Madeleine Svendsen

22. juli-rettssaken sett fra mine øyne

  • Skrevet 22.06.2012 klokka 23:58
  • Kategori: Utøya



Midt i april, en uke i forkant av rettssaken, gruet jeg meg. Jeg merket at jeg var mer sliten enn vanlig, og jeg ble lett sint eller irritert. Lenge hadde jeg forsøkt å forberede meg på det som skulle komme, men likevel var ikke dette noe man kunne forberede seg hundre prosent på. Det ville bli tøft uansett.

16. april, den første rettsdagen, tilbrakte jeg på min advokats kontor for å lese avhørene til tiltalte. Jeg ville få et innblikk i hva vi ville bli servert den neste uken, under selve forklaringen. Hans personlige skildringer av angrepet på Utøya var svært fryktelige og provoserende å lese, for detaljene er grusomme og iskalde. Samtidig var det så absurd å lese alle begrunnelsene hans for å gjøre det han gjorde, og alt han tenkte og mente om situasjonen, for i mine ører holder det ikke vann i det hele tatt. Det er ikke til å forstå.

Så satte jeg meg foran de to store skjermene i den lokale tingretten for første gang, og dagene etter der. På skjermene så jeg ham komme inn i salen og ta plass i vitneboksen. Deretter begynte han å forklare. Om organisasjonen han hevder å være medlem av, om planleggingen av terroraksjonen, om bomben, og til slutt Utøya. De samme grusomme detaljene, skildret på den kalde og følelsesløse måten. Sa det var grusomt, men nødvendig. Redegjorde for dette synet. Han kalte oss kulturmarxister og kategoriserte oss som forrædere, anklaget oss for å ville dekonstruere den norske etniske gruppe og kultur, hevdet vi var legitime mål og at han hadde mandat til å drepe oss. Blant annet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for hans overbevisninger så ikke ut til å ha noen rot i virkeligheten overhodet. Ikke den virkeligheten jeg lever i, i alle fall. Nei, det er vanskelig å sette ord på det, for det er som sagt ikke til å forstå. Det hele er bare absurd.

Men forklaringen ga meg noe. Det å se og høre Breivik på denne måten, slik som han fremstår, etterlot meg med noe viktig. Jeg sluttet å være redd for ham. Ja, fra og med da begynte jeg til og med å bruke navnet hans. Jeg innså at han ikke er så skummel lenger. Han er bare en liten mann med en forvridd virkelighetsoppfatning, og det er synd at han har misforstått vårt flotte, åpne og kjærlige samfunn så til de grader.

Dagen da gjennomgangen av Utøya begynte, befant jeg meg i hovedsal 250. Jeg var der inne i alt to ganger, og kommer til å skrive et eget innlegg om dette.

Så fulgte den tyngste uken av de alle. Obduksjonsrapportene. Retten ble vist bilder av det aktuelle stedet (sydspissen, teltplassen, det blodige kafébygget og så videre), avdødes posisjon ble merket og rettsmedisineren redegjorde for hvor kulene hadde truffet, hvilke skader de hadde påført, og hvordan døden inntraff. Deretter leste bistandsadvokatene opp minneord, det ble vist et bilde av hver og en fra da de fremdeles levde, og rommet ble fylt med en slags varme, samtidig som det var veldig trist. Men det var godt å se dem smile, høre om livene de levde, og det var godt å få svar på nøyaktig hva som skjedde med dem, i stedet for å gå rundt og ikke vite.

Stemningen ble en annen da vitneforklaringene begynte. De overlevende brakte liv og varme med seg, selv om historiene var grufulle. De brakte også med seg et budskap om håp, styrke og samhold, og flere fortalte med et lite glimt i øyet her og der. For meg var det ikke så sterkt å høre på vitneforklaringene, hvis jeg kan si det på den måten. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg har jo min egen historie, og det er blitt så hverdagslig for meg å både tenke på den og høre hvor alle andre gjemte seg, hvor de ble skutt, hva de så og så videre. Men sykt er det. Det er helt vanvittig hva vi har å fortelle, alle sammen. Det er fremdeles uvirkelig at det i det hele tatt har skjedd.

Etter at gjennomgangen av Utøya var over, fant jeg det ikke relevant å følge med mer. Politikk, ideologi og rettspsykiatri var ikke interessant for meg, så jeg jobbet og drev med dagligdagse sysler i stedet. Dere forstår, å sitte i rettssalen dag etter dag og få inntrykk av ulik sort, det er en påkjenning. Man blir sliten av det, og man går ut med et trykk i hodet man ikke hadde da man kom.

Sluttprosedyrene var noe jeg ville få med meg, så jeg fulgte saken både i går og i dag. Aktoratet la frem en meget god prosedyre, hvor de la ned påstand om tvungent psykisk helsevern. Forsvaret la også frem en god prosedyre, hvor de nedla påstand om frifinnelse, siden dette er hva Breivik ønsker. Nå er det opp til dommerne å dømme, og svaret får vi i august. Personlig ønsker jeg at Breivik skal bli kjent tilregnelig, men til syvende og sist er det viktigste at han aldri slipper ut igjen - for det gjør han aldri. Nest til sist i dag holdt en håndfull etterlatte og fornærmede sluttbemerkninger, der de fortalte om ettervirkningene, hva de har mistet, sorgen og smerten, men også så fint om sine kjære, sin tillit til rettssystemet og at vi skal få det bedre igjen en dag.

Retten ble hevet for siste gang i dag, og etter ti lange, tunge uker kan vi endelig lukke dette kapittelet. Rettssaken har både vært en påkjenning, og den har vært viktig for bearbeidelsen og det å komme seg videre, i alle fall for meg. Nå er den over, og vi kan ta fatt på sommeren. Slappe av i solen, leve livet, finne hverdagen igjen. Det har vi alle fortjent.

Jeg vil gjerne rette en stor takk til alle som har bidratt i å gjøre dette til en verdig og korrekt rettsprosess. Dere er alle dyktige, flotte mennesker. Vil også takke alle som har vært der for meg og støttet meg. Det betyr alt i verden, og dere er fantastiske. Tusen takk.

et lykkelig kapittel i minneboken

  • Skrevet 18.06.2012 klokka 20:09
  • Kategori: Hverdag

Dagen i dag for et år siden var en lørdag. Det var lørdag, jeg var i Oslo, og ved min side var en jeg var glad i. Jeg hadde ventet på denne dagen i alt for lang tid, og jeg stod i køen utenfor Rockefeller brusende med forventning. Karpe Diem, det var de jeg skulle se, og den følelsen jeg hadde under den konserten kommer litt tilbake når jeg hører musikken deres den dag i dag. Glede. Beundring. Fornøyelse. Å dele dette med en venn. Jeg var hundre prosent til stede, jeg levde i den fryden med hele meg, og jeg sverger, den dagen var jeg lykkelig.

Dette er et fint minne, og jeg liker å ta det frem en gang i blant og bare kjenne litt på det. Det gir en god følelse, og det er det som er så fint med minner, at selv små øyeblikk kan være så verdifulle i så lang tid fremover.

Etter konserten skrev jeg et blogginnlegg, men jeg postet det aldri. Jeg har latt det stå slik jeg skrev det i fjor sommer, og publiserer det heller nå.

Den attende juni holdt verdens beste Karpe Diem ungdomskonsert for kidza på Rockefeller i Oslo, og selvfølgelig befant jeg meg der. Brukket rygg eller ikke - jeg skulle se Karpe!



Med på lasset hadde jeg Marthe, en bondejente fra Indre Østfold, et sted hvor ingen vet hvor er. Hun bor faktisk midt på et jorde, og har om mulig verre stedssans i byen enn jeg har.



Jeg liker henne litt, da, selv om hun ler seg ihjel på alle bildene mine. Og selv om hun er bonde.



Etter å ha rotet rundt i en hel time, fant vi endelig Rockefeller! Og hva Karpe Diem angår, så var jo hele konserten absolutt fantastisk og til å bli helt i lykkerus av.





En annen som var i lykkerus var Marthe, for denne bondejenta hadde jo aldri sett papirpenger før!



Jeg hadde jo ikke hjerte til å fortelle henne at det ikke var ekte penger, for så glad kan man altså bli av en krølla femtilapp (y'all!).



Så skal det jo også nevnes at vi møtte på et annet kjent fjes, og da gikk samtalen omtrent sånn her...

Marthe: "Ser du hvem det er?"
Jeg: "Uhm... Admiral P?"
Marthe: "Det er jo Don Martin fra Gatas Parlament!"
Jeg: "Åja... eh... men de har jo begge dreads."



Og så ble det kleint da blitzen min ikke funket, og så gikk vi.

vil ikke, vil ikke, vil ikke

  • Skrevet 18.06.2012 klokka 02:01
  • Kategori: Hverdag

Dere husker den uken da det var tretti varmegrader i været og alle erklærte sommeren for ankommet på samtlige sosiale medier? Da svetten rant bare man beveget seg ut av sengen og munnen aldri fikk nok vann? Den uken tok jeg med meg halsbetennelsen min og flyktet til kjølige Svalbard, hvor jeg klønete nok gikk meg vill i fjellene, hadde et ublidt møte med en fjellskrent og havnet i koma de neste fjorten dagene. Dramatisk, virkelig dramatisk.

Nei da.

Jeg har derimot skallet i en brannsprinkel og blødd fra hodet (enda godt jeg ikke er lyshåret), og jeg har skrapt på meg både sår og blåmerker ved å krasje og snuble i alle mulige objekter. En anelse dramatisk likevel, med andre ord. Eller bare hverdagskost. Takk for sympatien. Vedder på at du akkurat nå humrer over hvor klumsete jeg er og lurer på hva jeg kommer til å brekke neste gang.

Sannheten er at jeg jobber - altså gjør jeg noe med livet mitt for tiden, hele fem timer om dagen fra tirsdag til fredag. Når jeg så er ferdig med å gjøre det, er jeg så sliten at jeg bare lukker omverdenen ute fra soverommet, finner den gode puten og lever meg inn i en eller annen tv-serie-verden. Få ting er bedre enn å følge med på fiktive menneskers problemer og sippe i all din ensomhet når det ender med en lykkelig slutt. Etter hvert lever du deg så mye inn i det at du begynner å drømme om dem, du kler deg som dem, glemmer hvem du egentlig er og blir innlagt på mentalsykehus. Vel, kanskje ikke helt, men det kan sikkert skje den beste.

Når jeg ikke er oppslukt av tv-serier, liker jeg å bruke penger. Helst på smoothie, og på ting jeg tror jeg trenger. Jeg bruker også penger på ting jeg faktisk trenger. Her om dagen kjøpte jeg for eksempel teip.



Teip er praktisk når man skal henge opp noe på veggen.



Eller reparere noe som er ødelagt.



Eller få noen til å holde kjeft.

Kommentarfeltet på VG og Dagbladet kunne trenge litt teip.

Planen min var opprinnelig å spare pengene mine, slik at jeg kunne kjøpe meg en iPhone og laste ned Instagram, for så å legge ut bilder av solen og maten og trynet mitt hver eneste dag, i og med at alle tilsynelatende finner det så interessant. Men jeg er altfor utålmodig, så derfor sparer jeg til en Playstation 3 i stedet. Hver gang jeg nevner dette, ser folk rart på meg og spør hva jeg skal med en playstation. Da ser jeg rart på dem tilbake. Helt til de snur seg og går.

I det siste er det to mysterier jeg har gått og grublet på, og en dag bestemte jeg meg for å avdekke det ene. Så jeg dissekerte en Dolce Gusto-kapsel, og det er altså slik den ser ut inni.



For de av dere som måtte lure på det. Altså ingen. Eller alle. Eller ingen.

Det andre jeg lurer på er hvordan fisker befrukter hverandre og hvordan fisker sover. Så langt har jeg ikke blitt noe klokere.



Utenom dette har jeg begynt å konstant legge merke til når folk bryter da og når-regelen mens de snakker. Dette er en lidelse jeg har utviklet etter å ha sett på Paradise Hotel.

Jeg har brukt to dager på dette innlegget, for jeg har prestasjonsangst og vil egentlig ikke publisere det, for jeg synes det er så skrekkelig dårlig at jeg mest har lyst til å legge meg ned på gulvet i fosterstilling og synes synd på meg selv. Men et eller annet sted er man jo nødt til å begynne.

Av og til må man tørre å ta en risiko her i livet, høhø! Jeg mener, hva er det nå man sier igjen?

Madeleine Svendsen


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits