samt disse små barna som ikke kan ha vært mer enn åtte eller ti.

Lurer sånn på hva som skjedde med kameraten din som løp på land, istedenfor å svømme?
Han er i live og uskadd.

Do you think about what happened on the island often?
Oh, I think about it every single day.

Hvordan kommer du til å bearbeide det du har opplevd i tiden fremover?
Jeg forsøker å snakke om det så mye som mulig og være sammen med de overlevende fra øya så ofte jeg kan. Vil også lage nye avtaler med kriseteam og fastlege når behovet skulle melde seg.

Er det slikt at du tenker mye på det som har skjedd? Hele tiden?
Hver eneste dag, nesten konstant.

Så du gjerningsmannen?
Ja, det gjorde jeg.

Hvordan var han? Avslappet, stressa og så videre?
Han var iskald og helt fullstendig avslappet. Han hadde en helt knusende ro mens han beveget seg og da han ladet våpenet på nytt, og det virket ikke som om det var noe stress for ham i det hele tatt å plante en kule i hodet på et forsvarsløst, ungt menneske.

Hadde du et personlig forhold til Bano?
Nei. Jeg har truffet Bano på et par seminarer jeg har vært på, og hun virket på meg som en søt og blid jente jeg absolutt kunne ønske jeg rakk å bli bedre kjent med.

Så du hva som hendte med Eva Kathinka Lutken?
Jeg så dessverre ikke noe til Kathinka i det hele tatt den dagen.

Kjente du henne?
Vi var ikke nære venninner, men jeg kjente henne. Kathinka var godhjertet og vanvittig søt.

Hvor og hvordan har du funnet styrke etter tragedien?
Jeg vet ikke helt. Eneste grunnen til at jeg ikke går rett ned i kjelleren er vel fordi det ikke har gått opp for meg ennå. Men jeg har venner og familie som støtter opp rundt meg, så jeg blir tatt vare på.

Har dette forandret deg som menneske, og i så fall, på hvilke måter?
Det er for tidlig å si, men etter hvert vil nok dette bidra til å gjøre meg sterkere og bedre rustet for livets mange utfordringer, samt lære meg å sette enda mer pris på ting og på menneskene rundt meg, vil jeg tro.

Hvordan føler du deg nå, to uker etter tragedien? Har du det bedre/bra?
Jeg har det ikke bra, men jeg har det bedre enn de tre første dagene etter massakren. Det hjalp nok mye å få mamma og pappa hjem til Norge, en slags trygghet. Det går litt opp og ned med humøret og kapasiteten, men jeg er fremdeles like tom hver dag, noe jeg finner irriterende.

Hva er det du sliter mest med nå i ettertid?
Jeg blir oppriktig redd for høye smell som kommer overraskende på meg, og jeg sliter noe med skyldfølelse overfor gutten jeg ikke klarte å redde. Den største utfordringen er selvsagt å i det hele tatt prøve å ta dette inn over meg, fatte at det har skjedd på ordentlig.

Hvordan tanker har du om Utøya etter det som skjedde?
Jeg glemmer aldri hvor dødt og forlatt det så ut da vi kjørte forbi Utøya den fredagskvelden. Men jeg glemmer heller aldri det grønne gresset, vannet som glitret i solen og den fargerike teltleiren der det krydde av liv de to dagene i forveien. Utøya er et sted jeg har rukket å bli svært glad i, og med litt blå himmel og de samme flotte menneskene har jeg tro på at det igjen kan bli slik det alltid har vært.

Hvordan klarte du å overleve?
Det samme har jeg spurt meg selv om, og jeg aner rett og slett ikke. Jeg kan si det slik, at overlevelsesinstinktet er helt utrolig. Fant en viljestyrke jeg aldri har sett maken til hos meg selv før, og jeg var fast bestemt på at dette ikke var dagen da jeg skulle ta avskjed med verden. Men først og fremst var det jo båten som kom meg til unnsetning som til slutt reddet livet mitt.

Hvor skummelt var det?
Så ufattelig fryktelig og skremmende at du ikke kan forestille deg det om du så prøvde. Det var en helt utenkelig situasjon, og jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Hva tenkte du når du såg han?
Jeg stivnet helt, og tenkte noe slikt som "Shit, der står han plutselig. Kommer jeg til å dø nå?", før alt bare stoppet helt opp. Så ble jeg både overveldet, sjokkert og ganske provosert over hvor innmari god tid han tok seg da han skjøt gutten og ladet på nytt, og hvilken voldsom ro han hadde over det han gjorde. Jeg var redd, men igjen, han skulle ikke under noen omstendighet få ta livet av meg også. Den gleden skulle han aldri i verden få.

Har dere vært å hentet tingene deres på øya etter dette skjedde?
Nei, det har vi ikke. Da øya brått ble forvandlet til et åsted, er det kun politiet som har adgang der på ubestemt tid. Men de har samlet sammen eiendelene våre, og det som er i brukbar forfatning vil forhåpentligvis bli returnert til sine rettmessige eiere om ikke så altfor lenge.

Hvis du skal tilbake til Utøya, hvordan tror du det blir å komme dit?
Jeg skal tilbake, og jeg er spent på hvordan det blir. Det blir nok en veldig, veldig spesiell opplevelse.

Hva var det du mistet av eiendeler?
Absolutt alt. Nei da, men det var ikke langt i fra. Mistet blant annet yndlingsklærne mine, mesteparten av alle de andre klærne mine, speilreflekskameraet mitt, diverse smykker, parfymer og en hel haug med toalettartikler og sminke, favorittvesken min, lommeboken min (heldigvis uten bankkort), diverse andre saker, samt luftmadrassen og soveposen min. Mobiltelefonen min ligger igjen i fleecejakken jeg slengte over en grein før jeg la på svøm, og skoene mine løp jeg fra.

Når han skøyt mot deg, var det så grunt at du nådde med beina da?
Jeg husker det var steiner helt inne ved vannkanten, men det var ikke snakk om mange meterne før det ble helt svart. Da han skjøt befant jeg meg mellom 30-50 meter fra land, så det var neppe særlig grunt der.

Har du noen gang tenkt på at du ville gjort noe anderledes? F.eks ikke å svømt, men å gjemt deg istedet?
Da jeg stod ved vannet var det helt utelukket å svømme. Det var langt, vannet var kaldt, jeg hadde to brudd i ryggen som kunne gi meg trøbbel, og jeg kom mest sannsynlig til å drukne. Nå i ettertid innser jeg at det å til slutt legge på svøm er det beste jeg har gjort. Hadde jeg blitt på øya hadde han antagelig funnet meg, tenkte jeg, for det var noe som bare var dømt til å skje. Kort tid etterpå tenkte jeg faktisk på hvilke steder jeg ville gjemt meg om jeg hadde blitt på øya. Det første som slo meg var det lille, grå skuret ved Kjærlighetsstien, men i etterkant fikk jeg jo vite at det var et av de stedene der flest ble drept, så takk og lov for at jeg svømte i stedet. Ellers lurer jeg på om jeg villa ha vært i sikkerhet om jeg krøp under stabburet eller gjemte meg på et av toalettene, men det var for skummelt til å i det hele tatt vurdere der og da. Jeg skulle bare over alle hauger vekk fra den øya umiddelbart!

Hvor lang tid tok det fra du hørte skuddene til du la på svøm?
Som sagt hadde jeg null tidsbegrep den dagen, men det må ha gått mellom ti og tjue minutter fra jeg hørte de første smellene til jeg var ute i vannet. Vi var relativt tidlig ute med å legge på svøm.

Var det noen som gjemte seg i teltene? Overlevde de?
Jeg vil tro at noen i panikk gjemte seg i teltene sine, spesielt fordi noen ropte "Gjem dere i teltene!" da folk begynte å løpe ned fra kafébygget, men jeg kan jo selvsagt kun snakke for meg selv. Jeg for min del tvilte på at et stusselig telt ville holde oss trygge fra en mann med pistol, så jeg og mine to gode venninner var rimelig kjapt ute av det teltet etter at vi først hadde kastet oss inn i det. I etterkant har jeg hørt at han gikk inn i teltene og skjøt, så jeg er glad vi løp vår vei.

Sendte du melding med noen mens du var der?
Alt gikk så fort mens jeg løp, og vi hørte skuddene komme nærmere og nærmere, så akkurat da hadde jeg rett og slett ikke tid til å i det hele tatt tenke på å sende en siste hilsen til mine kjære.

Hva var det første du gjorde når du kom i land?
Det første jeg gjorde da jeg spratt opp av den båten og snublet bortover bryggen på fastlandet, var å pakke et teppe godt rundt meg og gå så fort jeg maktet oppover mot bilveien mens kroppen min skalv så fælt at den nærmest brettet seg sammen. Det skal også nevnes at verden hadde rast totalt sammen for meg og at jeg gråt veldig mye.

Skrek du, eller var du helt tom mens det foregikk?
Jeg var helt fullstendig rolig i vannet. Den eneste gangen jeg ga utløp for følelsene mine var da jeg trodde min nye venn hadde druknet bak meg, og jeg utstøtte et fortvilet hyl før jeg fortsatte å svømme i taushet.

Hvordan greier du å fortelle om historien din i så kort tid etterpå?
Det er ganske så enkelt, skal jeg si deg! Hodet mitt har nemlig ikke registrert at dette er virkelig, så det er som å fortelle om en tur i parken eller en bok jeg har lest. Jeg vet hva jeg har vært med på, men jeg innser ikke at det har skjedd, så jeg klarer ikke knytte følelsene opp mot historien.

Føler du at dette kommer til å prege deg resten av livet?
Det vil definitivt prege meg så lenge jeg lever, både på en god og en dårlig måte. Jeg vil for alltid bære med meg de vonde minnene, men likevel er det viktig å se på det som et solid stykke livserfaring og komme styrket ut av situasjonen.

Hvilken type hjelp får du nå? snakker du med psykologer, eller prester, hvordan er hjelpen får?
Det er opprettet et eget kriseteam her jeg bor, så jeg får oppfølging. Jeg har også vært i kontakt med fastlege.

Tingene som dere hadde på Utøya, for eksempel kameraer, har dere fått det tilbake?
Det jobbes med å få levert tilbake tingene våre, så de dukker nok opp om ikke så altfor lenge, vil jeg tro. Angående kameraer og mobiltelefoner, så er jo de fremdeles å regne som bevis, så hva som skjer med dem vet jeg ikke.

Hvordan greide du å holde motet oppe?
Nok en gang, overlevelsesinstinktet er fantastisk. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle dø, det kom ikke på tale, og jeg kunne se fastlandet nærme seg. Det ga meg også et ekstra kick da jeg endelig fant noen andre i vannet, for jeg lå jo lengst bak av alle sammen og var ganske så alene. Et annet kick fikk jeg da båten med de mørke skikkelsene langt der borte fanget oppmerksomheten min, for da ble jeg redd de skulle jakte på meg i vannet. Jeg tenkte også på vennene mine, for jeg visste jeg ville se dem igjen om jeg kom meg over til den andre siden.

Hvordan føltes det å være i nærheten av en som har drept så mange mennesker?
Der og da forstod jeg absolutt ingenting, og ante ikke hvor mange han hadde drept før han skjøt den stakkars gutten og deretter siktet på meg. Jeg følte intet annet enn redsel og kampvilje, samt den trykkende stillheten da jeg ventet på at det skulle smelle.

Hva var det første du tenkte på, når du hørte skuddene?
Jeg tenkte faktisk først på pistolskudd, men hørtes det sånn ut på ordentlig, da? Dessuten, hvorfor i alle dager skulle noen skyte med pistol på Utøya? Det kunne jo ikke være mulig. Smellene hørtes ut som fyrverkeri på avstand, så jeg trodde at noen tullet med oss i etterkant av bombeeksplosjonen, noe som virket absurd nok i seg selv. Fattet ikke at det var virkelig og at det var farlig før jeg hørte folk skrike, og selv mens jeg løp trodde jeg ikke helt på det.

Hvis du fikk en sjanse til å møte han - ville du tatt den, og hva ville du eventuelt ha gjort?
Det har jeg faktisk ikke tenkt så mye på, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg har noen interesse av å møte denne mannen. Alt jeg lurer på er hvorfor, og det tror jeg ikke han ville gitt meg noe tilfredsstillende svar på uansett.

Sliter du med å sove? Hva drømmer du om og så videre?
Jeg sovner ikke med en gang, men når jeg først har sovnet, så sover jeg veldig godt. Drømmer ikke om det som skjedde.

Var det du som var på TVen?
Det var nok ikke meg, nei.

Må man være med på møtene for å være med på Utøya eller kan man bare være med på Utøya?
Det er ikke noe krav at man må være superaktiv og delta på alle vervinger, aksjoner, medlems- og temamøter for å delta på Utøya, selv om det er fint om du er med på det også. Så lenge du tilhører et lokallag er du nok hjertelig velkommen!

Kjente du mange som var på Utøya?
Jeg kjente de fleste i fylkeslaget mitt, samt en del andre fra andre fylker. Flere av dem ble jeg også kjent med under oppholdet.

Var du med noen venner på Utøya?
Flere av mine nærmeste venner var med, og heldigvis klarte de seg.

Tror du det blir leir på Utøya i 2012?
Om jeg ikke tar helt feil, så er det allerede bestemt at det blir leir til neste år også.

Var det kjekt der før det som skjedde?
Ja, det var helt supert! Alle var så blide og engasjerte og hadde det gøy.

Husker du om du så Kevin Daae Berland?
For alt jeg vet kan jeg ha møtt på ham, men jeg husker dessverre ikke å ha sett ansiktet hans noe sted.

Fant du igjen han bestevennen din fra ungdomsskolen?
Min gode kamerat fra ungdomsskolen kom seg av øya i god behold, og det var innmari godt å se han igjen på Sundvollen.

Hva er planene dine fremover? Og videre - skole/jobb?
Fremover vil jeg tilbringe tiden med venner og med mine herlige AUFere, samt sørge for å ta litt vare på meg selv når jeg føler behov for det. Angående skole starter jeg på medier og kommunikasjon i Oslo denne høsten, og i fremtiden håper jeg på å bli forfatter.

Klarer du å være i store samlinger eks. kjøpesenter?
Ja, det går fint.

Hvordan takler du hverdagen?
Det går litt opp og ned, og jeg blir lett sliten, men det jeg er mest spent på er hvordan det blir å begynne på skolen igjen.

Sliter du med tanker osv etter det som skjedde?
Jeg tenker hele tiden på gutten jeg ikke klarte å redde, og lurer på hva som kunne gått annerledes.

Hvor gjemte du deg?
Jeg gjemte meg aldri noe sted, løp kun rett fra teltet (blå sirkel) og ned til vannkanten på den ene langsiden av øya (rød sirkel), der jeg etter kort tid la på svøm.



Hva er det tyngste nå i etter tid? 
Den enorme skyldfølelsen jeg bærer på overfor gutten jeg ikke klarte å redde. Det er feil å tenke slik, jeg gjorde alt jeg kunne, men jeg plages med det likevel.

Hvordan følte du deg når du måtte forlate han du trodde var blitt borte?
Da jeg endelig møtte noen i vannet ble jeg så glad, jeg kjente meg bittelitt tryggere, og jeg følte på en måte at vi knyttet et slags bånd. Da jeg trodde han hadde druknet forsvant denne tryggheten, og jeg følte et stikk av sorg over at min nye venn var blitt borte, selv om jeg ikke kjente ham i det hele tatt. Derfor ble jeg så lettet da vi fant ham og reddet ham opp i båten etterpå.

Vet du hvem han gutten som ble skutt i vannkanten er nå?
Nei, det vet jeg ikke. Under omstendighetene klarte jeg ikke å memorere ansiktet hans, så han har fremdeles ingen identitet.

Hvordan er det med deg psykisk nå, i forhold til noen dager etter hendelsen?
Det har egentlig vært veldig likt hele veien, men de tre første dagene etter hendelsen stengte jeg meg ganske inne. Ting løsnet litt etter at jeg fikk foreldrene mine hjem fra ferie, men utover det har det gått både litt opp og ned. Psykisk er det litt kaotisk, litt tomt, og jeg er ganske sliten i hodet.

Kjente du mange som overlevde?
Jeg kjente, eller ble kjent med, en god del av de som overlevde, og jeg er ytterst takknemlig for hver og en av dem.

Hvilke "bilder" av det du så, sitter best festet i hodet?
Den korte stunden han stod på land, skjøt gutten og deretter rettet våpenet sitt mot meg. Det glemmer jeg aldri. Jeg glemmer heller aldri synet av alle de ungdommene som løp skrikende mot teltleiren mens man hørte skudd bak dem.

Jeg bare lurer på om du kjente Thomas Margido Antonsen?
Nei, det gjorde jeg ikke.

Det var noen små gutter som fant flasker på utøya stemte det? var ikkje dem veldig små? blei dei drept?
Det var små gutter der, toppen åtte til elleve år gamle, og etter hva jeg har hørt samlet de tomflasker rundt om på øya. Jeg har hørt at drapsmannen sparte dem fordi de var for unge til å ha blitt "hjernevasket" ennå.

Skal du dra tilbake til Utøya den 20/22 August, tror jeg det var.
Jeg skal tilbake på Utøya den tjuende august.

Slet/sliter du med å sove etter 22. juli?
Jeg får sjeldent sove med mindre jeg er så sliten at jeg nesten sovner av meg selv. Jeg kan legge meg, forsøke å lukke øynene, og så bli liggende og stirre i taket. Enten tenker jeg på alt for mye, eller så tenker jeg ikke på noe i det hele tatt.

Ville du drept ABB hvis du fikk muligheten, og hva synes du han fortjener av straff lovelig her i Norge?
Enda så ondskapsfull han er, så kunne jeg aldri tatt livet av et annet menneske. Det er helt absurd å i det hele tatt tenke på! Det er noe jeg absolutt ikke engang kan forestille meg å gjøre, og dessuten, hvem vil vel synke ned på hans nivå? Av straff synes jeg han fortjener nøyaktig den straffen han får. Han skal sone dommen ferdig, og sitte isolert bak murene i forvaring så lenge han lever.

Hva var det første du tenkte da du kom i land på motsatt side av øya?
Jeg var i sjokk, jeg var sliten og kald, jeg var redd, og jeg tenkte "Jeg er trygg. Nå skal jeg finne vennene mine." 

Har dere flere spørsmål kan jeg svare på disse i kommentarfeltet.

#oslove

  • Skrevet 09.08.2011 klokka 10:33
  • Kategori: Utøya

Jeg vil igjen takke dere for alle vakre ord og all deres omtanke. Det varmer så utrolig godt. Spørsmålsrunden vil bli avsluttet og besvart i kveld en gang, så frem til da ønsker jeg dere alle en strålende dag. Måtte dere ta vare på dere selv og hverandre, og fremfor alt nyte solen!

Kjærleik til dere alle. 

spørsmålsrunde angående utøya - avsluttet

  • Skrevet 06.08.2011 klokka 17:08
  • Kategori: Utøya

Først av alt må jeg bare si tusen takk.

Fjorten tusen har lest bloggen min siden jeg delte min historie med dere, og det har strømmet på med vakre ord, omtanke og varme ønsker for en god fremtid. I en tid som denne er det noe jeg setter ufattelig stor pris på, og det gjør godt å vite at vi alle er sammen om dette.

Samtidig som jeg føler det er viktig at vi som opplevde grusomhetene på Utøya får dele våre historier, føler jeg også at det er viktig at de som ikke opplevde det får vite. Dette er ikke noe som angår kun oss som enkeltpersoner lenger, det er så mye større enn det. Det vi opplevde den mørke dagen for to uker siden har rørt ved en hel nasjon. Et helt folk står samlet rundt oss.

Jeg kan selvsagt kun snakke for meg selv, og derfor velger jeg å holde åpent for å stille spørsmål i kommentarfeltet under. Hvorvidt de vil besvares direkte i et eget innlegg eller som deler av en lengre tekst har jeg ikke fattet noen beslutning på ennå, men dere vil få svar.



VG Nett skrev forresten en artikkel om meg i går. Klikk her for å lese. 

til mannen uten hjerte

  • Skrevet 06.08.2011 klokka 03:23
  • Kategori: Utøya

Dette skal du vite.

Jeg føler ikke hat. Faktisk synes jeg synd på et menneske som har så enorm mangel på empati som du har. Heller sympati enn hat, for det kommer aldri noe godt ut av å hate. Om det er fordi jeg er helt tom innvendig vet jeg ikke, men jeg klarer ganske enkelt ikke å føle hat overfor deg. Dine handlinger vekker den dypeste avsky hos meg, men jeg hater deg ikke. Det er du nemlig ikke verdt. Du skal glemmes. Blekne i lyset av de gode og sterke menneskene som er så mye mer enn du noen gang kommer til å bli. I min verden eksisterer du ikke.

Det eneste jeg kunne tenke meg å vite er hvorfor. Hvorfor? Men det vil jeg nok neppe få svar på. Det jeg derimot vet, er at så lenge vi står samlet om kjærligheten og de verdiene vi tror på, så vil du aldri vinne.

Se deg rundt. Faktisk har du allerede tapt.



marerittet på utøya - min historie

  • Skrevet 31.07.2011 klokka 04:33
  • Kategori: Utøya

Fredag den tjueandre juli kom terroren til Norge, også til vakre Utøya. Det som skulle bli sommerens vakreste eventyr for hundrevis av engasjert ungdom ble brått forvandlet til et helvete på jord. Mange kom aldri tilbake. Jeg var en av de som overlevde, og her har jeg valgt å dele min historie. Av respekt for mine venner har jeg latt være å nevne navn, men personene det gjelder vet nok selv hvem de er. Dette er dagen vi aldri vil glemme.

Jeg stod med mobiltelefonen i hånden og gråt. Ba om at personen i den andre enden skulle svare. Minutter tidligere hadde vi hatt allmøte i storsalen. En bombe hadde eksplodert i Regjeringskvartalet, midt i hjertet av Oslo. Hvordan i alle dager kunne noe slikt skje her i lille, fredelige Norge? Ingen visste omfanget av hendelsen, og mange forsøkte i fortvilelse å finne ut hvorvidt deres familie, venner og bekjente var i god behold. Med tårer på kinnene og en støttende arm rundt meg fikk jeg endelig bekreftet at ingen av mine nærmeste befant seg i nærheten av eksplosjonen. De var alle uskadde. Lettet pustet jeg ut og slo følge med min gode barndomsvenninne ned til leirstedet vårt. Litt bekymret spurte hun meg om ikke jeg trodde de kom for å ta oss også, i og med at dette så ut som et angrep rettet mot Arbeiderpartiet. Jeg og min gode kamerat fra ungdomsskolen lo litt, og beroliget henne med at det sannsynligvis ikke kom til å skje. Vi begge tok så innmari feil, men det visste vi selvsagt ikke da.

Telefonen min ringte plutselig. Det var en annen venninne av meg. Hun hadde nettopp våknet. Lurte på om jeg kunne komme bort til henne. Jeg krøp inn i teltet og satte meg hos henne. Fortalte om eksplosjonen i Oslo, for den visste hun ikke noe om. Det var da jeg hørte de første skuddene. Tre høye smell som tilsynelatende lød fra mellom bryggen og kafébygget på øya et sted. Så raste altfor mange tanker gjennom hodet mitt på én gang, samtidig som jeg ikke visste hva jeg skulle tenke eller tro i det hele tatt. Pistolskudd? Umulig. Det kunne bare ikke være tilfellet. Det måtte være en eller annen form for spøk. En helt vanvittig sinnsyk og fullstendig absurd spøk. Slikt skjer jo ikke på ordentlig. I alle fall ikke her. Det er slikt man bare leser om. Slikt man ser på film. Men så innså jeg at det faktisk skjedde på ordentlig. For da tre nye skudd lød, fulgte også skrikene. De grufulle skrikene som fikk meg til å gå ut av teltet bare for å få greie på hva i helvete det var som foregikk. Utenfor løp en hel horde av mennesker vekk fra kafébygget og ned til teltleirene. Flere smell og skrik fylte luften, og noen ropte at alle skulle gjemme seg i teltene sine. Jeg kastet meg inn i teltet igjen, grep hendene til begge venninnene mine og klemte dem hardt. Ansiktene deres lyste av redsel, og jeg er sikker på at mitt gjorde det samme. Gråtkvalt og livredd lurte jeg et øyeblikk på hva vi skulle gjøre. Om vi alle tre la oss flatt ned i teltet og dekket oss til med soveposer og klær, ville vi bli oppdaget da? Jeg klemte hendene deres hardere. Ønsket at en av kompisene våre skulle dukke opp, holde rundt oss og si at det ikke var farlig, at vi var trygge. På et tidspunkt forstod jeg så at det ikke nyttet å gjemme seg i teltet mer, og rent instinktivt bykset vi alle tre ut av teltet og la på sprang gjennom skogen. Vekk fra skuddene som kom nærmere og nærmere.

Ikke en eneste tanke streifet hodet mitt mens jeg løp. Alt jeg fokuserte på var å holde meg på bena i det ujevne terrenget. Komme meg unna fortest mulig. All slitenheten jeg hadde følt både fysisk og psykisk tidligere den dagen var som forduftet, og det var nesten som om kroppen min gikk på autopilot der jeg raste nedover skogsstien med adrenalinet brusende i årene. Venninnene mine og jeg måtte ha kommet bort fra hverandre, for rundt meg var det nå bare fremmede mennesker som løp. Noen ropte at det var en politimann som skjøt. Da vi omsider nådde vannet hevdet en jente at hun hadde blitt skutt i foten, men at det ikke var noen kule der. Igjen lurte jeg på hvorvidt dette bare var en helt ufattelig forvridd og dårlig spøk, eller om hun kun innbilte seg at hun var truffet fordi hun var så redd. Vi befant oss nå på den ene kortsiden av øya, og det var på tide å komme seg videre. Ingen ofret en tanke på at morderen kanskje kunne høre føttene våre plaske da vi hastet videre med vann til nesten midt på leggen. Det viktigste var at det gikk fortere enn å fortsette inne i skogen. I det jeg rundet hjørnet av øya og kom meg over på langsiden, fikk jeg øye på min gode kamerat fra ungdomsskolen. Jeg skyndte meg gjennom et kratt for å holde meg i nærheten av ham, for jeg var så innmari redd for å være alene. Folk var forvirrede og skremte. Noen vrengte av seg klærne og la på svøm mot fastlandet som bredte seg ut langt der borte, andre løp opp mot skogen igjen for å gjemme seg. Alt var et eneste kaos. Jeg så etter kjente fjes. Fant dem ikke. Skrek fortvilet til de i vannet at vi ikke kunne svømme, de måtte komme tilbake. Det var langt til den andre siden, vannet var kaldt. Vi kom til å fryse i hjel og drukne alle sammen. Ikke minst lurte jeg på om jeg selv ville klare det, ettersom jeg fremdeles hadde to kompresjonsbrudd i ryggsøylen og dessuten aldri hadde vært mye til svømmer. Jeg så den ene venninnen min kle av seg og bevege seg utover. De andre vennene mine måtte være like foran henne et sted. Etter å ha slengt fleecejakken min fra meg på en grein, tok jeg prøvende noen steg ut i vannet. Krøp sammen fordi det var så kaldt og jeg så redd, og vaklet et par skritt tilbake mot land. Jeg var den eneste igjen der nå. Alle de andre var enten løpt vekk eller befant seg flere meter fra land, og skuddene kom stadig nærmere. Omsider gikk det opp for meg at jeg faktisk var helt nødt til å svømme. Det fantes ingen annen utvei. Å bli på øya og gjemme seg var fullstendig utelukket, for skremmende til å i det hele tatt vurdere. Jeg måtte komme meg vekk derfra umiddelbart. Så jeg la på svøm, jeg som de andre. Etter tjue, kanskje tretti meter, hørte jeg noen rope på hjelp. Det var en gutt med rødt bånd rundt halsen, ansiktet hans husker jeg ikke. Uten å nøle endret jeg kurs og svømte så fort jeg maktet mot ham. Gutten skulle få hjelp. Hva annet kunne jeg vel gjøre enn å hjelpe ham? Han var på vei inn mot land igjen, og han så ut til å slite. Kavet panisk i vannet og fortsatte å rope. Jeg svømte langs med ham, grep etter armen hans for å holde ham over vannflaten, men han fektet vilt med armene og dyttet meg vekk. Igjen forsøkte jeg å gripe tak i ham, men han ristet bare på hodet og skjøv meg fra seg. Jeg forstod at jeg ikke kunne gjøre mer for ham, og fokuserte på å vende om kursen igjen og få meg selv i retning fastlandet. Håpet at gutten skulle komme trygt i land på egenhånd, finne seg et skjulested på øya jeg nå forlot.

Det var som om alt av tid og rom stoppet fullstendig opp da han plutselig stod der, og med en bedagelig gange gikk han ned til vannkanten og stilte seg godt til rette. Han var lys i huden og iført mørk politiuniform. Hendene bar på noe som så ut som en rifle. I dette øyeblikket må jeg ha befunnet meg mellom tretti og førti meter fra ham, men for å være helt ærlig er jeg elendig på øyemål, så jeg aner virkelig ikke. Det jeg derimot visste helt sikkert der og da, var at jeg aldri i verden ville kunne svømme fort nok til å komme meg utenfor rekkevidde i tide. Så jeg ble værende helt stille. Ventet på hans neste trekk, slik at jeg kunne planlegge mitt. Gutten jeg hadde forsøkt å redde fra å drukne få minutter tidligere lå halvveis oppe på land og hev utmattet etter pusten, bare noen usle få meter unna mannen i politiuniform. Jeg fulgte ham med blikket i det han kaldblodig rettet våpenet mot den forsvarsløse gutten, og jeg vil aldri glemme ropet om nåde. Det virket som om gutten la sine aller siste krefter i det ene lille ordet, likevel var det nærmest tappet for håp. Så smalt det. I den trykkende stillheten som fulgte, voktet jeg hver minste bevegelse drapsmannen foretok seg. Han var helt rolig, og han tok seg så innmari god tid da han ladet riflen på nytt. I samme øyeblikk som han henslengt rettet våpenet mot meg, vendte jeg blikket mot fastlandet igjen, og i et brøkdels sekund var det kun én tanke som streifet meg. Jeg husker at jeg lå i vannet og tenkte over hva som ville gjøre vondest av å drukne eller få en kule i hodet. Så trakk jeg pusten, stupte under vann og sparket fra med bena alt jeg kunne. Hele tiden trakk jeg korte åndedrag og dukket under igjen, og jeg ba om at hodet mitt måtte være under vannoverflaten når han presset inn avtrekkeren. Dette var ikke tilfellet, og jeg hørte klart og tydelig at det smalt for andre gang. Hvor kulen tok veien la jeg ikke merke til, jeg bare registrerte at den ikke hadde truffet meg, og kastet meg deretter ned i det svarte dypet igjen, sikker på at han skulle skyte etter meg enda en gang. Jeg ble grepet av enorm lettelse da jeg kikket bak meg og fikk se drapsmannen rolig bevege seg vekk fra vannkanten og forsvinne opp i skogen. Nå gjenstod bare den lange ferden over fjorden, til tryggheten som ventet med åpne armer langt der borte.

Den blå ringen er omtrent der teltet til venninnen min befant seg, og også der jeg befant meg da jeg hørte de første skuddene. Den røde ringen markerer stedet der jeg la på svøm og stedet der drapsmannen skjøt på meg fra.



Jeg svømte med lange, konsentrerte tak og fokuserte på å puste rolig inn og ut, hele tiden med blikket festet på fastlandet. Det var dit jeg skulle, og jeg aktet å gjennomføre. Aldri i verden om jeg skulle bukke under for en svømmetur etter å ha unngått å bli skutt. Viljestyrken og overlevelsesinstinktet sørget for å holde meg gående, og jeg kunne bare be om at kroppen min ville lystre. Omtrent halvveis over fjorden begynte jeg nemlig å bli merkbart sliten. Bruddene i ryggsøylen min sørget for at både ryggen, nakken og ribbena var i ferd med å stivne. Selv om vannet ikke lenger kjentes kaldt, følte jeg den numne prikkingen i hendene. Redd for å slutte å fungere, helt alene flere titalls meter bak de andre, begynte jeg å rope at de foran meg skulle vente. Ingen respons. Jeg konsentrerte meg om å holde hodet kaldt og fortsatte å svømme, kun avbrutt av et par joggesko som lå og fløt i vannet. Hendene mine kom borti dem, og jeg stivnet til i frykt for at det skulle ligge en livløs kropp der også. Ingenting, heldigvis. Svømte rolig videre. Ignorerte de slitne armene mine. Tvang dem til å fungere som padleårer, bare for en liten stund til. Jeg var jo over halvveis nå. De andre lå fremdeles et langt stykke foran meg, og jeg visste at jeg ikke hadde sjanse til å nå dem igjen i fall kreftene mine skulle ta slutt. Denne ensomheten var fremdeles meget skremmende, og nettopp derfor ble jeg så inderlig glad da jeg noen meter foran meg plutselig oppdaget et ansikt som tittet på meg. Det var en gutt, og han ropte at jeg burde ta av meg klærne mine, at det ville bli lettere å svømme da, men jeg svarte at jeg var for kald til å få dem av meg. I stedet satte jeg opp farten helt til jeg befant meg ved siden av ham, og vi utvekslet navn og fylke, enige om at det var hyggelig å møtes. Da han sa hvor han var fra tentes et lite håp i meg, og jeg spurte om ikke han hadde sett bestevennen min da han flyktet fra øya. Noe han til min fortvilelse ikke hadde. Bestemt skjøv jeg skuffelsen og bekymringen til side, og gjenopptok svømmingen, denne gangen akkompagnert av min nye venn. For første gang på lenge følte jeg meg en anelse trygg, og midt oppi alt kjentes det veldig fint.

Min nye venn havnet lenger og lenger bak meg i vannet mens vi svømte, men jeg kunne ikke svi krefter på å holde meg oppe mens jeg ventet på ham. Jeg måtte bruke dem på den siste biten inn mot land. Fortsette å svømme. Men jeg så meg hele tiden over skulderen for å sjekke at han var bak meg. Ropte til ham at vi nesten var fremme, at vi skulle klare dette sammen og at alt skulle gå så bra. På et tidspunkt kunne jeg plutselig ikke se ham mer. Det var nå bare tomt vann der hodet hans hadde vært et øyeblikk tidligere. Jeg kikket igjen og igjen, men så bare bølgene som snodde seg i det mørke vannet. Ingenting annet. Han var borte, og trygghetsfølelsen og løftene mine om at vi skulle klare oss begge to hadde forsvunnet med ham. Jeg tillot meg selv å hyle i fortvilelse, før jeg tvang tilbake tårene og fortsatte å skyve fra med ben og armer, enda så sliten jeg var. Oppmerksomheten min vandret så til en båt som lå og drev langt der borte, parallelt med meg, midt mellom bryggen på øya og bryggen på fastlandet et sted. Jeg øynet en blå lampe og flere mørke skikkelser, og ble redd for at de skulle se meg og komme etter meg. Satte opp farten som best jeg kunne. Selv om jeg hadde skimtet blålys og hørt sirenene ule oppe på fastlandet, så visste jeg jo ikke om de mørke skikkelsene i båten hadde gode intensjoner. Mannen som hadde skutt på meg og drept gutten i vannkanten var jo kledd som politi, og hvem kunne vel vite hvor mange andre han hadde med seg? Jeg husker at all forvirringen og uvissheten om hva i alle dager som foregikk og hvem man kunne stole på var noe av det aller verste.

Samtidig som ekkoene fra smellene bak meg tordnet i fjellene, la jeg nå merke til hvor utrolig sliten jeg var blitt. Det var mindre enn to hundre meter igjen til land, kanskje bare hundre til og med, og jeg ville så gjerne dit. Ville så veldig, veldig gjerne. Men kroppen min var i ferd med å tømmes for krefter, og det ble stadig vanskeligere å holde hodet over vann. Utmattet spyttet jeg ferskvann ut av munnen og tvang de numne armene mine til å samarbeide om svømmetakene, men fremdriften var knapp. Igjen lurte jeg på hvor smertefullt det ville være å drukne, for der og da var det faktisk en del av meg som helst bare ville lukke øynene og forsvinne ned i dypet for alltid. Men jeg ble og kjempet, for jeg skulle klare dette. Alene ville det aldri gå, men jeg var fast bestemt på å overleve, så jeg ropte på hjelp. Det var riktig nok ingen i nærheten til å hjelpe meg, men et stykke unna svarte en jente fra nord at jeg bare måtte fortsette å puste. Sekunder etter hørte jeg lyden av en båtmotor og fikk se en hvit båt med kurs rett mot meg, og jeg begynte å veive med armene. Så ble jeg fullstendig vettskremt, for tenk om de var bevæpnet? Men så spilte plutselig ingenting noen rolle lenger, for jeg maktet virkelig ikke å kjempe mer. Motorlydene døde ut og en mann strakte hånden sin ut for å dra meg over båtripen. Jeg fortalte ham at jeg hadde brukket ryggen og ikke klarte å løfte meg opp, så mannen bak ham hjalp meg heller å klatre opp en stige på baksiden av båten. Med en gang det gikk opp for meg at jeg endelig var i sikkerhet, ga jeg slipp på alt av hemninger og brast i høylytt gråt. Kort tid etter kom også jenta fra nord om bord i båten, og jeg holdt hardt rundt henne og hun hardt rundt meg, mens vi begge gråt og skalv kraftig om hverandre. Av de to neste som ble plukket opp dro jeg kjensel på hun ene, for jeg visste at hun var kjæresten til en fra lokallaget mitt. Jenta var tydelig livredd der hun krøp sammen på dekk, og selv om vi alle var redde, beroliget jeg henne med at vi var trygge nå. Lettelsen var også stor da femte og siste person som ble reddet om bord i båten viste seg å være gutten jeg hadde møtt halvveis over fjorden. Den samme gutten jeg var overbevist om at var borte.

En av de fastboende kom oss i møte med varme ullpledd da båten omsider hadde fraktet oss i sikkerhet på fastlandet, og jeg snublet bortover bryggen mens jeg pakket et teppe om meg. Jeg var så innmari kvalm, tårene fosset og kroppen min skalv så voldsomt av kulde at jeg knakk helt sammen. Vel oppe på bilveien ble jeg møtt av en ambulansearbeider som ba meg kle av meg de søkkvåte klærne mine og sette meg i bilen hans for å få igjen varmen. I den samme bilen satt jenta fra nord og kjæresten til gutten i lokallaget mitt, og jeg hilste på dem begge to. Etter en liten stund fikk vi beskjed om å sette oss i en minibuss som skulle frakte oss til ambulansearbeiderens hjem, hvor vi så ble samlet i en leilighet på toppen av en garasje. Der krøllet vi oss sammen i sofaen, tett inntil hverandre, og en dame kom og la varme dyner over oss. Jeg klarte ikke å stoppe å gråte enda jeg visste at jeg nå var i god behold, for jeg var fremdeles så innmari kald og redd, og ikke minst utrolig bekymret for vennene mine. Tankene mine vandret over til dem konstant, og det var så fryktelig å sitte der uten å vite. Jeg tenkte på bestevennen min. Han hadde vært ved kafébygget like etter allmøtet, men jeg så aldri hvilken vei han tok. Leiren hans lå uansett ganske nærme. Jeg visste også at han var slikt et godt menneske som alltid tok seg av andre, og jeg var så redd han var blitt offer for drapsmannen selv. Den ene bestevenninnen min hadde jeg ikke sett i det hele tatt. Hva om hun hadde sovnet i teltet vårt igjen? Jeg ba om at hun hadde sovet så tungt at hun ikke la merke til noen ting, og at drapsmannen ikke hadde funnet henne. Herregud, det kunne bare ikke ha skjedd henne noe. Det kunne ikke ha skjedd noe med noen av dem. Og hva alle de andre fra fylkeslaget mitt angikk? Jeg kunne bare håpe at de hadde klart seg. Døren gikk opp og jeg fikk øye på et slitent ansikt jeg sjeldent har vært gladere for å se. Venninnen min som hadde ringt og spurt om jeg kunne komme bort i teltet hennes og som hadde lagt på svøm fra samme sted som jeg, stod med ett foran meg. Jeg skrek hennes navn og hun skrek mitt, før hun kastet seg over meg. Hun hadde vært så redd, for hun hadde sett at han skjøt på meg og hun trodde jeg var død. Jeg klemte henne hardt og sa at alt var fint, at han bommet på meg, og at jeg var så glad for å se henne. Men så fikk jeg vite noe som la en tung demper på stemningen. Min gode kamerat fra ungdomsskolen hadde ikke lagt på svøm med dem likevel. Han hadde løpt tilbake på land. Hvorfor i alle dager hadde han løpt tilbake på land? Plutselig hadde jeg enda et kjært menneske å uroe meg for, og de neste timene som fulgte var direkte grusomme. Vi var fire jenter fra fylkeslaget mitt i den leiligheten, men alle de andre visste vi absolutt ingenting om. De kunne være skutt, de kunne være døde. Forhåpentligvis var de ingen av delene, men alt vi kunne gjøre var å vente og håpe på det beste. Tiden gikk med til å trøste hverandre, holde varmen og snakke, enten om det vi hadde opplevd eller om noe helt annet. Jeg fikk til og med ringt til bestemor og fortalt at jeg var i live. Helsearbeidere tok seg av de som var skadde og opprørte, lister ble sendt rundt så alle kunne skrive opp hvem de var, og en ung mann som var en av de overlevende ga oss hele tiden løpende informasjon. Vi fikk vite at drapsmannen var blitt pågrepet, og vi fikk vite at vi snart ville bli transportert til et hotell i nærheten hvor vi skulle få møte igjen vennene våre.

Jeg satt i en taxi med kjæresten til gutten i lokallaget mitt og to av jentene fra samme fylkeslag som meg, og vi var på vei til Sundvollen hotell. På veien kjørte vi forbi Utøya, det en gang så fredfulle stedet vi hadde flyktet fra noen timer tidligere. Nå så det bare trist og forlatt ut, og veien vi kjørte på var tettpakket med ambulanser, politibiler, blinkende lys og bårer som stod klare. På radioen meldte de om mulige tjue til tretti døde, og jeg begynte å gråte igjen. En mann kommenterte så at det var gale tall, at det var snakk om kanskje ti stykker, men det var fremdeles ti for mye. Omsider rullet bilen opp foran hotellet, og vi gikk inn for å registrere oss. Jeg hadde ingen klær på meg, bare undertøy og et teppe, så en snill dame ved inngangen sørget for å få på meg en badekåpe, og så fulgte jeg de andre for å finne vennene våre. Det var en gråtkvalt bestevenninne som skrek navnet mitt og nesten rev meg over ende i det hun løp mot meg og klemte meg hardere enn noen gang. Mange av de andre var der også, og jeg gråt og klemte dem om hverandre. En annen jeg ble glad for å se var min gode kamerat fra ungdomsskolen, og jeg var evig takknemlig for at både han og mine nærmeste hadde overlevd. Men det var en som manglet. Bestevennen min som jeg hadde spurt etter og bekymret meg for i flere timer. Jeg kunne ikke finne ham noe sted. I to nye timer lette jeg etter ham og håpet at han plutselig skulle komme inn gjennom døren, samtidig som jeg fryktet det aller verste. Til slutt fikk jeg øye på en gutt jeg visste han kjente, og jeg ba om at han skulle gi meg godt nytt. Gutten kunne fortelle at han var uskadd og i sikkerhet, men at han hadde dratt fra hotellet før jeg kom. En enorm byrde ble lettet fra skuldrene mine i det øyeblikket, men stemningen blant mitt eget fylkeslag var tung og sorgfull. En gutt fra samme lokallag som meg selv var blitt bekreftet død, og flere andre var ikke blitt funnet registrert noe sted. Hele situasjonen var ganske enkelt ikke til å begripe. Alt som hadde hendt siden allmøtet i storsalen klokken halv fem den ettermiddagen, det kunne bare ikke være. Alle var i sjokk, og til langt utover natten satt vi tett med armene trøstende rundt hverandre og ventet på å bli hentet hjem av foreldrene våre. Min mamma og pappa var for øvrig på ferie i Afrika, så jeg ventet i stedet på min onkel. Da klokken var blitt nesten ett om natten dro jeg kjensel på en mørkhåret jente i blå joggedress som tuslet rundt, og hele hotellet må ha hørt meg da jeg spratt opp, skrek navnet hennes og kastet meg rundt halsen på min kjære kusine mens vi begge hulket høyt. Straks kjente jeg også onkels armer rundt meg, og trygt gjenforent med familien min gikk jeg sammen med dem til bilen deres og forlot Sundvollen hotell. På vei hjem fikk jeg låne en telefon, og jeg la den mot øret og sa: Mamma, det er meg. Jeg har det bra.

Madeleine Svendsen

Hei! Jeg heter Madeleine, er 21 år gammel og bor i Østfold. Skriver om hverdagen min og det jeg interesserer meg for.


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits