Madeleine Svendsen

den første julen

  • Skrevet 31.12.2011 klokka 16:32
  • Kategori: Utøya

Julestemningen og julegleden dukket aldri opp. Det forventet jeg ikke at den skulle gjøre heller. Julemat, pynt og gaver virket så ubetydelig og poengløst i den store sammenhengen, og det var øyeblikk der jeg egentlig hadde lyst til å gråte. Tankene gikk i stor grad til de med en tom stol ved bordet, og litt til alle andre ting.

Men det fine med julen har vært å være sammen med familien min, for 
jeg er heldig som fremdeles er her med dem, og de er alltid gode å ha rundt seg. Og jeg synes det er koselig å gi julegaver og ønske andre en god jul, for det gjør meg glad. Det skal også sies at jeg fikk mye fint til jul, blant annet oppskrifter på cupcakes, pynt til rommet og lommepenger til Dublin.





Dette smykket fikk jeg av bestevenninnen til mamma. Hun er et nydelig menneske.



Lille julaften var jeg på graven til bestemor og Bendik med kranser og lys. De skulle vært her med oss, akkurat som alle andre som forsvant før de egentlig skulle, og jeg savner dem.



De to siste dagene har det hendt at folk har skutt opp fyrverkeri her i området, selv om det ikke er nyttårsaften riktig ennå. Enkelte av disse rakettene høres virkelig ut som rifleskudd, og de sender meg rett tilbake til Utøya igjen. Adrenalinet bruser umiddelbart gjennom kroppen, og jeg får en klump i magen. Selv når jeg ikke blir redd for smellene, så minner de meg om de lydene jeg hørte da jeg svømte vekk derifra.

Men jeg har alltid elsket å se himmelen eksplodere i farger, som om noen blåser glitter på den, og jeg skal ut og se det i år også. Ikke minst skal jeg ønske det nye året velkommen sammen med noen av mine beste venner.

Ha en fin kveld, alle sammen.
Gjør den siste dagen i dette året til noe verdt å se tilbake på med et smil.

en vanskelig høytid

  • Skrevet 20.12.2011 klokka 23:37
  • Kategori: Utøya

Jeg gleder meg ikke til jul.

Julen har bestandig vært en varm og koselig høytid, men i år er alt blitt annerledes. Jeg har ikke julestemning i det hele tatt. De siste månedene har mange av de normale, de faste og de hverdagslige tingene gitt svært lite mening for meg, og julen er ikke et unntak, dessverre. Før hang jeg opp julestjernen i vinduet og insisterte på å la den bli der til langt ut i januar, jeg pyntet pepperkakehus, åpnet kalenderen og hørte på julemusikk. Men ikke dette året. Dette året klarer jeg bare ikke å se gleden i høytiden, samme hvor hardt jeg prøver. Så klart er alle lysene og all julepynten fin å se på, og jeg tror nok absolutt det vil bli hyggelig å være sammen med familien. Men alt annet er bare... Nei, jeg klarer ikke å se alt det fine ved det akkurat nå.

Alt jeg klarer å tenke på er de familiene som kommer til å tilbringe denne julen med en tom plass ved middagsbordet. Navnet som mangler på pakkene under treet, barnet deres som aldri kom hjem. Det er så fryktelig urettferdig. Jeg minnes også på at dette er den tredje julen uten bestemor. Fine, flotte bestemor med det røde forklet og det blide humøret, med sukkertøystengene på juletreet, de gode klemmene og den aller beste julematen. Jeg savner henne. Og jeg savner alle de andre som heller ikke er her hos oss mer, men som burde vært det.



Dette bildet er fra desember i fjor, da det var temamøte for AUF om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er rart hvordan ting har forandret seg siden da, men det er godt å i det minste ha minnene.

ingen skal få bombe oss til taushet

  • Skrevet 10.12.2011 klokka 07:29
  • Kategori: Utøya























// Nikon D3000, 18-55mm

en dramatisk historie (obs! sterke bilder)

  • Skrevet 08.12.2011 klokka 20:20
  • Kategori: Video

Dette har vært en svært lite produktiv dag.

Men i går dere, da jeg skulle smøre meg en brødskive med leverpostei til kveldsmat, da hoppet rett og slett leverposteiboksen opp og bet meg i tommelen! Jeg begynte å blø og alt! Så nå sultestreiker jeg frem til staten lager matvarer som ikke skader folk. Helt sant.

Dette er faktisk et veldig utbredt problem, så derfor vil jeg gjerne illustrere det for dere med en video.

Advarer mot sterke bilder!

svar på spørsmålene om utøya

  • Skrevet 05.12.2011 klokka 23:41
  • Kategori: Utøya

Jeg lurte bare på om du kjente kusina mi Åsta Sofie Helland Dahl?
Nei, det gjorde jeg dessverre ikke. Veldig lei for at du mistet henne.

Tok du noen bilder før alt skjedde, og kommer du til å legge dem ut når du får kamera ditt tilbake fra Kripos?
Forhåpentligvis har Kripos kameraet mitt, og forhåpentligvis er både det og minnekortet intakt. Jeg rakk å ta i underkant av hundre bilder på Utøya, omtrent alle er fra torsdag 21. juli, og jeg kommer nok til å legge ut noe av det den dagen jeg får det tilbake.

Er du fortsatt med i CISV?
For de som ikke vet det, så er CISV en internasjonal fredsorganisasjon som arrangerer sommerleirer for barn/ungdom over hele verden, der man lærer om andres kulturer og stifter nye vennskap på tvers av landegrenser. Jeg var på leir i Italia sommeren 2010, og dette var grunnen til at jeg ikke deltok på fjorårets sommerleir på Utøya. Egentlig skulle jeg reise fire uker til India og være juniorleder på en slik leir i januar også, men etter alt som har skjedd har jeg ikke lyst mer, så jeg har trukket meg fra programmet.

Hender det at du noen gang setter deg ned for å tenke på alt du opplevde, altså at du lar deg selv se hele opplevelsen i hodet? Eller er det sånn at du prøver å fortrenge alt du har sett og opplevd?
Jeg klarer ikke å fortrenge noe. Tankene bare dukker opp av seg selv eller når jeg blir minnet på det, hele tiden, og da blir jeg sittende og tenke på det en stund. Enten tenker jeg på det som skjedde med meg, eller så lager hodet mitt nye bilder som er minst like grusomme.

Lover du å si ifra til Marte om du trenger noen å snakke med?
Selvsagt, vennen min. Det samme gjelder deg.

Hjelper det deg å skrive ned det som har skjedd?
Det hjelper meg å huske i ettertid, og det er godt å kunne sette ord på ting.

Har du fått tilbake tingene dine?
Før jeg dro på Utøya la jeg ved en tilfeldigvis medlemskortet mitt fra AUF i lommeboken, og dette hjalp politiet å identifisere eiendelene mine. Jeg fikk tilbake tre klesplagg, toalettmappene mine, vesken min, lommeboken min og et nydelig armbånd jeg fikk i bursdagspresang av min kjære Mirielle den første dagen vi var på Utøya. Det var egentlig armbåndet jeg var mest glad for å få igjen, og jeg bruker det nesten hele tiden. Alle tingene luktet forøvrig fukt, kjeller og møkk da jeg fikk de tilbake, men etter å ha latt dem stå til lufting i et par måneders tid var de heldigvis brukbare igjen.

Armbåndet jeg fikk av Mirielle.



Skal du tilbake til neste år?
For meg tok vi Utøya tilbake den dagen vi overlevende dro til øya for første gang siden angrepet og fikk se at det ikke var farlig der mer, og det er det jeg personlig velger å legge i det uttrykket.
Om jeg skal dra tilbake dit på leir har jeg ikke bestemt meg for ennå. Jeg tror ikke jeg vil tørre å sove der mer, for jeg er redd for at noen skal angripe oss igjen, bare at de gjør det på en annen måte denne gangen. Sannsynligheten for at det skjer er minimal, men jeg er redd likevel. Dessuten vet jeg ikke i hvilken grad det er mulig å kose seg og ha det gøy på et sted der du vet at mennesker du kjenner har blitt drept. Jeg har tro på at vi AUFere vil kunne skape flere gode minner sammen, men for meg er det ikke tvil om at Utøya aldri vil bli helt det samme igjen.


Ditt beste minne fra Utøya 2011?
På de 48 timene jeg rakk å være der var det flere gode minner som ble dannet, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det aller beste. Spesielt husker jeg Datarock-konserten, alle de lattermilde stundene med Tonje, da Mirielle turnet i gangen i kafébygget og vi snakket om alt og ingenting, Hege som gikk på trynet i vannet ved Nakenodden med klær på, da Østfold slo Sør-Trøndelag i volleyball, da jeg og Kristin spilte gitar og sang på trappen utenfor kafébygget, da jeg og Hege lette etter elg på kjærlighetsstien, og alle de gode, koselige stundene natt til torsdag og fredag.

Åssen synes du Anders Behring Breivik bør straffes?
Han skal sitte trygt inne bak lås og slå så lenge han lever, og han skal aldri få skade noen igjen.

Synes du at vi skal glemme han?
Realistisk sett kommer vi nok alltid til å huske ham, slik som hele verden husker Hitler, men jeg håper jeg en dag kan slippe å se ansiktet hans og høre navnet hans hvor enn jeg går. 

Fikk du noen skader?
Nei, jeg var så heldig at jeg slapp unna det med skrekken.

Hva er de største forandringene ved skolehverdagen din nå?
At den ikke eksisterer mer. Jeg har droppet ut. Skriver et mer utfyllende innlegg om dette senere.

Hadde du følt deg utrygg om han slapp ut?
Ja, det hadde jeg.

Hvor lenge syns du han skal sitte inne?
Så lenge han lever.

Så du han da han skøyt?
Jeg så han skyte én person før han rettet våpenet mot meg.

Da dere måtte flykte, fikk du med tingene dine?
Nei, det gjorde jeg ikke. Tingene mine lå i teltet, jeg løp fra skoene mine, og alt jeg hadde på meg av eiendeler var mobilen min. Den og en fleecejakke forlot jeg på øya da jeg svømte.

Hvordan klarer du al opmærksomheden? Der er meget postiv opmærksomhed, men har du også fået negativ?
Jeg har faktisk ikke fått noen negativ oppmerksomhet. Ikke som jeg vet om, i alle fall. Den oppmerksomheten jeg har fått har vært positiv og svært støttende, synes jeg.


Hvilken hjælp får du? Og er bloggen en bedre hjælp en at tale med en psykolog?
Nå går jeg kun til psykolog, og dette gjør jeg to timer i uken. Bloggen kan ikke gi meg svar eller fortelle meg hvilken diagnose jeg har, men det gjør veldig godt å skrive ting ned. Det jeg skriver snakker jeg som oftest med psykologen min om også, så jeg får utløp for det på flere måter. Men det er noe helt eget ved det å bare skrive i ro og fred.

Er det hårdt at se Breiviks ansigt på avisernes forside hele tiden?
Prøver å ikke tenke noe særlig over det, men jeg er veldig lei av å se ansiktet hans hvor enn jeg snur meg, det skal jeg ærlig innrømme.

Hvis du fik chancen nu, ville du så vide hvem gutten der blev skudt foran dig var?
Jeg har lenge forsøkt å finne identiteten hans, men jeg er ennå ikke hundre prosent sikker. Det var en gutt som ble drept på sydspissen, men mest sannsynlig er denne gutten jeg så bli skutt en av de overlevende. Men historiene våre matcher ikke helt hundre prosent, og derfor vil jeg ikke si noe sikkert.

Føler du stadig bare en tomhed, eller er der noget anderledes nu?
Tomheten og apatien er ikke like sterk som den var de første dagene og ukene etter det som skjedde, men mye sitter fremdeles igjen. Jeg føler meg ofte nummen, og livet kan ofte virke skrekkelig meningsløst. Jeg gråter litt lettere nå enn jeg gjorde da sjokket og apatien var på sitt verste (da klarte jeg ikke gråte for noe), men det føles fremdeles som om en bit av sjelen min har blitt revet vekk.

Kan du fortelle litt om hva du har gjort for å komme deg tilbake til hverdagen i ettertid?
Jeg har forsøkt å gjøre de tingene jeg gjorde før, men det er mye som er tungt og det er mye som ikke alltid går. Ofte gir ikke dagene noen mening, egentlig. Ofte er alt bare dumt og trist. Men jeg finner også glede i ting innimellom, og jeg prøver å fokusere på det positive i livet, det gjør jeg virkelig.

Hvordan vil du si forholdet til vennene dine som ikke var på Utøya er nå? Har dere like mye felles som tidligere?
Jeg er utrolig glad i alle vennene mine, og jeg er uendelig takknemlig for all støtte og kjærlighet de gir meg, men naturlig nok er det mest optimalt å snakke om temaet Utøya med de av vennene mine som er overlevende. Sånn blir det bare, for akkurat denne situasjonen har jeg ikke felles med de av vennene mine som ikke var der. Men jeg er fremdeles den Madeleine de kjenner, det vil jeg alltid være, og jeg vil aldri sette mindre pris på dem eller være mindre glad i dem bare fordi vi ikke har opplevd det samme.

Hva synes du om å diskutere politikk med en fra et annet partipolitisk ståsted enn deg selv?
Ytringsfrihet og demokrati handler om nettopp det å være åpen for uenighet, så det ser jeg ikke på som noe problem. Nå skal det sies at jeg sjeldent legger meg ut i heftige, politiske diskusjoner, for argumentasjonen og kunnskapen min har fremdeles en lang vei å gå.

Hva er ditt største lyspunkt i hverdagen for tiden?
De gangene jeg er sammen med folk jeg er glad i, og de gjør at jeg oppriktig kjenner meg glad innvendig.

Har synet ditt på menneskeheten endret seg etter 22. juli?
En hel nasjon som stod samlet med tårer på kinn og blomster løftet høyt opp i været viste meg en godhet jeg aldri har sett maken til hos det norske folk, og det var svært vakkert. Samtidig viste denne mannen meg en ondskap jeg aldri ville forestille meg at kunne bo inne i et menneske, så ja, mitt syn på menneskeheten har endret seg både på godt og vondt.

Hva syns du om at Breivik er så mye i media?
Jeg er drittlei av å se ansiktet hans overalt, og jeg er fint lite interessert i hva han spiste på brødskiven da han var fem år eller hva det nå enn er avisene graver opp og skriver nye førstesideoppslag om hele tiden...

Har du noen gang fått kommentarer om at "du ikke bør ha det like vondt, fordi du klarte å rømme"?
Det har aldri noen sagt til meg. Men det hender at jeg sier det til meg selv.

Hva er det fineste du har opplevd i ettertid? Har tilfeldige mennesker kommet bort til deg?
Samholdet, kjærligheten, nye vennskap som ble dannet og vennskap som fikk smidd fastere lenker. Ja, det har hendt. En morgen jeg stod i kassen i dagligvarebutikken og betalte for varene mine, var det en dame som plutselig strøk meg på armen og sa at hun ønsket meg alt godt. Da ble jeg veldig glad og rørt.

Hva provoserer deg mest i etterkant?
Hverdagsrasismen som igjen preger gatene, enkelte ting som omhandler gjerningsmannen, de flere idiotene der ute med null respekt for 22. juli og de berørte av tragedien, samt alle de som skal leke etterpåkloke, fordele skyld og rette anklager mot Eskil Pedersen, andre overlevende og politiet.

Hva føler man egentlig når man blir beskutt?
Den følelsen er vanskelig å beskrive med ord, og det er så mye man tenker og føler på en gang at det er helt vanvittig. Jeg husker hvor utrolig redd jeg var, hvor sikker jeg var på at jeg kom til å dø, samtidig som jeg kjempet for å overleve.

Går det bedre? Eller blir det bare verre?
Det er vanskelig å si. Det går så mye opp og ned, og ofte vet jeg ikke helt hvor jeg har meg selv hen lenger. Det går litt bedre, men det er langt fra bra, og av og til er det helt jævlig.

Madeleine Svendsen


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits