Madeleine Svendsen

derfor droppet jeg ut av skolen

  • Skrevet 19.08.2012 klokka 23:47
  • Kategori: Utøya

Juni i fjor fikk jeg vitnemålet i hånden og gikk ut av ungdomsskolen med fem komma tre i snitt. Jeg var fornøyd med meg selv, og jeg var fornøyd med å endelig være ferdig. Endelig skulle jeg begynne på medier og kommunikasjon, slik jeg hadde gledet meg til så innmari lenge. Jeg skulle møte nye mennesker og jeg skulle fotografere, men først ventet en sommer fylt med så mye godt.

Så skjedde det utenkelige, og bare en måned etterpå ble vi kastet inn i hverdagen igjen. Jeg tenkte som så at det enten ville være fint å komme inn i rutiner igjen, eller så ville det bli veldig vanskelig. Første skoledag møtte jeg opp ved godt mot, og de første dagene gikk greit. Den største utfordringen var å komme seg opp om morgenen, da jeg pendlet til Oslo og derfor ble nødt til å stå opp halv seks for å rekke bussen. Noen ganger mistet jeg bussen, og da ble jeg oppriktig skuffet over meg selv. Så tok jeg neste buss, og så gikk jeg kanskje glipp av den første mattetimen, men jeg kom meg i alle fall på skolen.

Etter hvert skulle det vise seg at det faglige også skulle bli en utfordring. Jeg hadde alltid vært flink i de fleste fag, men plutselig fikk jeg ikke til alt like lett som før. På ungdomsskolen var jeg på topp i norsk og engelsk, men nå kunne jeg ikke skrive en nyhetsartikkel engang. En setning, kanskje to, så fikk jeg ikke til mer. På min første prøve i engelsk gikk jeg ned tre karakterer. Det var demotiverende. I flere timer kunne jeg sitte på skolen, uten å utrette noen verdens ting. Andre ganger fikk jeg til slutt levert et ferdig produkt, men hver en oppgave krevde mange krefter, ofte også tårer og frustrasjon. Det virket som om evnene mine var borte, kreativiteten også, og motivasjonen var i hvert fall borte. Jeg syntes ikke det var gøy å gå på skolen, selv ikke mediefagene var særlig givende mer. De gangene vi gjorde rent praktiske ting gikk det fint, men straks det var teori, loggføring og konkrete oppgaver med en tidsfrist involvert, så bød det på problemer. Jeg kjente ikke igjen meg selv lenger, og det var svært frustrerende.

Det var ikke rart at jeg hadde det sånn. Jeg hadde det vondt etter det jeg hadde opplevd, jeg slet med så mye. Daglig hadde jeg bilder i hodet av hva som skjedde der ute på øya, og hva som kunne ha skjedd. Det var ikke lett å sitte på skolen og konsentrere seg når dette dukket opp i hodet. Det var ikke lett å fokusere når jeg ikke fikk til og heller lot meg oppsluke av artikkel på artikkel om 22. juli i nettavisene. Det var ikke lett å være blid når en utilregnelighetsrapport gjorde meg forbannet. Det var ikke lett å være opplagt når jeg gikk på underskudd av energi og knapt orket å treffe vennene mine engang, når høydepunktet for dagen var å sove på bussen hjem. Ikke minst var det ofte tungt å være omgitt av mennesker som ikke gjennomgikk det samme som meg, for det bød på en slags ensomhet. Det var så mye å hanskes med at det ble for overveldende til å fungere skikkelig.

Den tiden jeg tilbrakte på skolen var ikke bare vond. Jeg tok flere fine bilder og jeg fikk flere nye venner. Jeg rakk å bli glad i klassen min og de rakk å bli glad i meg. Men jeg kunne ikke holde ut stort lenger. Jeg trengte en hvilepause, en mulighet til å ta en pust i bakken og ta vare på meg selv. Den siste dagen i november ble avgjørelsen tatt og jeg sluttet på skolen. Det var for det beste. Jeg ga det et forsøk og det gikk ikke, bedre lykke neste høst.

I morgen begynner jeg på skolen igjen. Det er med blandede følelser. Lenge har jeg vært redd for at det skal gå dårlig igjen, at jeg ikke skal få det til nå heller. Men det har gått et år, jeg har fått det litt bedre og jeg opplever ikke den samme brå starten denne gangen. Kanskje vil det ta litt tid før jeg når dit hvor jeg var da jeg var på mitt beste, men det gjør ikke noe. Målet mitt er å fullføre, først et år og så to til, samme hvilke tall som står skrevet på papiret. Det skal jeg klare. Neste sommer skal jeg stå der med karakterkortet og stolt si at jeg klarte det, at jeg er sterk og at jeg er bra, og at den mannen som sitter i fengsel ikke klarte å ødelegge for meg. Jeg har håp, drømmer og ambisjoner, og de vil alltid lede vei, om jeg så må ta to skritt tilbake for å ta et frem.

new in: accessories

  • Skrevet 17.08.2012 klokka 18:31
  • Kategori: Hverdag







// Sequin envelope, ringer og smykke fra Gina Tricot 

Madeleine Svendsen


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits