Madeleine Svendsen

"herregud, nå kommer de og dreper oss"

  • Skrevet 14.08.2011 klokka 06:21
  • Kategori: Utøya

Klokken er 23.38 og det er fredag den tolvte august totusenogelleve. I dag er det tre uker siden. Jeg husker det som om det var i går, men likevel virker det så fjernt. Som om det aldri skjedde i det hele tatt. For det er virkelig ikke til å ta inn over seg.

Nyhetene omtaler ikke lenger bare terrorangrepene. Blomstene i Oslo har visnet og blitt ryddet vekk. Folk har begynt å ta tilbake hverdagen, og verden er i ferd med å gå videre. Igjen sitter de som har mistet et barn, en søster eller bror og en venn, de pårørende, og vi som fikk kjenne massakren på kroppen, vi som opplevde den på nært hold. Aldri vil en nordmann glemme, men hendelsen vil likevel skyves litt lenger bak i tankeregisteret, samtidig som alle de etterlatte og direkte berørtes sinn vil hjemsøkes i større eller mindre grad hvert våkent øyeblikk til våre dagers ende. Jeg vil ikke at verden skal gå videre. Ikke riktig ennå. Jeg vil at den skal stoppe helt opp, for min verden har nemlig det.

Det har ikke gått opp for meg ennå. Hodet mitt vil ikke registrere at det er en realitet. Jeg vet hva jeg har sett, hva jeg har foretatt meg og hva jeg har opplevd, men jeg klarer ikke å knytte følelsene opp mot det. Jeg føler absolutt ingenting, klarer ikke gråte, kjenner meg kun så innmari tom innvendig. Går egentlig bare rundt og venter på å bryte sammen, venter på at alle tankene og følelsene skal koke sammen på én gang og slå meg i ansiktet med all kraft. "Men det er jo ikke sikkert det kommer noe sammenbrudd, Madeleine," sier fastlegen. "Det kan ta fem år, det kan ta to måneder, men det er ikke sikkert det kommer i det hele tatt." Så dette er alt? Kun denne tomheten, ikke noe mer? Det nekter jeg å tro. Jeg venter fremdeles på den dagen systemet mitt aksepterer virkeligheten og jeg bryter sammen, bare gråter og gråter. Jeg vil så gjerne føle noe.



Jeg lever i min egen lille apatiske boble. Det er ikke så mye som interesserer meg for tiden, og jeg klarer ikke å bry meg om stort lenger. Folk sier at man bør leve hver dag som om det var ens siste, men jeg orker ikke det akkurat nå. Jeg er utmattet, både fysisk og psykisk, jeg er redd og jeg er sårbar. Hodet mitt henger ikke på plass, og jeg har nok med å huske hvilken dag det er. Hele tiden får jeg høre hvor sterk jeg er, men jeg vet ikke om jeg orker å være så sterk lenger. Jeg trenger tid og ro til å ta vare på meg selv, og jeg trenger støtte fra de som støtte kan gi. For én gangs skyld velger jeg å fokusere på mine egne behov, fremfor å ta meg av alle andre, fremfor å prøve å redde verden. Men det er helt greit. Det er faktisk helt okay å være svak av og til.

Av og til får jeg dårlig samvittighet. Da tenker jeg nemlig at det var så mange andre på den øya som så og opplevde så mye mer verre ting enn jeg selv gjorde, for jeg så jo bare én person dø, og jeg ble jo ikke skutt engang. Og om det virkelig var synd på meg, ville ikke jeg da også hatt mareritt om nettene og falt helt sammen hver gang jeg så en politimann? Det er feil å tenke slik, det vet jeg, for uansett om man kom seg unna med én gang eller om man lå med skuddskader i en halv evighet mens kroppene falt om rundt en, så var dette helt forjævlig for oss alle. Ingen har mer eller mindre rett til å være lei seg, og ingen skal føle dårlig samvittighet for å være ille berørte av hendelsen bare fordi man selv ikke ble skutt. Men jeg må likevel innrømme at jeg gjør det selv.

Jeg faller riktig nok ikke helt sammen ved synet av en politimann på åpen gate, men det betyr ikke at jeg ikke blir redd for andre ting. Var jeg ikke paranoid og redd for mørket før Utøya, så er jeg i hvert fall det nå, og jeg er blitt veldig oppmerksom på lyder. Da er det jo selvsagt helt usedvanlig beleilig at jeg bor rett ved siden av en bensinstasjon der det sprenger luftventiler og smeller i eksospotter stadig vekk. Høye smell eller skarpe lyder som kommer overraskende på får meg til å skvette, samt tenke meg om en ekstra gang. Men i det siste har det også oppstått et par situasjoner der jeg ble oppriktig vettskremt.

Mandag var jeg i begravelse. Kappellet var overfylt, det samme var plassen utenfor, så jeg og noen venner stod i utkanten av den store flokken med mennesker. Plutselig begynner samtlige å gispe, og folk trekker seg et skritt bakover. Her står altså jeg, uten noe som helst kontroll på hva som foregår i sentrum av menneskemengden. Jeg tenker med én gang at noen har trukket våpen, og venter i grunn bare på at det skal begynne å smelle. Griper hånden til kompisen min hardt, og slapper ikke av før en annen venn av meg bekrefter at det kun var en kvinne som fikk et anfall.
Fredag forrige uke var jeg også i begravelse, og mens alle de fremmøtte står utenfor kirken for å ta farvel med kisten, er det plutselig to biler som kolliderer bare tjue meter unna oss. Det smeller kraftig, og jeg tenker bare at "Herregud, nå kommer de for å drepe oss!" mens jeg forsøker å kikke forbi alle menneskene for å få et glimt av hvem det er som forårsaker bråket.
Det aller verste var lørdag for en uke siden, nærmere midnatt, da jeg satt alene på rommet mitt og ante fred og ingen fare. Plutselig hører jeg smell utenifra, og jeg stivner til med én gang. Beveger meg så langsomt bort til vinduet og kikker ut. En del av meg vet at det må være noen som skyter opp fyrverkeri eller noe slikt et lite stykke unna, men samtidig husker jeg at det var akkurat slik det hørtes ut da drapsmannen skjøt på øya, så resten av meg frykter at det går noen rundt og løser skudd i nabolaget mitt. Jeg merker at redselen griper tak i meg, jeg frykter ærlig talt for livet mitt. Løper ned i førsteetasje, bare så pappa og mamma kan bekrefte at det kun er fyrverkeri og at ingen er ute etter oss. Jeg trenger alltid en bekreftelse. Først da klarer jeg å la redselen slippe taket, og jeg går ovenpå og setter på Biffy Clyro's "Many Of Horror" for å roe meg ned igjen.



Det som definitivt plager meg mest, og som okkuperer tankene mine mesteparten av tiden nå i etterkant, er den enorme skyldfølelsen jeg bærer på. Det er merkelig det der, det å føle skyld for at man selv lever mens en annen ikke gjør det, og det blir helt feil å klandre seg selv. Der og da gjorde vi det vi kunne, ingen forventer at vi skulle gjort noe mer enn det. Men likevel, jeg føler sånn skyld for den gutten jeg ikke klarte å redde. Gutten som holdt på å drukne, nektet å la meg hjelpe ham, og senere ble skutt i vannkanten foran øynene mine. "Men du vet jo ikke helt sikkert at han døde," sier fastlegen. "Det var flere som ble skutt på kloss hold som overlevde, så det kan jo hende han lever likevel." Da kjenner jeg at jeg blir mektig irritert. Denne gutten ble skutt til taushet rett foran meg, jeg så det med mine egne øyne, og han reiste seg aldri opp igjen, selv etter at drapsmannen hadde gått sin vei. Ikke prøv å plante falske forhåpninger om at det jeg så skje ikke har skjedd, vær så snill.

Kjære gutt. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg er lei for at jeg ikke klarte å redde deg. Jeg føler jeg burde grepet tak i deg en tredje gang, og ikke sluppet taket uansett hvor mye du fektet med armene eller ristet på hodet, panikkslagen som du var. Jeg føler jeg burde skreket til deg at du skulle høre på meg, at du kom til å dø hvis du svømte tilbake til øya, og at du skulle bli hos meg. Deretter skulle jeg gjort mitt beste for å roe deg ned, og så skulle vi sammen klare å komme oss over til fastlandet på den andre siden. Hva som ville hendt når drapsmannen omsider viste seg, det vet jeg ikke, men han skulle ikke fått drepe noen av oss. Der og da rakk jeg ikke å memorere ansiktet ditt, så jeg finner deg ikke blant de omkomne. Alt jeg husker er den hvite t-skjorten du hadde på, det røde båndet rundt halsen din og det brune håret. Men ennå har jeg ikke lyktes i å gi deg en identitet. Jeg vil så gjerne vite hvem du var. Samtidig tenker jeg at hvis jeg fikk vite navnet ditt, fikk vite at du var noens sønn, bror og venn, og at jeg ikke klarte å redde deg, så ville det knust hjertet mitt. Igjen, jeg er så fryktelig lei for at det måtte ende slik. Måtte du hvile i fred på et bedre sted.

Dette er hva jeg føler, men skal vi tenke fornuftig, så hadde i alle fall fastlegen rett i én ting, og det var at det var riktig avgjørelse i en slik situasjon å gi opp den som ikke ville la seg hjelpe og heller berge sitt eget liv. Et menneske i panikk kan fort bruke deg som redningsflåte og drukne deg uten å egentlig mene det. Dessuten, hadde gutten latt meg gripe tak i ham, så ville jeg ha svømt med ham helt i land på øya for å forsikre meg om at han var trygg. Innen jeg ville ha kommet meg ut i vannet igjen, ville drapsmannen ha funnet oss og skutt oss begge. Som følge av at kule nummer to bommet på hodet mitt, fikk han bare tatt ett liv i stedet for de to han kunne ha tatt. Men likevel, det gjør så vondt. Alt sammen gjør vondt.

Når jeg tenker på akkurat dette, tenker jeg også på døden. Hva om jeg også ble borte den dagen? Jeg var jo så nære. Hvor mange ville grått? Hva ville de skrevet i mine minneord? Ville jeg virkelig blitt til en engel på himmelen, tro? Heldigvis ser det ut til at jeg har enda en lang stund til før jeg vil få svar på akkurat det.

Midt oppi alt det vonde vil jeg gjerne avslutte med å bringe frem det gode også. All den kjærligheten, åpenheten og omsorgen menneskene i vårt lille, vakre land har vist for hverandre i denne tunge tiden har rørt ved noe inne i meg. Jeg er så stolt av å kunne kalle Norge mitt hjem. Ikke minst er jeg også stolt av mine flotte AUFere. Hadde det ikke vært for det fantastiske samholdet og den medmenneskeligheten vi alle viste for hverandre den dagen for tre uker siden, så kunne dette endt så mye verre. Jeg er så glad for at det var akkurat vi som var sammen på øya denne sommeren, og jeg ser frem til å ta Utøya tilbake med dere ved min side.

Hvis én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise.

svar på spørsmålsrunden angående utøya

  • Skrevet 10.08.2011 klokka 20:34
  • Kategori: Utøya

Hadde du vore på Utøya før dette skjedde? (altså eit anna år)
Nei, dette var mitt første år og jeg hadde gledet meg stort. Jeg skulle egentlig deltatt i fjor, men da var jeg bortreist på en internasjonal sommerleir i Italia, så i år sørget jeg for å ha meg frabedt familiens sydenferie for ikke å gå glipp av Utøya igjen.

Kva er ditt beste minne frå Utøya?
Torsdag kveld da Datarock spilte konsert for oss. Jeg hører ofte på musikken deres nå i ettertid, for den minner meg om kvelden før alt gikk galt. Kvelden da alle hadde det fint og smilte, lo og danset med hverandre på vakre Utøya.

Mista du nokon veldig nære?
Heldigvis ikke, men jeg får så inderlig vondt av de som gjorde det. Jeg vet ikke hvor jeg ville gjort av meg om noen av mine beste venner på den øya ikke kom hjem igjen. Av alle de som mistet livet var jeg i større eller mindre grad kjent med ni av dem, men ingen av disse stod meg det jeg vil kalle nær.

Korleis er kvardagen etter dette?
Den er tydelig preget, men jeg klarer heldigvis å slappe av og smile med gode venner, samt gjøre normale ting som å gå på kino eller handle i butkken. Det er bare tomhetsfølelsen som plager meg, samt min ikke-eksisterende døgnrytme og det faktum at jeg frykter for livet mitt hver gang jeg hører høye smell. Hvordan det blir når skolen kommer i gang igjen vet jeg ikke. Kanskje blir det fint med hverdagslige rutiner, eller kanskje det sliter meg helt ut. Jeg er fremdeles i sjokk, så jeg vet svært lite om hvordan jeg vil reagere fremover i tid, og satser heller på å ta en dag av gangen.

Vil du fortsette med politikk?
Det vil jeg. Det er ikke noen vits i å slutte å engasjere seg. Da jeg også er tillitsvalgt i Elevorganisasjonen, er jo skolepolitikk noe jeg har sansen for og driver mye med. Pluss at jeg er opptatt av dyrevern og rettferdighet. Jeg er i grunn ganske fersk når det kommer til politikk, men jeg vil gjerne lære mer, og jeg har jo meninger som alle andre. Jeg melder meg i alle fall ikke ut av AUF med det første, både på grunn av lærelysten, engasjementet og fordi vi i fylkeslaget har knyttet så utrolig sterke bånd etter denne hendelsen.

Vet du om noen filmet dramaet fra øya?
Da jeg løp for livet gjennom skogen tenkte jeg ikke på å sende melding til de jeg var glad i engang, langt mindre forsøke å fange drapsmannen på film. Folk ødela jo mobilene sine i frykt for at de skulle lage lyd og avsløre gjemmestedene deres, så jeg tviler i grunn sterkt på at noen faktisk filmet drapsmannen eller det som skjedde rundt dem. Dessuten er disse bildene brent fast på netthinnen vår for all tid - hvem ville vel ønske å se det en gang til?

Hva skjedde når du hørte skuddene?
Da jeg hørte de første skuddene satt jeg i teltet med venninnen min, og jeg trodde det var en eller annen form for spøk. Jeg gikk ut for å se hva som foregikk, og da jeg hørte folk skrek og så dem løpe, da skjønte jeg at dette var farlig. Deretter løp jeg også.

Ble noen du kjente drept, skadet eller savnet?
Fra fylkeslaget mitt var det seks drepte, og jeg mener å huske at seks havnet på sykehus med skuddskader. Av de drepte var det også tre stykker jeg så vidt hadde hilst på og snakket med, men som jeg dessverre aldri rakk å bli bedre kjent med.

Hvor lang tid tok det sånn ca å svømme fra Utøya til du ble plukket opp med båt?
Jeg hadde absolutt null tidsbegrep den dagen. Alt jeg husker er at klokken var nærmere fem da vi hadde informasjonsmøte, at jeg befant meg i ambulanseareiderens hus da vi fikk beskjed om at drapsmannen var blitt pågrepet for en halvtime siden, og at jeg forlot Sundvollen hotell mellom ett og to på natten en gang, etter å ha vært der siden før elleve. Jeg kan ha vært i vannet en halvtime, tre kvarter eller en time, det vet jeg ikke, men det føltes i alle fall som en evighet.

Skal du tilbake til Utøya neste år?
Det er planen det, ja. Jeg vil gjerne tilbake, og jeg vet at det er trygt der nå. Men selvfølgelig vil det bli meget spesielt, det er ikke noe å legge skjul på.

Hvilken straff synes du gjerningsmannen skal få?
Akkurat nå har jeg ikke noe brennende ønske om å torturere ham til døde, slik som flere andre sikkert har. Alt jeg vil er at han holdes trygt bak lås og slå til evig tid, slik at han aldri mer kan skade verken meg eller noen andre.

Kun et beskrivende ord om det som har skjedd?
Ubeskrivelig.

Hvordan var det å være der mens han skjøt?
Det var helt forferdelig. Jeg var så innmari redd at du aner ikke.

Føler du deg trygg når du er ute i byen?
Jeg klarer fint å ferdes alene i byen, i alle fall i dagslys, har ikke forsøkt på kveldstid ennå, og det går fint så lenge jeg ikke blir overrasket av høye smell. Men jeg går vanligvis tur med hunden min rundt om i nabolaget etter mørkets frembrudd, og da snur jeg som oftest hvis jeg enser en mørk skikkelse som kommer gående mot meg, men det tror jeg egentlig jeg alltid har gjort. Var jeg ikke mørkeredd og paranoid før Utøya, så er jeg det i hvert fall nå!

I may have misunderstood but DID you get shot or not? Wounded in any way apart from your back already being broken?
Although my body was completely exhausted for days after, I did not get shot or wounded physically in any way. He pointed his gun at me and fired, but fortunately he missed.

Hadde du møtt Gro Harlem Brundtland tidligere på dagen?
Dette er litt morsomt, forstår du, for nei, det hadde jeg ikke. Den morgenen skulle jeg egentlig stå opp halv syv for å dusje, ettersom jeg dagen før både hadde rullet meg i gjørmen foran utenriksministeren under aksjonen vår, og danset vilt mens Datarock spilte konsert for oss. Men da jeg våknet fredag morgen i teltet jeg delte med min bestevenninne, helt i ørska etter kun tre timer søvn, frøs jeg sånn, og det regnet så kraftig over teltet at jeg ikke turte å gå ut. Det kom heller ingen og vekket oss, så jeg sov som et barn helt til Gro plutselig ikke befant seg på øya mer, uheldigvis.

Mens du svømte og du så at han siktet på deg, trodde du da at dette var din siste time?
Akkurat da han rettet våpenet mot meg, tenkte jeg at det var over for meg. Samtidig var jeg fast bestemt på å ikke dø, og da han endelig gikk sin vei, tenkte jeg kun følgende: "Når jeg har sluppet unna å bli skutt, så skal jeg faen ikke dø for noe så patetisk som en svømmetur!"

Etter Utøya tragedien... har mange kommet bort til deg på gata og sagt støttende ord?
Nå har ikke jeg beveget meg så mye rundt i gatene at det gjør noe, men jeg fikk da noen støttende ord fra damen i kassen da jeg handlet en enorm haug med klær og forklarte at jeg hadde mistet alt jeg eide på Utøya. Det samme gjaldt optikeren som måtte gi meg nye linser. Ellers har jeg bare vært ute blant folk da jeg var i begravelse, og det er klart folk klemmer meg og sier noe støttende når de ser båndet mitt eller får høre at jeg også var der.

Nå som du faktisk er i live som mange ikke er, setter du mer pris på ting rundt deg? Som familie og venner. Faktisk tenker over at "lev hver dag som om det er din siste" også?
Nå har ikke jeg helt hatt overskudd til å leve hver dag som om det var min siste, og jeg er for apatisk til å tenke at himmelen aldri har vært så blå, at jeg burde rulle meg i det grønne gresset og fortelle alle at jeg elsker dem hver gang jeg får øye på dem. Men det er klart, man innser hvor mye andre mennesker betyr for en og setter gjerne mer pris på dem, samtidig som de setter mer pris på deg også. Egentlig tror jeg det har vært slik hele tiden, man bare får en liten oppvekker når man skjønner at denne personen like gjerne ikke kunne ha vært her nå, og begynner å forsikre seg om at vedkommende vet at man er glad i ham eller henne.

Om du hørte stemmen hans, hvordan var den? Virket han glad?
Enten var jeg for langt unna til å høre stemmen hans, eller så sa han faktisk ingenting mens han skjøt. Det var jo ikke så mange personer i nærheten som kunne høre ham heller, kun meg, gutten som ble skutt og en annen gutt som svømte et lite stykke foran meg. Kanskje han kun ga uttrykk for at han frydet seg de stedene hvor det var mange, og han kunne se redselen i ansiktene deres mens han tok livet av dem eller vennene deres.

Når du svømte, hadde du noen gang tenkt å gi opp?
Ja, to eller tre ganger. Den siste gangen hadde jeg ærlig talt ikke krefter igjen, og jeg begynte å rope på hjelp, men det var heldigvis da båten kom og plukket meg opp. Det er jeg så fantastisk takknemlig og glad for.

Det eneste jeg lurer på er om du kjente Sondre Kjøren?
Dessverre rakk jeg aldri å bli kjent med ham, men jeg husker at jeg speeddatet ham den første kvelden. Han var min nest siste gutt, men i stedet for å sette seg ned hos meg, gikk han sin vei. Han trodde datingen var over, og da kameratene ropte ham tilbake, så han oppriktig lei seg ut, beklaget seg og sa han fikk så dårlig samvittighet over å ha gått fra meg. Han satte seg så ned og vi pratet resten av tiden. Hva vi snakket om husker jeg ikke, men jeg husker at han virket som en veldig koselig gutt.

Hadde du bruktet ryggen?
Ja, det hadde jeg. Åtte uker før jeg dro på Utøya, ble jeg kastet av hesten og pådro meg to kompresjonsbrudd i fjerde og femte ryggvirvel. Det var et stabilt brudd og det ville gro fint, men åtte uker ettrpå gjorde det fremdeles litt vondt om jeg la press på ryggsøylen, og jeg ble lett sliten og øm i ryggen om jeg anstrengte meg over lengre tid eller satt ukomfortabelt. Slik er det fremdeles.

Hvor vondt var det å svømme med brudd i ryggen fra en skala på 1-10?
Ettersom jeg ikke vred på ryggsøylen mens jeg svømte, gjorde det ikke direkte vondt. Men det var dette med at bruddet gjør hele overkroppen min sliten og øm, og i vannet gjorde det også at ryggen og nakken min begynte å stivne. Jeg tror det ville vært betraktelig lettere å svømme om jeg hadde vært i tipp topp tilstand helsemessig sett og dessuten ikke hadde måttet ta to måneder pause fra all form for trening.

Hva tenkte du da du så at det lå lik rundt om kring?
Jeg befant meg i vannet på den siden av øya der det ikke var så mange som ble drept til å begynne med, så det eneste liket i nærheten var gutten jeg hadde forsøkt å redde fra å drukne og som jeg så ble skutt. Der og da hadde jeg ikke evne til å i det hele tatt bli følelsesmessig påvirket av at jeg så noen dø, for jeg måtte rett og slett bare komme meg langt vekk, men selvfølgelig var det forferdelig.

Så vidt jeg har skjønt, så var det 600 på øya. Løp alle disse sin vei og svømte vekk fra øya?
Jeg er sikker på at de aller fleste på et eller annet tidspunkt løp. Mange svømte, men flesteparten ble igjen på øya og gjemte seg. Noen kom ikke så langt engang.

Hvor gamle var disse på øya?
Av deltakerne var vel de fleste mellom 14 og 20 år, tror jeg. Men det var jo også eldre mennesker der, samt disse små barna som ikke kan ha vært mer enn åtte eller ti.

Lurer sånn på hva som skjedde med kameraten din som løp på land, istedenfor å svømme?
Han er i live og uskadd.

Do you think about what happened on the island often?
Oh, I think about it every single day.

Hvordan kommer du til å bearbeide det du har opplevd i tiden fremover?
Jeg forsøker å snakke om det så mye som mulig og være sammen med de overlevende fra øya så ofte jeg kan. Vil også lage nye avtaler med kriseteam og fastlege når behovet skulle melde seg.

Er det slikt at du tenker mye på det som har skjedd? Hele tiden?
Hver eneste dag, nesten konstant.

Så du gjerningsmannen?
Ja, det gjorde jeg.

Hvordan var han? Avslappet, stressa og så videre?
Han var iskald og helt fullstendig avslappet. Han hadde en helt knusende ro mens han beveget seg og da han ladet våpenet på nytt, og det virket ikke som om det var noe stress for ham i det hele tatt å plante en kule i hodet på et forsvarsløst, ungt menneske.

Hadde du et personlig forhold til Bano?
Nei. Jeg har truffet Bano på et par seminarer jeg har vært på, og hun virket på meg som en søt og blid jente jeg absolutt kunne ønske jeg rakk å bli bedre kjent med.

Så du hva som hendte med Eva Kathinka Lutken?
Jeg så dessverre ikke noe til Kathinka i det hele tatt den dagen.

Kjente du henne?
Vi var ikke nære venninner, men jeg kjente henne. Kathinka var godhjertet og vanvittig søt.

Hvor og hvordan har du funnet styrke etter tragedien?
Jeg vet ikke helt. Eneste grunnen til at jeg ikke går rett ned i kjelleren er vel fordi det ikke har gått opp for meg ennå. Men jeg har venner og familie som støtter opp rundt meg, så jeg blir tatt vare på.

Har dette forandret deg som menneske, og i så fall, på hvilke måter?
Det er for tidlig å si, men etter hvert vil nok dette bidra til å gjøre meg sterkere og bedre rustet for livets mange utfordringer, samt lære meg å sette enda mer pris på ting og på menneskene rundt meg, vil jeg tro.

Hvordan føler du deg nå, to uker etter tragedien? Har du det bedre/bra?
Jeg har det ikke bra, men jeg har det bedre enn de tre første dagene etter massakren. Det hjalp nok mye å få mamma og pappa hjem til Norge, en slags trygghet. Det går litt opp og ned med humøret og kapasiteten, men jeg er fremdeles like tom hver dag, noe jeg finner irriterende.

Hva er det du sliter mest med nå i ettertid?
Jeg blir oppriktig redd for høye smell som kommer overraskende på meg, og jeg sliter noe med skyldfølelse overfor gutten jeg ikke klarte å redde. Den største utfordringen er selvsagt å i det hele tatt prøve å ta dette inn over meg, fatte at det har skjedd på ordentlig.

Hvordan tanker har du om Utøya etter det som skjedde?
Jeg glemmer aldri hvor dødt og forlatt det så ut da vi kjørte forbi Utøya den fredagskvelden. Men jeg glemmer heller aldri det grønne gresset, vannet som glitret i solen og den fargerike teltleiren der det krydde av liv de to dagene i forveien. Utøya er et sted jeg har rukket å bli svært glad i, og med litt blå himmel og de samme flotte menneskene har jeg tro på at det igjen kan bli slik det alltid har vært.

Hvordan klarte du å overleve?
Det samme har jeg spurt meg selv om, og jeg aner rett og slett ikke. Jeg kan si det slik, at overlevelsesinstinktet er helt utrolig. Fant en viljestyrke jeg aldri har sett maken til hos meg selv før, og jeg var fast bestemt på at dette ikke var dagen da jeg skulle ta avskjed med verden. Men først og fremst var det jo båten som kom meg til unnsetning som til slutt reddet livet mitt.

Hvor skummelt var det?
Så ufattelig fryktelig og skremmende at du ikke kan forestille deg det om du så prøvde. Det var en helt utenkelig situasjon, og jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Hva tenkte du når du såg han?
Jeg stivnet helt, og tenkte noe slikt som "Shit, der står han plutselig. Kommer jeg til å dø nå?", før alt bare stoppet helt opp. Så ble jeg både overveldet, sjokkert og ganske provosert over hvor innmari god tid han tok seg da han skjøt gutten og ladet på nytt, og hvilken voldsom ro han hadde over det han gjorde. Jeg var redd, men igjen, han skulle ikke under noen omstendighet få ta livet av meg også. Den gleden skulle han aldri i verden få.

Har dere vært å hentet tingene deres på øya etter dette skjedde?
Nei, det har vi ikke. Da øya brått ble forvandlet til et åsted, er det kun politiet som har adgang der på ubestemt tid. Men de har samlet sammen eiendelene våre, og det som er i brukbar forfatning vil forhåpentligvis bli returnert til sine rettmessige eiere om ikke så altfor lenge.

Hvis du skal tilbake til Utøya, hvordan tror du det blir å komme dit?
Jeg skal tilbake, og jeg er spent på hvordan det blir. Det blir nok en veldig, veldig spesiell opplevelse.

Hva var det du mistet av eiendeler?
Absolutt alt. Nei da, men det var ikke langt i fra. Mistet blant annet yndlingsklærne mine, mesteparten av alle de andre klærne mine, speilreflekskameraet mitt, diverse smykker, parfymer og en hel haug med toalettartikler og sminke, favorittvesken min, lommeboken min (heldigvis uten bankkort), diverse andre saker, samt luftmadrassen og soveposen min. Mobiltelefonen min ligger igjen i fleecejakken jeg slengte over en grein før jeg la på svøm, og skoene mine løp jeg fra.

Når han skøyt mot deg, var det så grunt at du nådde med beina da?
Jeg husker det var steiner helt inne ved vannkanten, men det var ikke snakk om mange meterne før det ble helt svart. Da han skjøt befant jeg meg mellom 30-50 meter fra land, så det var neppe særlig grunt der.

Har du noen gang tenkt på at du ville gjort noe anderledes? F.eks ikke å svømt, men å gjemt deg istedet?
Da jeg stod ved vannet var det helt utelukket å svømme. Det var langt, vannet var kaldt, jeg hadde to brudd i ryggen som kunne gi meg trøbbel, og jeg kom mest sannsynlig til å drukne. Nå i ettertid innser jeg at det å til slutt legge på svøm er det beste jeg har gjort. Hadde jeg blitt på øya hadde han antagelig funnet meg, tenkte jeg, for det var noe som bare var dømt til å skje. Kort tid etterpå tenkte jeg faktisk på hvilke steder jeg ville gjemt meg om jeg hadde blitt på øya. Det første som slo meg var det lille, grå skuret ved Kjærlighetsstien, men i etterkant fikk jeg jo vite at det var et av de stedene der flest ble drept, så takk og lov for at jeg svømte i stedet. Ellers lurer jeg på om jeg villa ha vært i sikkerhet om jeg krøp under stabburet eller gjemte meg på et av toalettene, men det var for skummelt til å i det hele tatt vurdere der og da. Jeg skulle bare over alle hauger vekk fra den øya umiddelbart!

Hvor lang tid tok det fra du hørte skuddene til du la på svøm?
Som sagt hadde jeg null tidsbegrep den dagen, men det må ha gått mellom ti og tjue minutter fra jeg hørte de første smellene til jeg var ute i vannet. Vi var relativt tidlig ute med å legge på svøm.

Var det noen som gjemte seg i teltene? Overlevde de?
Jeg vil tro at noen i panikk gjemte seg i teltene sine, spesielt fordi noen ropte "Gjem dere i teltene!" da folk begynte å løpe ned fra kafébygget, men jeg kan jo selvsagt kun snakke for meg selv. Jeg for min del tvilte på at et stusselig telt ville holde oss trygge fra en mann med pistol, så jeg og mine to gode venninner var rimelig kjapt ute av det teltet etter at vi først hadde kastet oss inn i det. I etterkant har jeg hørt at han gikk inn i teltene og skjøt, så jeg er glad vi løp vår vei.

Sendte du melding med noen mens du var der?
Alt gikk så fort mens jeg løp, og vi hørte skuddene komme nærmere og nærmere, så akkurat da hadde jeg rett og slett ikke tid til å i det hele tatt tenke på å sende en siste hilsen til mine kjære.

Hva var det første du gjorde når du kom i land?
Det første jeg gjorde da jeg spratt opp av den båten og snublet bortover bryggen på fastlandet, var å pakke et teppe godt rundt meg og gå så fort jeg maktet oppover mot bilveien mens kroppen min skalv så fælt at den nærmest brettet seg sammen. Det skal også nevnes at verden hadde rast totalt sammen for meg og at jeg gråt veldig mye.

Skrek du, eller var du helt tom mens det foregikk?
Jeg var helt fullstendig rolig i vannet. Den eneste gangen jeg ga utløp for følelsene mine var da jeg trodde min nye venn hadde druknet bak meg, og jeg utstøtte et fortvilet hyl før jeg fortsatte å svømme i taushet.

Hvordan greier du å fortelle om historien din i så kort tid etterpå?
Det er ganske så enkelt, skal jeg si deg! Hodet mitt har nemlig ikke registrert at dette er virkelig, så det er som å fortelle om en tur i parken eller en bok jeg har lest. Jeg vet hva jeg har vært med på, men jeg innser ikke at det har skjedd, så jeg klarer ikke knytte følelsene opp mot historien.

Føler du at dette kommer til å prege deg resten av livet?
Det vil definitivt prege meg så lenge jeg lever, både på en god og en dårlig måte. Jeg vil for alltid bære med meg de vonde minnene, men likevel er det viktig å se på det som et solid stykke livserfaring og komme styrket ut av situasjonen.

Hvilken type hjelp får du nå? snakker du med psykologer, eller prester, hvordan er hjelpen får?
Det er opprettet et eget kriseteam her jeg bor, så jeg får oppfølging. Jeg har også vært i kontakt med fastlege.

Tingene som dere hadde på Utøya, for eksempel kameraer, har dere fått det tilbake?
Det jobbes med å få levert tilbake tingene våre, så de dukker nok opp om ikke så altfor lenge, vil jeg tro. Angående kameraer og mobiltelefoner, så er jo de fremdeles å regne som bevis, så hva som skjer med dem vet jeg ikke.

Hvordan greide du å holde motet oppe?
Nok en gang, overlevelsesinstinktet er fantastisk. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle dø, det kom ikke på tale, og jeg kunne se fastlandet nærme seg. Det ga meg også et ekstra kick da jeg endelig fant noen andre i vannet, for jeg lå jo lengst bak av alle sammen og var ganske så alene. Et annet kick fikk jeg da båten med de mørke skikkelsene langt der borte fanget oppmerksomheten min, for da ble jeg redd de skulle jakte på meg i vannet. Jeg tenkte også på vennene mine, for jeg visste jeg ville se dem igjen om jeg kom meg over til den andre siden.

Hvordan føltes det å være i nærheten av en som har drept så mange mennesker?
Der og da forstod jeg absolutt ingenting, og ante ikke hvor mange han hadde drept før han skjøt den stakkars gutten og deretter siktet på meg. Jeg følte intet annet enn redsel og kampvilje, samt den trykkende stillheten da jeg ventet på at det skulle smelle.

Hva var det første du tenkte på, når du hørte skuddene?
Jeg tenkte faktisk først på pistolskudd, men hørtes det sånn ut på ordentlig, da? Dessuten, hvorfor i alle dager skulle noen skyte med pistol på Utøya? Det kunne jo ikke være mulig. Smellene hørtes ut som fyrverkeri på avstand, så jeg trodde at noen tullet med oss i etterkant av bombeeksplosjonen, noe som virket absurd nok i seg selv. Fattet ikke at det var virkelig og at det var farlig før jeg hørte folk skrike, og selv mens jeg løp trodde jeg ikke helt på det.

Hvis du fikk en sjanse til å møte han - ville du tatt den, og hva ville du eventuelt ha gjort?
Det har jeg faktisk ikke tenkt så mye på, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg har noen interesse av å møte denne mannen. Alt jeg lurer på er hvorfor, og det tror jeg ikke han ville gitt meg noe tilfredsstillende svar på uansett.

Sliter du med å sove? Hva drømmer du om og så videre?
Jeg sovner ikke med en gang, men når jeg først har sovnet, så sover jeg veldig godt. Drømmer ikke om det som skjedde.

Var det du som var på TVen?
Det var nok ikke meg, nei.

Må man være med på møtene for å være med på Utøya eller kan man bare være med på Utøya?
Det er ikke noe krav at man må være superaktiv og delta på alle vervinger, aksjoner, medlems- og temamøter for å delta på Utøya, selv om det er fint om du er med på det også. Så lenge du tilhører et lokallag er du nok hjertelig velkommen!

Kjente du mange som var på Utøya?
Jeg kjente de fleste i fylkeslaget mitt, samt en del andre fra andre fylker. Flere av dem ble jeg også kjent med under oppholdet.

Var du med noen venner på Utøya?
Flere av mine nærmeste venner var med, og heldigvis klarte de seg.

Tror du det blir leir på Utøya i 2012?
Om jeg ikke tar helt feil, så er det allerede bestemt at det blir leir til neste år også.

Var det kjekt der før det som skjedde?
Ja, det var helt supert! Alle var så blide og engasjerte og hadde det gøy.

Husker du om du så Kevin Daae Berland?
For alt jeg vet kan jeg ha møtt på ham, men jeg husker dessverre ikke å ha sett ansiktet hans noe sted.

Fant du igjen han bestevennen din fra ungdomsskolen?
Min gode kamerat fra ungdomsskolen kom seg av øya i god behold, og det var innmari godt å se han igjen på Sundvollen.

Hva er planene dine fremover? Og videre - skole/jobb?
Fremover vil jeg tilbringe tiden med venner og med mine herlige AUFere, samt sørge for å ta litt vare på meg selv når jeg føler behov for det. Angående skole starter jeg på medier og kommunikasjon i Oslo denne høsten, og i fremtiden håper jeg på å bli forfatter.

Klarer du å være i store samlinger eks. kjøpesenter?
Ja, det går fint.

Hvordan takler du hverdagen?
Det går litt opp og ned, og jeg blir lett sliten, men det jeg er mest spent på er hvordan det blir å begynne på skolen igjen.

Sliter du med tanker osv etter det som skjedde?
Jeg tenker hele tiden på gutten jeg ikke klarte å redde, og lurer på hva som kunne gått annerledes.

Hvor gjemte du deg?
Jeg gjemte meg aldri noe sted, løp kun rett fra teltet (blå sirkel) og ned til vannkanten på den ene langsiden av øya (rød sirkel), der jeg etter kort tid la på svøm.



Hva er det tyngste nå i etter tid? 
Den enorme skyldfølelsen jeg bærer på overfor gutten jeg ikke klarte å redde. Det er feil å tenke slik, jeg gjorde alt jeg kunne, men jeg plages med det likevel.

Hvordan følte du deg når du måtte forlate han du trodde var blitt borte?
Da jeg endelig møtte noen i vannet ble jeg så glad, jeg kjente meg bittelitt tryggere, og jeg følte på en måte at vi knyttet et slags bånd. Da jeg trodde han hadde druknet forsvant denne tryggheten, og jeg følte et stikk av sorg over at min nye venn var blitt borte, selv om jeg ikke kjente ham i det hele tatt. Derfor ble jeg så lettet da vi fant ham og reddet ham opp i båten etterpå.

Vet du hvem han gutten som ble skutt i vannkanten er nå?
Nei, det vet jeg ikke. Under omstendighetene klarte jeg ikke å memorere ansiktet hans, så han har fremdeles ingen identitet.

Hvordan er det med deg psykisk nå, i forhold til noen dager etter hendelsen?
Det har egentlig vært veldig likt hele veien, men de tre første dagene etter hendelsen stengte jeg meg ganske inne. Ting løsnet litt etter at jeg fikk foreldrene mine hjem fra ferie, men utover det har det gått både litt opp og ned. Psykisk er det litt kaotisk, litt tomt, og jeg er ganske sliten i hodet.

Kjente du mange som overlevde?
Jeg kjente, eller ble kjent med, en god del av de som overlevde, og jeg er ytterst takknemlig for hver og en av dem.

Hvilke "bilder" av det du så, sitter best festet i hodet?
Den korte stunden han stod på land, skjøt gutten og deretter rettet våpenet sitt mot meg. Det glemmer jeg aldri. Jeg glemmer heller aldri synet av alle de ungdommene som løp skrikende mot teltleiren mens man hørte skudd bak dem.

Jeg bare lurer på om du kjente Thomas Margido Antonsen?
Nei, det gjorde jeg ikke.

Det var noen små gutter som fant flasker på utøya stemte det? var ikkje dem veldig små? blei dei drept?
Det var små gutter der, toppen åtte til elleve år gamle, og etter hva jeg har hørt samlet de tomflasker rundt om på øya. Jeg har hørt at drapsmannen sparte dem fordi de var for unge til å ha blitt "hjernevasket" ennå.

Skal du dra tilbake til Utøya den 20/22 August, tror jeg det var.
Jeg skal tilbake på Utøya den tjuende august.

Slet/sliter du med å sove etter 22. juli?
Jeg får sjeldent sove med mindre jeg er så sliten at jeg nesten sovner av meg selv. Jeg kan legge meg, forsøke å lukke øynene, og så bli liggende og stirre i taket. Enten tenker jeg på alt for mye, eller så tenker jeg ikke på noe i det hele tatt.

Ville du drept ABB hvis du fikk muligheten, og hva synes du han fortjener av straff lovelig her i Norge?
Enda så ondskapsfull han er, så kunne jeg aldri tatt livet av et annet menneske. Det er helt absurd å i det hele tatt tenke på! Det er noe jeg absolutt ikke engang kan forestille meg å gjøre, og dessuten, hvem vil vel synke ned på hans nivå? Av straff synes jeg han fortjener nøyaktig den straffen han får. Han skal sone dommen ferdig, og sitte isolert bak murene i forvaring så lenge han lever.

Hva var det første du tenkte da du kom i land på motsatt side av øya?
Jeg var i sjokk, jeg var sliten og kald, jeg var redd, og jeg tenkte "Jeg er trygg. Nå skal jeg finne vennene mine." 

Har dere flere spørsmål kan jeg svare på disse i kommentarfeltet.

#oslove

  • Skrevet 09.08.2011 klokka 10:33
  • Kategori: Utøya

Jeg vil igjen takke dere for alle vakre ord og all deres omtanke. Det varmer så utrolig godt. Spørsmålsrunden vil bli avsluttet og besvart i kveld en gang, så frem til da ønsker jeg dere alle en strålende dag. Måtte dere ta vare på dere selv og hverandre, og fremfor alt nyte solen!

Kjærleik til dere alle. 

spørsmålsrunde angående utøya - avsluttet

  • Skrevet 06.08.2011 klokka 17:08
  • Kategori: Utøya

Først av alt må jeg bare si tusen takk.

Fjorten tusen har lest bloggen min siden jeg delte min historie med dere, og det har strømmet på med vakre ord, omtanke og varme ønsker for en god fremtid. I en tid som denne er det noe jeg setter ufattelig stor pris på, og det gjør godt å vite at vi alle er sammen om dette.

Samtidig som jeg føler det er viktig at vi som opplevde grusomhetene på Utøya får dele våre historier, føler jeg også at det er viktig at de som ikke opplevde det får vite. Dette er ikke noe som angår kun oss som enkeltpersoner lenger, det er så mye større enn det. Det vi opplevde den mørke dagen for to uker siden har rørt ved en hel nasjon. Et helt folk står samlet rundt oss.

Jeg kan selvsagt kun snakke for meg selv, og derfor velger jeg å holde åpent for å stille spørsmål i kommentarfeltet under. Hvorvidt de vil besvares direkte i et eget innlegg eller som deler av en lengre tekst har jeg ikke fattet noen beslutning på ennå, men dere vil få svar.



VG Nett skrev forresten en artikkel om meg i går. Klikk her for å lese. 

til mannen uten hjerte

  • Skrevet 06.08.2011 klokka 03:23
  • Kategori: Utøya

Dette skal du vite.

Jeg føler ikke hat. Faktisk synes jeg synd på et menneske som har så enorm mangel på empati som du har. Heller sympati enn hat, for det kommer aldri noe godt ut av å hate. Om det er fordi jeg er helt tom innvendig vet jeg ikke, men jeg klarer ganske enkelt ikke å føle hat overfor deg. Dine handlinger vekker den dypeste avsky hos meg, men jeg hater deg ikke. Det er du nemlig ikke verdt. Du skal glemmes. Blekne i lyset av de gode og sterke menneskene som er så mye mer enn du noen gang kommer til å bli. I min verden eksisterer du ikke.

Det eneste jeg kunne tenke meg å vite er hvorfor. Hvorfor? Men det vil jeg nok neppe få svar på. Det jeg derimot vet, er at så lenge vi står samlet om kjærligheten og de verdiene vi tror på, så vil du aldri vinne.

Se deg rundt. Faktisk har du allerede tapt.



Madeleine Svendsen

Hei! Jeg heter Madeleine, er 21 år gammel og bor i Østfold. Skriver om hverdagen min og det jeg interesserer meg for.


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits