Madeleine Svendsen

piller og pisspreik

  • Skrevet 02.06.2011 klokka 23:19
  • Kategori: Hverdag

I dag er det én uke siden jeg falt av hesten og brakk ryggen. Skal vi markere begivenheten med en ny dose smertestillende, kanskje? Svelg, svelg, svelg. Hurra.



Klokken fire i dag morges våknet jeg av at sengen min var for vond å ligge i, så da var det bare å hive i seg en ny dose piller og forsøke å stable seg i en noenlunde komfortabel stilling på den klumpete sofaen. Da var jeg blid, kan dere tenke dere.

Men, så enkelt skulle det altså ikke være. For har dere noen gang forsøkt å SOVE i samme rom som en nebbete, oppmerksomhetssyk PAPEGØYE?

Jeg mener, klokken fire om morgenen. Seriøst.
...VIL du bli middag?



Så, etter en hel time med "mamma, kan vi gå på kino?", "legg deg", "fy skam" og høylytte imitasjoner av småfuglene ute, plugget jeg musikken i øret og ba dotten holde kjeft.

Visste dere forresten at en sånn fjærball har intelligens på nivå med en syvåring?

True story, bare spør Timian!



Sånn ellers orker jeg ikke tilberede noe særlig til måltid med mindre jeg får det servert, så jeg spiser i grunn bare yoghurt. Og cornflakes.

Cornflakes er godt. Og i dag stod jeg i hele fem minutter og lurte på hvilken skje jeg skulle spise cornflakesen min med. Til slutt ble jeg så svimmel at jeg bare tok en tilfeldig skje og spiste cornflakesen min med den. Og så fikk jeg melk i håret.



Ingvild har gitt meg en bukett roser, så søt som hun er. De er rosa, lukter godt, og jeg lurer på hvor lenge det er til de visner og dør.



Apropos svimmel...



Innholdet i hodet mitt har ikke sittet fast i skallen på syv dager, og svever et sted der oppe ennå. Jeg beveger meg fremdeles som en full sjømann, og det er fremdeles svært sjarmerende.

Forresten, hvis dere en dag blir sengeliggende i en halv evighet, så er dette alt dere trenger.



Nei, jeg kommer ikke til å slutte å avbilde Herr Pepsi Max og pillene mine.
De er mine aller beste venner!!!

Damn, nå har jeg en knute i skulderen og orker ikke skrive mer. Dessuten må jeg psyke meg litt opp før jeg går og vasker håret, for det er noe... komplisert. Men i morgen, dere! I morgen skal jeg opp klokken syv og dra tilbake til sykehuset for å kjøre romskip! Gøyale saker.

Endelig er Paradise Hotel over, forresten. Så slipper Triana å være så påtatt entusiastisk og late som om hun bryr seg. Og jeg er sykt skuffet over at ingen slapp kulen i år heller. God natt.

historien om den dødssyke madeleine

  • Skrevet 01.06.2011 klokka 18:59
  • Kategori: Hverdag

Okei. Så, på torsdag falt jeg stygt da jeg ble kastet av hesten, og så bar det rett på legevakten. Jeg skal ikke gå i detalj, men det var en svært høylytt, kronglete og smertefull prosess, og det hele endte med en tur i ambulanse, innleggelse på akuttmottaket og tre dager på sykehus.

Der fikk jeg et sånt kult armbånd!



Så nå glemmer jeg altså ikke hvem jeg er eller hvor jeg bor. Det var da enda godt, hva?

Det første de gjorde var å scanne meg i en sånn røntgenmaskin som lagde romskiplyder, og etterpå trillet de sykehussengen min rundt i gangene og parkerte meg på et observasjonsrom. Så ga de meg litt piller og sånn, og inntil de visste hvor ille skaden var, fikk jeg ikke lov å bevege meg i det hele tatt. Hallo, jeg måtte tisse i en plastikkskål - i sengen! Snakk om spesiell opplevelse, ass...

Siden de fremdeles ventet på svar fra sykehuset i Oslo, ble de faktisk nødt til å sulte meg også. Så da jeg ikke hadde spist på hele nitten timer, kan du tro jeg ble glad da jeg fikk både et nytt enerom og brødskive med jordbærsyltetøy!



Til slutt viste det seg at jeg, i mitt stygge sammentreff med bakken, fikk brudd i to av virvlene i ryggsøylen min. Med andre ord; jeg har brukket ryggen. Men hei, jeg er i live og jeg kan gå på bena mine, så i grunn har jeg hatt utrolig flaks for én gangs skyld.



Sykehuset i Oslo bestemte seg for at det ikke var nødvendig å ta meg inn for å dope meg ned og pirke rundt i kroppen min med skumle stålinstrumenter, så da var det i grunn bare å ta livet med knusende ro og la ryggen gro like pent som blomstene i hagen på en vakker vårdag.

Og det beste av alt? Jeg fikk tisse selv igjen!

I tillegg levde jeg jo omtrent på smertestillende, og med et daglig inntak på tolv til femten piller blir man bra rørete i hodet sånn i lengden, bare så dere vet det.



En av ulempene med å ligge på sykehus er at man få sovet svært lite. Når du har vondt er det gjerne vanskelig å sove, og når du først endelig har sovnet, dukker det som regel opp et menneske i hvite klær som stikker deg med nåler, klemmer deg på føttene eller stjeler blod fra deg.

Men å få næring servert på sengekanten hver fjerde time, det er noe jeg godt kan leve med, og sykehusmaten er faktisk ikke ille heller. Jeg har alltid trodd man fikk servert en grå, ekkel grøt, men i virkeligheten får man servert mat man faktisk får lyst til å spise!

Her, for eksempel, spiser jeg fiskegrateng og vaniljepudding, og jeg fikk drikke eplejuice til hvert eneste måltid. Det morsomme var at jeg halvveis lå og spiste eller drakk mesteparten av tiden, så jeg minnet jo mest om en treåring som ikke har kontroll på suppeskjeen. Sjarmerende.



Det er ikke så mye å gjøre på et sykehus, sånn i bunn og grunn, og jeg lå jo mye stille i sengen min.

Heldigvis hadde jeg og mamma fått sengene våre plassert på avdelingens dagligstue, så jeg fikk i hvert fall sett mye dårlig tv ettersom dagene gikk. Egentlig ville de plassere meg på et firemannsrom og flytte mamma et annet sted, men... du legger deg ikke ut med mammaen min, for å si det slik.

Det er jo også derfor jeg er glad i henne. Let's face it. Uten mamma hadde jeg ikke klart å komme meg ut av sengen selv, engang. Og hvem skulle ellers hørt på alt som kom ut av kjeften min til enhver tid?



Må også få tilføye at jeg hadde sykehusets kuleste antrekk, der jeg tasset rundt i oransje t-skjorte med Singstar-logo og stripete sokker med Hello Kitty på. Trynet mitt var inngnidd med tårer og mascara, og håret mitt var så skittent at det sto ut av seg selv. Virkelig vakkert. Nesten så jeg ble blendet av min egen skjønnhet hver gang jeg slepte meg frem til toalettet, gitt.

Det aller beste med å være syk er all sympatien man får. Jeg har aldri brukt telefonen min så mye i hele mitt liv, og noen kom til og med på besøk for å se det vakre trynet mitt. Kan egentlig konkludere med at folk er helt vanvittig søte, og at det ikke er nødvendig å gi opp troen på menneskeheten riktig ennå.

Det nest beste med å være syk er at du får fri fra skolen, og at du i grunn bare kan dytte på med sjokolade, piller og pepsi max, og ellers bare sove.

Ellie kjøpte en bamse til meg, forresten. Søtt.



For å bli frisk i ryggen igjen er jeg dessverre nødt til å gå og bevege meg med jevne mellomrom, enda så vondt det gjør. Og det er litt av et syn, dere. For med brukket rygg og en haug piller innabords, går jeg nemlig som en gammel dame på to liter vin! Supersjarmerende.

Uansett. Nå er jeg sliten, har mest lyst til å sove, og med mindre du har en deilig nakkemassasje å tilby, kan du egentlig bare gå vekk.

Så, for å oppsummere de siste seks dagene på en enkel måte...



Smertestillende i mitt hjerte ♥

Madeleine Svendsen


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits