Madeleine Svendsen

derfor droppet jeg ut av skolen

  • Skrevet 19.08.2012 klokka 23:47
  • Kategori: Utya

Juni i fjor fikk jeg vitnemlet i hnden og gikk ut av ungdomsskolen med fem komma tre i snitt. Jeg var fornyd med meg selv, og jeg var fornyd med endelig vre ferdig. Endelig skulle jeg begynne p medier og kommunikasjon, slik jeg hadde gledet meg til s innmari lenge. Jeg skulle mte nye mennesker og jeg skulle fotografere, men frst ventet en sommer fylt med s mye godt.

S skjedde det utenkelige, og bare en mned etterp ble vi kastet inn i hverdagen igjen. Jeg tenkte som s at det enten ville vre fint komme inn i rutiner igjen, eller s ville det bli veldig vanskelig. Frste skoledag mtte jeg opp ved godt mot, og de frste dagene gikk greit. Den strste utfordringen var komme seg opp om morgenen, da jeg pendlet til Oslo og derfor ble ndt til st opp halv seks for rekke bussen. Noen ganger mistet jeg bussen, og da ble jeg oppriktig skuffet over meg selv. S tok jeg neste buss, og s gikk jeg kanskje glipp av den frste mattetimen, men jeg kom meg i alle fall p skolen.

Etter hvert skulle det vise seg at det faglige ogs skulle bli en utfordring. Jeg hadde alltid vrt flink i de fleste fag, men plutselig fikk jeg ikke til alt like lett som fr. P ungdomsskolen var jeg p topp i norsk og engelsk, men n kunne jeg ikke skrive en nyhetsartikkel engang. En setning, kanskje to, s fikk jeg ikke til mer. P min frste prve i engelsk gikk jeg ned tre karakterer. Det var demotiverende. I flere timer kunne jeg sitte p skolen, uten utrette noen verdens ting. Andre ganger fikk jeg til slutt levert et ferdig produkt, men hver en oppgave krevde mange krefter, ofte ogs trer og frustrasjon. Det virket som om evnene mine var borte, kreativiteten ogs, og motivasjonen var i hvert fall borte. Jeg syntes ikke det var gy g p skolen, selv ikke mediefagene var srlig givende mer. De gangene vi gjorde rent praktiske ting gikk det fint, men straks det var teori, loggfring og konkrete oppgaver med en tidsfrist involvert, s bd det p problemer. Jeg kjente ikke igjen meg selv lenger, og det var svrt frustrerende.

Det var ikke rart at jeg hadde det snn. Jeg hadde det vondt etter det jeg hadde opplevd, jeg slet med s mye. Daglig hadde jeg bilder i hodet av hva som skjedde der ute p ya, og hva som kunne ha skjedd. Det var ikke lett sitte p skolen og konsentrere seg nr dette dukket opp i hodet. Det var ikke lett fokusere nr jeg ikke fikk til og heller lot meg oppsluke av artikkel p artikkel om 22. juli i nettavisene. Det var ikke lett vre blid nr en utilregnelighetsrapport gjorde meg forbannet. Det var ikke lett vre opplagt nr jeg gikk p underskudd av energi og knapt orket treffe vennene mine engang, nr hydepunktet for dagen var sove p bussen hjem. Ikke minst var det ofte tungt vre omgitt av mennesker som ikke gjennomgikk det samme som meg, for det bd p en slags ensomhet. Det var s mye hanskes med at det ble for overveldende til fungere skikkelig.

Den tiden jeg tilbrakte p skolen var ikke bare vond. Jeg tok flere fine bilder og jeg fikk flere nye venner. Jeg rakk bli glad i klassen min og de rakk bli glad i meg. Men jeg kunne ikke holde ut stort lenger. Jeg trengte en hvilepause, en mulighet til ta en pust i bakken og ta vare p meg selv. Den siste dagen i november ble avgjrelsen tatt og jeg sluttet p skolen. Det var for det beste. Jeg ga det et forsk og det gikk ikke, bedre lykke neste hst.

I morgen begynner jeg p skolen igjen. Det er med blandede flelser. Lenge har jeg vrt redd for at det skal g drlig igjen, at jeg ikke skal f det til n heller. Men det har gtt et r, jeg har ftt det litt bedre og jeg opplever ikke den samme br starten denne gangen. Kanskje vil det ta litt tid fr jeg nr dit hvor jeg var da jeg var p mitt beste, men det gjr ikke noe. Mlet mitt er fullfre, frst et r og s to til, samme hvilke tall som str skrevet p papiret. Det skal jeg klare. Neste sommer skal jeg st der med karakterkortet og stolt si at jeg klarte det, at jeg er sterk og at jeg er bra, og at den mannen som sitter i fengsel ikke klarte delegge for meg.Jeg har hp, drmmer og ambisjoner, og de vil alltid lede vei, om jeg s m ta to skritt tilbake for ta et frem.

Villemo Marie

20.08.2012 kl. 00:00
<3<3

Mel

20.08.2012 kl. 00:00
S utrolig flott skrevet, Madeleine! Fikk en klump inni meg..Lykke til videre, jeg vet du vil klare dette. stor varm klem :)

Mona

20.08.2012 kl. 00:05
<3gullet mitt.

Kristina

20.08.2012 kl. 00:14
Lykke til, du klarer det.

Ellie

20.08.2012 kl. 00:16
det kommer til g bra! lykke til i morgen, jenta mi! skal tenke p deg. <3

Mleehv

20.08.2012 kl. 06:38
Lykke til i dag!

Marte

20.08.2012 kl. 08:46
Lykke til :)

Ann Elisabeth

20.08.2012 kl. 23:01
Masse lykke till! Jeg nsker deg det beste :)

Christina Lausen

23.08.2012 kl. 08:46
Er s stolt af dig! <3

Du kommer til at gre det s fantastisk, og du br helt klart vre tilfreds med dig selv lige meget hvad!

Stort klem

Kenneth

09.09.2012 kl. 11:41
Veldig forsinket beskjed, men: Lykke til!

Basert p hvordan du skriver her, s tror jeg ikke det er skriveferdighetene det skal st p i hvert fall : )

09.09.2012 kl. 18:46
tror du ikke vi andre hadde medflelse over hva som skjedde der? ikke skyld p det din lille drittunge. Det som er, er at jenter takler ikke noe av det vannsklige stoffet s de skylder p andre ting. Nr jeg gikk p ungdomskolen var det mange av jentene som lo av meg fordi de hadde bedre karakterer fordi jenter har det lett fordi de blir favorisert! n har alle jentene i kjemi og fysikk klassen min dritet seg ut fordi de trodde de var smart, men alle ligger p 2. skjerp deg din lille bortskjemte dritt

09.09.2012 kl. 18:49
du vet det kanskje ikke, men jeg var der jeg ogs, men jeg kom videre. det er ett r siden. jeg ble skutt i hofta.

10.09.2012 kl. 08:36
Til nest siste, du virker bitter og sinna men det gir deg ingen grunn til g til personangrep av den sorten du bedriver her. Det avslrer bare dine egne drlige egenskaper!

Og Madeleine har ikke sagt dere ikke hadde medflelse...nr du ikke forstr hva du leser br du ogs la vre kommentere.

Og til deg siste, veldig bra at du kom deg videre, det er det det handler om. Noen bruker kortere/lengre tid p akkurat det. St p, veldig bra!

Ellie

12.09.2012 kl. 18:55
Kjre dere anonyme bedrevitere. Deres trang til legge igjen anonyme kommentarer som handler om Madeleine, hennes sorg og hennes hndtering av traumet som vre p Utya var, er regelrett patetisk. Legg ved mailen deres eller gi faen i uttale dere, s enkelt er det. Alle hndterer traumatiske hendelser p forskjellige mter og det m man respektere. Alt over her er faktisk normale symptomer p PTSD, alts en sykdom skapt av traumatiske hendelser som gir flashbacks, mareritt og konsentrasjonsvansker blant annet. Det er en komplisert sykdom som er veldig vanskelig bli kvitt. Mange av de som var p Utya har ogs droppet fag eller droppet ut av skolen ett r. Med tanke p hvilken traumatisk opplevelse det er vre i en situasjon snn som den de havnet i, s burde det vre enkelt forst og respektere.

Jeg har hy smerteterskel og takler de aller fleste typer fysiske smerter p en grei mte, dette betyr ikke at naboen min skal tle all fysisk smerte p samme mte som meg da vi er FORSKJELLIGE og har forskjellige reaksjoner p ting.

Og Maddiemin, Ilu! Husk det! <3
Madeleine Svendsen


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits