Madeleine Svendsen

tilbake til utøya

  • Skrevet 25.10.2011 klokka 23:40
  • Kategori: Utøya

Det er lørdag den tjueandre oktober. I dag er det tre måneder siden sekstini av våre vakreste roser brutalt og urettferdig ble revet opp med roten og tatt i fra oss på Utøya. I dag er det én måned siden jeg selv svømte unna kulene og takket være gode mennesker overlevde den vanskelige ferden over fjorden. Det gjør vondt å minnes.

Lørdag tjuende august tok vi Utøya tilbake. Det var både vondt og godt på samme tid. I motsetning til fredag den tjueandre juli, da gjørmen lå tykt på bakken og regnet så ut til å aldri ta slutt, skinte nå solen over Utøya. Gresset på volleyballbanen der Østfold hadde vunnet over Sør-Trøndelag den første dagen var like grønt som alltid, i kantinen stod plastbestikket vi skulle spise middagen vår med, og på veggen hang det en papptallerken der det stod skrevet: "du er fantastisk". Leirprogrammet hang fremdeles på oppslagstavlene, MS Thorbjørn loffet frem og tilbake på det glitrende vannet, og det var nesten som om vi aldri hadde dratt derifra. Men kulehullene i gulvene og veggene inne i kafébygget fortalte en helt annen historie.

Å sette føttene på øya igjen var noe helt spesielt. Atmosfæren som hvilte over stedet var så annerledes, alt var så stille. Selv med øya full av mennesker, så var det ikke noe liv der. Teltplassen var kun blitt en åpen, tom gresslette, ingen stekte lenger vafler i vaffelteltet eller solgte godteri i kiosken, og overalt på kjærlighetsstien stod det uniformerte vakter for å passe på.



Jeg gikk den første runden rundt øya med Hege, en av mine aller beste venninner. Vi tok hverandre i hendene og gikk opp mot kafébygget, der vi tente lys og la ned blomster i lillesalen, før vi gikk ruten der Hege hadde løpt og gjemt seg under skytingen. Den første dagen hadde vi fulgt kjærlighetsstien mens vi lo, tullet og lurte på om elgen hadde gått over isen og slått leir på Utøya denne sommeren. Vi hadde lett etter elgen, vitset om soppen på bakken og lurt på om døren på det vesle pumpehuset gikk an å åpne. Nå føltes det nesten som å være på museum der vi gikk, lavmælte mens vi pekte og kikket, trakk kort på munnvikene til politibetjentene og forsøkte å ikke skli i den tykke gjørmen.

Vi gikk til teltplassen vår før vi begynte på ruten min. Teltene manglet, men leirbålplassen vi hadde sittet rundt under Palestina og Israel-aksjonen vi hadde vist for Jonas Gahr Støre lå tilsynelatende urørt. I skogholtet fant Hege stedet der teltet vårt hadde stått, og jeg husket mosehaugen der jeg utallige ganger hadde gravd ned teltpluggen for å holde teltet oppe. Til tross for at alt som vitnet om leirstedet til over førti østfoldinger var blitt ryddet bort og fjernet, var det ennå én kjærkommen ting igjen. I et av trærne hang det noe blått noe, og jeg pekte på det og sa: "Se, det er tørkesnoren til Maren!". Det var noe av det fineste jeg så den dagen.

Flukten min begynte jo i teltleiren vår, så vi gikk derfra og ned på stien der jeg hadde løpt. Mens jeg løp så jeg bare trærne og menneskene som flimret forbi, og føttene mine beveget seg helt av seg selv i følge med de andre, så det å gå den samme veien i ro og mak var som å gå der for første gang. Det var litt vanskelig å finne frem til det eksakte stedet der noen av oss hadde stoppet på noen store steiner og vi hadde plasket ut i vannkanten og lusket oss gjennom et kratt, for det var høyvann rundt Utøya nå. Jeg og Hege gikk også ned til Nakenodden, badestedet der alle vasket håret sitt, solte seg og der Hege klønete nok klarte å gå på tryne i vannet med klær på og håndkle og alt den fine torsdagen før alt skjedde. Nå var det minnesmerker, dikt og blomster lagt ned der i stedet.

Omsider var jeg nok en gang på sydspissen av øya, bare denne gangen uten en bevæpnet massemorder i hælene. Vannet stod høyt og dekket over deler av svaberget der jeg hadde lagt på svøm fra, og jeg kunne ikke finne igjen treet der jeg hadde hengt fra meg jakken min. Det så veldig annerledes ut, men jeg var likevel i full stand til å vise hvordan gjerningsmannen hadde kommet luntende ned fra skogholtet og ned til svaberget, stilt seg bredbeint ved siden av en grønn busk og begynt å skyte.

Sydspissen av øya, stedet der jeg svømte fra:



Rett frem ser man et hvitt og et rødt hus. Jeg svømte mot det hvite huset, men ble plukket opp av båten og fraktet i land på gården man ser helt til venstre i bildet.

Her har jeg lagt ned hvite roser på sydspissen av øya, til minne om alle oss som svømte, til minne om gutten som lå igjen der og til minne om det som skjedde der mindre enn en time etterpå.



Klokken ett samlet alle seg i bakken på Utøya. Eskil holdt tale, Ingrid Olava sang "Barn av regnbuen" og så kom vår flotte, dyktige statsminister Jens for å holde tale han også. Solen skinte, gresset var grønt og mykt, og mange fikk en følelse av at vi endelig fikk avsluttet årets sommerleir. Helt til slutt reiste alle seg, tok hverandres hender og rakte dem mot himmelen, mens vi alle sang med på "Vi er AUF-ere". Det sa noe om hvilket sterkt bånd vi har knyttet til hverandre, og den lille stunden i bakken på Utøya var noe av det aller fineste jeg har opplevd.



Jeg hadde håpet at det å se stedet der alt skjedde igjen skulle gi meg en reaksjon, få meg til å innse realiteten. Men jeg må si jeg ble skuffet akkurat der. Selv nå, tre måneder etterpå, sliter jeg med å fatte at det er virkelig. Klarer ikke å koble følelsene mine opp mot det jeg opplevde, det jeg og alle de andre er en del av. Det virker bare så fjernt. Likevel føler jeg at jeg fikk noe ut av å dra tilbake på Utøya, og det var nok på flere måter veldig godt, samtidig som det var tungt.

Søndag tjueførste august ble våre falne brødre og søstre hedret med en vakker og verdig minnemarkering i Oslo Spektrum. Taler ble holdt, dikt og tekster ble deklamert, sanger ble sunget og hele scenen var fylt med levende lys. De to sterkeste stundene under minneseremonien var da kongen brast i gråt under sin egen tale, og da navnene på de døde ble lest opp. Det var som om det aldri skulle ta slutt, og mellom hvert navn fulgte en stillhet som umiddelbart ble fylt med sørgmodige hikst fra etterlatte og pårørende i salen. Jeg husker mamma grep meg ekstra hardt i armen da navnene på de jeg kjente ble lest opp.



Etter minneseremonien var det på tide å ta farvel med alle AUFerne som hadde vært samlet i Oslo den helgen, og jeg må ærlig si at den helgen i Oslo har vært en av de beste i mitt liv. For selv om vi visste at besøket på Utøya og den nasjonale minneseremonien kom til å bli tungt, så var det først og fremst utrolig godt å se hverandre igjen. Møte og bli bedre kjent med dem man ikke rakk å hilse på før fredagen, gi en god klem til dem man var sammen med under og etter skytingen, og rett og slett bare være sammen, snakke, gråte, smile og ha det koselig, nå som vi alle var samlet på ett og samme sted igjen. Uansett geografisk spredning, så har vi alle knyttet et bånd for livet, og det har og vil alltid være av enorm verdi for oss alle sammen.

Tirsdag trettiende august kjørte jeg nok en gang mot Utøya, men denne gangen for å treffe menneskene som trolig reddet livet mitt. Like fredelig som alltid lå den vakre øya vår der, omgitt av kveldssol og stille vann. Det var fint å være ved den igjen.



De som plukket meg opp med båt var Christer Lillestrøm og hans bestefar, og jeg fikk vite av bestefaren at han senere også hadde hentet min gode venninne Alexandra, som var blitt skadet, noe jeg er vanvittig takknemlig for. Evig takknemlig er jeg selvfølgelig også for min egen del, og det var utrolig godt å få møte dem igjen, denne gangen under litt mindre kaotiske omstendigheter. Samtidig var det ganske merkelig, for hva sier man egentlig til noen som har hindret deg fra å drukne og reddet ditt liv? Man kan på en måte ikke få takket dem nok, for det er så stort og så beundringsverdig at man ikke kan få sagt det med ord.

Mammaen og bestemoren til Christer fikk jeg også møte, og de husket meg, for det var de som hadde stått på bryggen med varme tepper og sendt oss opp til ambulansepersonellet på veien. Da jeg kom til Sundvolden og fikk byttet ut teppet med en morgenkåpe, husker jeg at jeg var meget opptatt av at de rettmessige eierne skulle få det tilbake. Derfor leverte jeg det i resepsjonen, og jammen kunne bestemoren fortelle at hun hadde fått det lyseblå teppet sitt tilbake. Det var da flott, tenkte jeg, og stusset samtidig litt over hvordan en slik liten filleting kunne være av så stor betydning for meg i et slikt kaos. Men det var den altså, og det gjorde meg litt glad at jeg i det minste kunne gi tilbake teppet de hadde gitt meg.

Noe av det jeg synes var litt rart, var å høre bestefaren sin side av historien, for i følge ham plukket de meg opp cirka 200 meter fra Utøya. Omtrent der jeg har tegnet det hvite krysset på dette bildet:



Det kunne jeg bare ikke fatte, for jeg var jo så forferdelig optimistisk da jeg svømte! Jeg var jo overbevist om at jeg hadde svømt over halve fjorden, altså cirka 500 meter, og at jeg kun hadde knappe 200 meter igjen til husene på den andre siden. Det skulle jo gå, selv med to brudd i ryggen, numne armer og klær på, for jeg skulle ikke dø den dagen, jeg. Nå skjønner jeg jo at det var desto bedre at båten kom og reddet meg da den gjorde, for sett at jeg ikke hadde vært nær ved å gi opp akkurat da, så hadde jeg nok neppe klart meg gjennom 400-500 meter til...

Vel, jeg lever da i alle fall, og det er vel det som betyr noe, er det ikke?

Madeleine Svendsen

Hei! Jeg heter Madeleine, er 21 år gammel og bor i Østfold. Skriver om hverdagen min og det jeg interesserer meg for.


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits