Madeleine Svendsen

22. juli-rettssaken sett fra mine øyne

  • Skrevet 22.06.2012 klokka 23:58
  • Kategori: Utøya



Midt i april, en uke i forkant av rettssaken, gruet jeg meg. Jeg merket at jeg var mer sliten enn vanlig, og jeg ble lett sint eller irritert. Lenge hadde jeg forsøkt å forberede meg på det som skulle komme, men likevel var ikke dette noe man kunne forberede seg hundre prosent på. Det ville bli tøft uansett.

16. april, den første rettsdagen, tilbrakte jeg på min advokats kontor for å lese avhørene til tiltalte. Jeg ville få et innblikk i hva vi ville bli servert den neste uken, under selve forklaringen. Hans personlige skildringer av angrepet på Utøya var svært fryktelige og provoserende å lese, for detaljene er grusomme og iskalde. Samtidig var det så absurd å lese alle begrunnelsene hans for å gjøre det han gjorde, og alt han tenkte og mente om situasjonen, for i mine ører holder det ikke vann i det hele tatt. Det er ikke til å forstå.

Så satte jeg meg foran de to store skjermene i den lokale tingretten for første gang, og dagene etter der. På skjermene så jeg ham komme inn i salen og ta plass i vitneboksen. Deretter begynte han å forklare. Om organisasjonen han hevder å være medlem av, om planleggingen av terroraksjonen, om bomben, og til slutt Utøya. De samme grusomme detaljene, skildret på den kalde og følelsesløse måten. Sa det var grusomt, men nødvendig. Redegjorde for dette synet. Han kalte oss kulturmarxister og kategoriserte oss som forrædere, anklaget oss for å ville dekonstruere den norske etniske gruppe og kultur, hevdet vi var legitime mål og at han hadde mandat til å drepe oss. Blant annet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for hans overbevisninger så ikke ut til å ha noen rot i virkeligheten overhodet. Ikke den virkeligheten jeg lever i, i alle fall. Nei, det er vanskelig å sette ord på det, for det er som sagt ikke til å forstå. Det hele er bare absurd.

Men forklaringen ga meg noe. Det å se og høre Breivik på denne måten, slik som han fremstår, etterlot meg med noe viktig. Jeg sluttet å være redd for ham. Ja, fra og med da begynte jeg til og med å bruke navnet hans. Jeg innså at han ikke er så skummel lenger. Han er bare en liten mann med en forvridd virkelighetsoppfatning, og det er synd at han har misforstått vårt flotte, åpne og kjærlige samfunn så til de grader.

Dagen da gjennomgangen av Utøya begynte, befant jeg meg i hovedsal 250. Jeg var der inne i alt to ganger, og kommer til å skrive et eget innlegg om dette.

Så fulgte den tyngste uken av de alle. Obduksjonsrapportene. Retten ble vist bilder av det aktuelle stedet (sydspissen, teltplassen, det blodige kafébygget og så videre), avdødes posisjon ble merket og rettsmedisineren redegjorde for hvor kulene hadde truffet, hvilke skader de hadde påført, og hvordan døden inntraff. Deretter leste bistandsadvokatene opp minneord, det ble vist et bilde av hver og en fra da de fremdeles levde, og rommet ble fylt med en slags varme, samtidig som det var veldig trist. Men det var godt å se dem smile, høre om livene de levde, og det var godt å få svar på nøyaktig hva som skjedde med dem, i stedet for å gå rundt og ikke vite.

Stemningen ble en annen da vitneforklaringene begynte. De overlevende brakte liv og varme med seg, selv om historiene var grufulle. De brakte også med seg et budskap om håp, styrke og samhold, og flere fortalte med et lite glimt i øyet her og der. For meg var det ikke så sterkt å høre på vitneforklaringene, hvis jeg kan si det på den måten. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg har jo min egen historie, og det er blitt så hverdagslig for meg å både tenke på den og høre hvor alle andre gjemte seg, hvor de ble skutt, hva de så og så videre. Men sykt er det. Det er helt vanvittig hva vi har å fortelle, alle sammen. Det er fremdeles uvirkelig at det i det hele tatt har skjedd.

Etter at gjennomgangen av Utøya var over, fant jeg det ikke relevant å følge med mer. Politikk, ideologi og rettspsykiatri var ikke interessant for meg, så jeg jobbet og drev med dagligdagse sysler i stedet. Dere forstår, å sitte i rettssalen dag etter dag og få inntrykk av ulik sort, det er en påkjenning. Man blir sliten av det, og man går ut med et trykk i hodet man ikke hadde da man kom.

Sluttprosedyrene var noe jeg ville få med meg, så jeg fulgte saken både i går og i dag. Aktoratet la frem en meget god prosedyre, hvor de la ned påstand om tvungent psykisk helsevern. Forsvaret la også frem en god prosedyre, hvor de nedla påstand om frifinnelse, siden dette er hva Breivik ønsker. Nå er det opp til dommerne å dømme, og svaret får vi i august. Personlig ønsker jeg at Breivik skal bli kjent tilregnelig, men til syvende og sist er det viktigste at han aldri slipper ut igjen - for det gjør han aldri. Nest til sist i dag holdt en håndfull etterlatte og fornærmede sluttbemerkninger, der de fortalte om ettervirkningene, hva de har mistet, sorgen og smerten, men også så fint om sine kjære, sin tillit til rettssystemet og at vi skal få det bedre igjen en dag.

Retten ble hevet for siste gang i dag, og etter ti lange, tunge uker kan vi endelig lukke dette kapittelet. Rettssaken har både vært en påkjenning, og den har vært viktig for bearbeidelsen og det å komme seg videre, i alle fall for meg. Nå er den over, og vi kan ta fatt på sommeren. Slappe av i solen, leve livet, finne hverdagen igjen. Det har vi alle fortjent.

Jeg vil gjerne rette en stor takk til alle som har bidratt i å gjøre dette til en verdig og korrekt rettsprosess. Dere er alle dyktige, flotte mennesker. Vil også takke alle som har vært der for meg og støttet meg. Det betyr alt i verden, og dere er fantastiske. Tusen takk.

Elisabeth

23.06.2012 kl. 09:13
Du er så sterk, stå på videre!
<3 du er så bra Madeleine!

Anetteou

25.06.2012 kl. 14:43
Stå på- du er sterk, Madeleine!
Madeleine Svendsen


KONTAKT
madeleine.svendsen@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits