Madeleine Svendsen

22. juli-rettssaken sett fra mine yne

  • Skrevet 22.06.2012 klokka 23:58
  • Kategori: Utya



Midt i april, en uke i forkant av rettssaken, gruet jeg meg. Jeg merket at jeg var mer sliten enn vanlig, og jeg ble lett sint eller irritert. Lenge hadde jeg forskt forberede meg p det som skulle komme, men likevel var ikke dette noe man kunne forberede seg hundre prosent p. Det ville bli tft uansett.

16. april, den frste rettsdagen, tilbrakte jeg p min advokats kontor for lese avhrene til tiltalte. Jeg ville f et innblikk i hva vi ville bli servert den neste uken, under selve forklaringen. Hans personlige skildringer av angrepet p Utya var svrt fryktelige og provoserende lese, for detaljene er grusomme og iskalde. Samtidig var det s absurd lese alle begrunnelsene hans for gjre det han gjorde, og alt han tenkte og mente om situasjonen, for i mine rer holder det ikke vann i det hele tatt. Det er ikke til forst.

S satte jeg meg foran de to store skjermene i den lokale tingretten for frste gang, og dagene etter der. P skjermene s jeg ham komme inn i salen og ta plass i vitneboksen. Deretter begynte han forklare. Om organisasjonen han hevder vre medlem av, om planleggingen av terroraksjonen, om bomben, og til slutt Utya. De samme grusomme detaljene, skildret p den kalde og flelseslse mten. Sa det var grusomt, men ndvendig. Redegjorde for dette synet. Han kalte oss kulturmarxister og kategoriserte oss som forrdere, anklaget oss for ville dekonstruere den norske etniske gruppe og kultur, hevdet vi var legitime ml og at han hadde mandat til drepe oss. Blant annet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grte, for hans overbevisninger s ikke ut til ha noen rot i virkeligheten overhodet. Ikke den virkeligheten jeg lever i, i alle fall. Nei, det er vanskelig sette ord p det, for det er som sagt ikke til forst. Det hele er bare absurd.

Men forklaringen ga meg noe. Det se og hre Breivik p denne mten, slik som han fremstr, etterlot meg med noe viktig. Jeg sluttet vre redd for ham. Ja, fra og med da begynte jeg til og med bruke navnet hans. Jeg inns at han ikke er s skummel lenger. Han er bare en liten mann med en forvridd virkelighetsoppfatning, og det er synd at han har misforsttt vrt flotte, pne og kjrlige samfunn s til de grader.

Dagen da gjennomgangen av Utya begynte, befant jeg meg i hovedsal 250. Jeg var der inne i alt to ganger, og kommer til skrive et eget innlegg om dette.

S fulgte den tyngste uken av de alle. Obduksjonsrapportene. Retten ble vist bilder av det aktuelle stedet (sydspissen, teltplassen, det blodige kafbygget og s videre), avddes posisjon ble merket og rettsmedisineren redegjorde for hvor kulene hadde truffet, hvilke skader de hadde pfrt, og hvordan dden inntraff. Deretter leste bistandsadvokatene opp minneord, det ble vist et bilde av hver og en fra da de fremdeles levde, og rommet ble fylt med en slags varme, samtidig som det var veldig trist. Men det var godt se dem smile, hre om livene de levde, og det var godt f svar p nyaktig hva som skjedde med dem, i stedet for g rundt og ikke vite.

Stemningen ble en annen da vitneforklaringene begynte. De overlevende brakte liv og varme med seg, selv om historiene var grufulle. De brakte ogs med seg et budskap om hp, styrke og samhold, og flere fortalte med et lite glimt i yet her og der. For meg var det ikke s sterkt hre p vitneforklaringene, hvis jeg kan si det p den mten. Det er litt vanskelig forklare, men jeg har jo min egen historie, og det er blitt s hverdagslig for meg bde tenke p den og hre hvor alle andre gjemte seg, hvor de ble skutt, hva de s og s videre. Men sykt er det. Det er helt vanvittig hva vi har fortelle, alle sammen. Det er fremdeles uvirkelig at det i det hele tatt har skjedd.

Etter at gjennomgangen av Utya var over, fant jeg det ikke relevant flge med mer. Politikk, ideologi og rettspsykiatri var ikke interessant for meg, s jeg jobbet og drev med dagligdagse sysler i stedet. Dere forstr, sitte i rettssalen dag etter dag og f inntrykk av ulik sort, det er en pkjenning. Man blir sliten av det, og man gr ut med et trykk i hodet man ikke hadde da man kom.

Sluttprosedyrene var noe jeg ville f med meg, s jeg fulgte saken bde i gr og i dag. Aktoratet la frem en meget god prosedyre, hvor de la ned pstand om tvungent psykisk helsevern. Forsvaret la ogs frem en god prosedyre, hvor de nedla pstand om frifinnelse, siden dette er hva Breivik nsker. N er det opp til dommerne dmme, og svaret fr vi i august. Personlig nsker jeg at Breivik skal bli kjent tilregnelig, men til syvende og sist er det viktigste at han aldri slipper ut igjen - for det gjr han aldri. Nest til sist i dag holdt en hndfull etterlatte og fornrmede sluttbemerkninger, der de fortalte om ettervirkningene, hva de har mistet, sorgen og smerten, men ogs s fint om sine kjre, sin tillit til rettssystemet og at vi skal f det bedre igjen en dag.

Retten ble hevet for siste gang i dag, og etter ti lange, tunge uker kan vi endelig lukke dette kapittelet. Rettssaken har bde vrt en pkjenning, og den har vrt viktig for bearbeidelsen og det komme seg videre, i alle fall for meg. N er den over, og vi kan ta fatt p sommeren. Slappe av i solen, leve livet, finne hverdagen igjen. Det har vi alle fortjent.

Jeg vil gjerne rette en stor takk til alle som har bidratt i gjre dette til en verdig og korrekt rettsprosess. Dere er alle dyktige, flotte mennesker. Vil ogs takke alle som har vrt der for meg og stttet meg. Det betyr alt i verden, og dere er fantastiske. Tusen takk.

Elisabeth

23.06.2012 kl. 09:13
Du er s sterk, st p videre!
<3 du er s bra Madeleine!

Anetteou

25.06.2012 kl. 14:43
St p- du er sterk, Madeleine!
Madeleine Svendsen


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits