Fredag den tjueandre juli kom terroren til Norge, også til vakre Utøya. Det som skulle bli sommerens vakreste eventyr for hundrevis av engasjert ungdom ble brått forvandlet til et helvete på jord. Mange kom aldri tilbake. Jeg var en av de som overlevde, og her har jeg valgt å dele min historie. Av respekt for mine venner har jeg latt være å nevne navn, men personene det gjelder vet nok selv hvem de er. Dette er dagen vi aldri vil glemme.

Jeg stod med mobiltelefonen i hånden og gråt. Ba om at personen i den andre enden skulle svare. Minutter tidligere hadde vi hatt allmøte i storsalen. En bombe hadde eksplodert i Regjeringskvartalet, midt i hjertet av Oslo. Hvordan i alle dager kunne noe slikt skje her i lille, fredelige Norge? Ingen visste omfanget av hendelsen, og mange forsøkte i fortvilelse å finne ut hvorvidt deres familie, venner og bekjente var i god behold. Med tårer på kinnene og en støttende arm rundt meg fikk jeg endelig bekreftet at ingen av mine nærmeste befant seg i nærheten av eksplosjonen. De var alle uskadde. Lettet pustet jeg ut og slo følge med min gode barndomsvenninne ned til leirstedet vårt. Litt bekymret spurte hun meg om ikke jeg trodde de kom for å ta oss også, i og med at dette så ut som et angrep rettet mot Arbeiderpartiet. Jeg og min gode kamerat fra ungdomsskolen lo litt, og beroliget henne med at det sannsynligvis ikke kom til å skje. Vi begge tok så innmari feil, men det visste vi selvsagt ikke da.

Telefonen min ringte plutselig. Det var en annen venninne av meg. Hun hadde nettopp våknet. Lurte på om jeg kunne komme bort til henne. Jeg krøp inn i teltet og satte meg hos henne. Fortalte om eksplosjonen i Oslo, for den visste hun ikke noe om. Det var da jeg hørte de første skuddene. Tre høye smell som tilsynelatende lød fra mellom bryggen og kafébygget på øya et sted. Så raste altfor mange tanker gjennom hodet mitt på én gang, samtidig som jeg ikke visste hva jeg skulle tenke eller tro i det hele tatt. Pistolskudd? Umulig. Det kunne bare ikke være tilfellet. Det måtte være en eller annen form for spøk. En helt vanvittig sinnsyk og fullstendig absurd spøk. Slikt skjer jo ikke på ordentlig. I alle fall ikke her. Det er slikt man bare leser om. Slikt man ser på film. Men så innså jeg at det faktisk skjedde på ordentlig. For da tre nye skudd lød, fulgte også skrikene. De grufulle skrikene som fikk meg til å gå ut av teltet bare for å få greie på hva i helvete det var som foregikk. Utenfor løp en hel horde av mennesker vekk fra kafébygget og ned til teltleirene. Flere smell og skrik fylte luften, og noen ropte at alle skulle gjemme seg i teltene sine. Jeg kastet meg inn i teltet igjen, grep hendene til begge venninnene mine og klemte dem hardt. Ansiktene deres lyste av redsel, og jeg er sikker på at mitt gjorde det samme. Gråtkvalt og livredd lurte jeg et øyeblikk på hva vi skulle gjøre. Om vi alle tre la oss flatt ned i teltet og dekket oss til med soveposer og klær, ville vi bli oppdaget da? Jeg klemte hendene deres hardere. Ønsket at en av kompisene våre skulle dukke opp, holde rundt oss og si at det ikke var farlig, at vi var trygge. På et tidspunkt forstod jeg så at det ikke nyttet å gjemme seg i teltet mer, og rent instinktivt bykset vi alle tre ut av teltet og la på sprang gjennom skogen. Vekk fra skuddene som kom nærmere og nærmere.

Ikke en eneste tanke streifet hodet mitt mens jeg løp. Alt jeg fokuserte på var å holde meg på bena i det ujevne terrenget. Komme meg unna fortest mulig. All slitenheten jeg hadde følt både fysisk og psykisk tidligere den dagen var som forduftet, og det var nesten som om kroppen min gikk på autopilot der jeg raste nedover skogsstien med adrenalinet brusende i årene. Venninnene mine og jeg måtte ha kommet bort fra hverandre, for rundt meg var det nå bare fremmede mennesker som løp. Noen ropte at det var en politimann som skjøt. Da vi omsider nådde vannet hevdet en jente at hun hadde blitt skutt i foten, men at det ikke var noen kule der. Igjen lurte jeg på hvorvidt dette bare var en helt ufattelig forvridd og dårlig spøk, eller om hun kun innbilte seg at hun var truffet fordi hun var så redd. Vi befant oss nå på den ene kortsiden av øya, og det var på tide å komme seg videre. Ingen ofret en tanke på at morderen kanskje kunne høre føttene våre plaske da vi hastet videre med vann til nesten midt på leggen. Det viktigste var at det gikk fortere enn å fortsette inne i skogen. I det jeg rundet hjørnet av øya og kom meg over på langsiden, fikk jeg øye på min gode kamerat fra ungdomsskolen. Jeg skyndte meg gjennom et kratt for å holde meg i nærheten av ham, for jeg var så innmari redd for å være alene. Folk var forvirrede og skremte. Noen vrengte av seg klærne og la på svøm mot fastlandet som bredte seg ut langt der borte, andre løp opp mot skogen igjen for å gjemme seg. Alt var et eneste kaos. Jeg så etter kjente fjes. Fant dem ikke. Skrek fortvilet til de i vannet at vi ikke kunne svømme, de måtte komme tilbake. Det var langt til den andre siden, vannet var kaldt. Vi kom til å fryse i hjel og drukne alle sammen. Ikke minst lurte jeg på om jeg selv ville klare det, ettersom jeg fremdeles hadde to kompresjonsbrudd i ryggsøylen og dessuten aldri hadde vært mye til svømmer. Jeg så den ene venninnen min kle av seg og bevege seg utover. De andre vennene mine måtte være like foran henne et sted. Etter å ha slengt fleecejakken min fra meg på en grein, tok jeg prøvende noen steg ut i vannet. Krøp sammen fordi det var så kaldt og jeg så redd, og vaklet et par skritt tilbake mot land. Jeg var den eneste igjen der nå. Alle de andre var enten løpt vekk eller befant seg flere meter fra land, og skuddene kom stadig nærmere. Omsider gikk det opp for meg at jeg faktisk var helt nødt til å svømme. Det fantes ingen annen utvei. Å bli på øya og gjemme seg var fullstendig utelukket, for skremmende til å i det hele tatt vurdere. Jeg måtte komme meg vekk derfra umiddelbart. Så jeg la på svøm, jeg som de andre. Etter tjue, kanskje tretti meter, hørte jeg noen rope på hjelp. Det var en gutt med rødt bånd rundt halsen, ansiktet hans husker jeg ikke. Uten å nøle endret jeg kurs og svømte så fort jeg maktet mot ham. Gutten skulle få hjelp. Hva annet kunne jeg vel gjøre enn å hjelpe ham? Han var på vei inn mot land igjen, og han så ut til å slite. Kavet panisk i vannet og fortsatte å rope. Jeg svømte langs med ham, grep etter armen hans for å holde ham over vannflaten, men han fektet vilt med armene og dyttet meg vekk. Igjen forsøkte jeg å gripe tak i ham, men han ristet bare på hodet og skjøv meg fra seg. Jeg forstod at jeg ikke kunne gjøre mer for ham, og fokuserte på å vende om kursen igjen og få meg selv i retning fastlandet. Håpet at gutten skulle komme trygt i land på egenhånd, finne seg et skjulested på øya jeg nå forlot.

Det var som om alt av tid og rom stoppet fullstendig opp da han plutselig stod der, og med en bedagelig gange gikk han ned til vannkanten og stilte seg godt til rette. Han var lys i huden og iført mørk politiuniform. Hendene bar på noe som så ut som en rifle. I dette øyeblikket må jeg ha befunnet meg mellom tretti og førti meter fra ham, men for å være helt ærlig er jeg elendig på øyemål, så jeg aner virkelig ikke. Det jeg derimot visste helt sikkert der og da, var at jeg aldri i verden ville kunne svømme fort nok til å komme meg utenfor rekkevidde i tide. Så jeg ble værende helt stille. Ventet på hans neste trekk, slik at jeg kunne planlegge mitt. Gutten jeg hadde forsøkt å redde fra å drukne få minutter tidligere lå halvveis oppe på land og hev utmattet etter pusten, bare noen usle få meter unna mannen i politiuniform. Jeg fulgte ham med blikket i det han kaldblodig rettet våpenet mot den forsvarsløse gutten, og jeg vil aldri glemme ropet om nåde. Det virket som om gutten la sine aller siste krefter i det ene lille ordet, likevel var det nærmest tappet for håp. Så smalt det. I den trykkende stillheten som fulgte, voktet jeg hver minste bevegelse drapsmannen foretok seg. Han var helt rolig, og han tok seg så innmari god tid da han ladet riflen på nytt. I samme øyeblikk som han henslengt rettet våpenet mot meg, vendte jeg blikket mot fastlandet igjen, og i et brøkdels sekund var det kun én tanke som streifet meg. Jeg husker at jeg lå i vannet og tenkte over hva som ville gjøre vondest av å drukne eller få en kule i hodet. Så trakk jeg pusten, stupte under vann og sparket fra med bena alt jeg kunne. Hele tiden trakk jeg korte åndedrag og dukket under igjen, og jeg ba om at hodet mitt måtte være under vannoverflaten når han presset inn avtrekkeren. Dette var ikke tilfellet, og jeg hørte klart og tydelig at det smalt for andre gang. Hvor kulen tok veien la jeg ikke merke til, jeg bare registrerte at den ikke hadde truffet meg, og kastet meg deretter ned i det svarte dypet igjen, sikker på at han skulle skyte etter meg enda en gang. Jeg ble grepet av enorm lettelse da jeg kikket bak meg og fikk se drapsmannen rolig bevege seg vekk fra vannkanten og forsvinne opp i skogen. Nå gjenstod bare den lange ferden over fjorden, til tryggheten som ventet med åpne armer langt der borte.

Den blå ringen er omtrent der teltet til venninnen min befant seg, og også der jeg befant meg da jeg hørte de første skuddene. Den røde ringen markerer stedet der jeg la på svøm og stedet der drapsmannen skjøt på meg fra.



Jeg svømte med lange, konsentrerte tak og fokuserte på å puste rolig inn og ut, hele tiden med blikket festet på fastlandet. Det var dit jeg skulle, og jeg aktet å gjennomføre. Aldri i verden om jeg skulle bukke under for en svømmetur etter å ha unngått å bli skutt. Viljestyrken og overlevelsesinstinktet sørget for å holde meg gående, og jeg kunne bare be om at kroppen min ville lystre. Omtrent halvveis over fjorden begynte jeg nemlig å bli merkbart sliten. Bruddene i ryggsøylen min sørget for at både ryggen, nakken og ribbena var i ferd med å stivne. Selv om vannet ikke lenger kjentes kaldt, følte jeg den numne prikkingen i hendene. Redd for å slutte å fungere, helt alene flere titalls meter bak de andre, begynte jeg å rope at de foran meg skulle vente. Ingen respons. Jeg konsentrerte meg om å holde hodet kaldt og fortsatte å svømme, kun avbrutt av et par joggesko som lå og fløt i vannet. Hendene mine kom borti dem, og jeg stivnet til i frykt for at det skulle ligge en livløs kropp der også. Ingenting, heldigvis. Svømte rolig videre. Ignorerte de slitne armene mine. Tvang dem til å fungere som padleårer, bare for en liten stund til. Jeg var jo over halvveis nå. De andre lå fremdeles et langt stykke foran meg, og jeg visste at jeg ikke hadde sjanse til å nå dem igjen i fall kreftene mine skulle ta slutt. Denne ensomheten var fremdeles meget skremmende, og nettopp derfor ble jeg så inderlig glad da jeg noen meter foran meg plutselig oppdaget et ansikt som tittet på meg. Det var en gutt, og han ropte at jeg burde ta av meg klærne mine, at det ville bli lettere å svømme da, men jeg svarte at jeg var for kald til å få dem av meg. I stedet satte jeg opp farten helt til jeg befant meg ved siden av ham, og vi utvekslet navn og fylke, enige om at det var hyggelig å møtes. Da han sa hvor han var fra tentes et lite håp i meg, og jeg spurte om ikke han hadde sett bestevennen min da han flyktet fra øya. Noe han til min fortvilelse ikke hadde. Bestemt skjøv jeg skuffelsen og bekymringen til side, og gjenopptok svømmingen, denne gangen akkompagnert av min nye venn. For første gang på lenge følte jeg meg en anelse trygg, og midt oppi alt kjentes det veldig fint.

Min nye venn havnet lenger og lenger bak meg i vannet mens vi svømte, men jeg kunne ikke svi krefter på å holde meg oppe mens jeg ventet på ham. Jeg måtte bruke dem på den siste biten inn mot land. Fortsette å svømme. Men jeg så meg hele tiden over skulderen for å sjekke at han var bak meg. Ropte til ham at vi nesten var fremme, at vi skulle klare dette sammen og at alt skulle gå så bra. På et tidspunkt kunne jeg plutselig ikke se ham mer. Det var nå bare tomt vann der hodet hans hadde vært et øyeblikk tidligere. Jeg kikket igjen og igjen, men så bare bølgene som snodde seg i det mørke vannet. Ingenting annet. Han var borte, og trygghetsfølelsen og løftene mine om at vi skulle klare oss begge to hadde forsvunnet med ham. Jeg tillot meg selv å hyle i fortvilelse, før jeg tvang tilbake tårene og fortsatte å skyve fra med ben og armer, enda så sliten jeg var. Oppmerksomheten min vandret så til en båt som lå og drev langt der borte, parallelt med meg, midt mellom bryggen på øya og bryggen på fastlandet et sted. Jeg øynet en blå lampe og flere mørke skikkelser, og ble redd for at de skulle se meg og komme etter meg. Satte opp farten som best jeg kunne. Selv om jeg hadde skimtet blålys og hørt sirenene ule oppe på fastlandet, så visste jeg jo ikke om de mørke skikkelsene i båten hadde gode intensjoner. Mannen som hadde skutt på meg og drept gutten i vannkanten var jo kledd som politi, og hvem kunne vel vite hvor mange andre han hadde med seg? Jeg husker at all forvirringen og uvissheten om hva i alle dager som foregikk og hvem man kunne stole på var noe av det aller verste.

Samtidig som ekkoene fra smellene bak meg tordnet i fjellene, la jeg nå merke til hvor utrolig sliten jeg var blitt. Det var mindre enn to hundre meter igjen til land, kanskje bare hundre til og med, og jeg ville så gjerne dit. Ville så veldig, veldig gjerne. Men kroppen min var i ferd med å tømmes for krefter, og det ble stadig vanskeligere å holde hodet over vann. Utmattet spyttet jeg ferskvann ut av munnen og tvang de numne armene mine til å samarbeide om svømmetakene, men fremdriften var knapp. Igjen lurte jeg på hvor smertefullt det ville være å drukne, for der og da var det faktisk en del av meg som helst bare ville lukke øynene og forsvinne ned i dypet for alltid. Men jeg ble og kjempet, for jeg skulle klare dette. Alene ville det aldri gå, men jeg var fast bestemt på å overleve, så jeg ropte på hjelp. Det var riktig nok ingen i nærheten til å hjelpe meg, men et stykke unna svarte en jente fra nord at jeg bare måtte fortsette å puste. Sekunder etter hørte jeg lyden av en båtmotor og fikk se en hvit båt med kurs rett mot meg, og jeg begynte å veive med armene. Så ble jeg fullstendig vettskremt, for tenk om de var bevæpnet? Men så spilte plutselig ingenting noen rolle lenger, for jeg maktet virkelig ikke å kjempe mer. Motorlydene døde ut og en mann strakte hånden sin ut for å dra meg over båtripen. Jeg fortalte ham at jeg hadde brukket ryggen og ikke klarte å løfte meg opp, så mannen bak ham hjalp meg heller å klatre opp en stige på baksiden av båten. Med en gang det gikk opp for meg at jeg endelig var i sikkerhet, ga jeg slipp på alt av hemninger og brast i høylytt gråt. Kort tid etter kom også jenta fra nord om bord i båten, og jeg holdt hardt rundt henne og hun hardt rundt meg, mens vi begge gråt og skalv kraftig om hverandre. Av de to neste som ble plukket opp dro jeg kjensel på hun ene, for jeg visste at hun var kjæresten til en fra lokallaget mitt. Jenta var tydelig livredd der hun krøp sammen på dekk, og selv om vi alle var redde, beroliget jeg henne med at vi var trygge nå. Lettelsen var også stor da femte og siste person som ble reddet om bord i båten viste seg å være gutten jeg hadde møtt halvveis over fjorden. Den samme gutten jeg var overbevist om at var borte.

En av de fastboende kom oss i møte med varme ullpledd da båten omsider hadde fraktet oss i sikkerhet på fastlandet, og jeg snublet bortover bryggen mens jeg pakket et teppe om meg. Jeg var så innmari kvalm, tårene fosset og kroppen min skalv så voldsomt av kulde at jeg knakk helt sammen. Vel oppe på bilveien ble jeg møtt av en ambulansearbeider som ba meg kle av meg de søkkvåte klærne mine og sette meg i bilen hans for å få igjen varmen. I den samme bilen satt jenta fra nord og kjæresten til gutten i lokallaget mitt, og jeg hilste på dem begge to. Etter en liten stund fikk vi beskjed om å sette oss i en minibuss som skulle frakte oss til ambulansearbeiderens hjem, hvor vi så ble samlet i en leilighet på toppen av en garasje. Der krøllet vi oss sammen i sofaen, tett inntil hverandre, og en dame kom og la varme dyner over oss. Jeg klarte ikke å stoppe å gråte enda jeg visste at jeg nå var i god behold, for jeg var fremdeles så innmari kald og redd, og ikke minst utrolig bekymret for vennene mine. Tankene mine vandret over til dem konstant, og det var så fryktelig å sitte der uten å vite. Jeg tenkte på bestevennen min. Han hadde vært ved kafébygget like etter allmøtet, men jeg så aldri hvilken vei han tok. Leiren hans lå uansett ganske nærme. Jeg visste også at han var slikt et godt menneske som alltid tok seg av andre, og jeg var så redd han var blitt offer for drapsmannen selv. Den ene bestevenninnen min hadde jeg ikke sett i det hele tatt. Hva om hun hadde sovnet i teltet vårt igjen? Jeg ba om at hun hadde sovet så tungt at hun ikke la merke til noen ting, og at drapsmannen ikke hadde funnet henne. Herregud, det kunne bare ikke ha skjedd henne noe. Det kunne ikke ha skjedd noe med noen av dem. Og hva alle de andre fra fylkeslaget mitt angikk? Jeg kunne bare håpe at de hadde klart seg. Døren gikk opp og jeg fikk øye på et slitent ansikt jeg sjeldent har vært gladere for å se. Venninnen min som hadde ringt og spurt om jeg kunne komme bort i teltet hennes og som hadde lagt på svøm fra samme sted som jeg, stod med ett foran meg. Jeg skrek hennes navn og hun skrek mitt, før hun kastet seg over meg. Hun hadde vært så redd, for hun hadde sett at han skjøt på meg og hun trodde jeg var død. Jeg klemte henne hardt og sa at alt var fint, at han bommet på meg, og at jeg var så glad for å se henne. Men så fikk jeg vite noe som la en tung demper på stemningen. Min gode kamerat fra ungdomsskolen hadde ikke lagt på svøm med dem likevel. Han hadde løpt tilbake på land. Hvorfor i alle dager hadde han løpt tilbake på land? Plutselig hadde jeg enda et kjært menneske å uroe meg for, og de neste timene som fulgte var direkte grusomme. Vi var fire jenter fra fylkeslaget mitt i den leiligheten, men alle de andre visste vi absolutt ingenting om. De kunne være skutt, de kunne være døde. Forhåpentligvis var de ingen av delene, men alt vi kunne gjøre var å vente og håpe på det beste. Tiden gikk med til å trøste hverandre, holde varmen og snakke, enten om det vi hadde opplevd eller om noe helt annet. Jeg fikk til og med ringt til bestemor og fortalt at jeg var i live. Helsearbeidere tok seg av de som var skadde og opprørte, lister ble sendt rundt så alle kunne skrive opp hvem de var, og en ung mann som var en av de overlevende ga oss hele tiden løpende informasjon. Vi fikk vite at drapsmannen var blitt pågrepet, og vi fikk vite at vi snart ville bli transportert til et hotell i nærheten hvor vi skulle få møte igjen vennene våre.

Jeg satt i en taxi med kjæresten til gutten i lokallaget mitt og to av jentene fra samme fylkeslag som meg, og vi var på vei til Sundvollen hotell. På veien kjørte vi forbi Utøya, det en gang så fredfulle stedet vi hadde flyktet fra noen timer tidligere. Nå så det bare trist og forlatt ut, og veien vi kjørte på var tettpakket med ambulanser, politibiler, blinkende lys og bårer som stod klare. På radioen meldte de om mulige tjue til tretti døde, og jeg begynte å gråte igjen. En mann kommenterte så at det var gale tall, at det var snakk om kanskje ti stykker, men det var fremdeles ti for mye. Omsider rullet bilen opp foran hotellet, og vi gikk inn for å registrere oss. Jeg hadde ingen klær på meg, bare undertøy og et teppe, så en snill dame ved inngangen sørget for å få på meg en badekåpe, og så fulgte jeg de andre for å finne vennene våre. Det var en gråtkvalt bestevenninne som skrek navnet mitt og nesten rev meg over ende i det hun løp mot meg og klemte meg hardere enn noen gang. Mange av de andre var der også, og jeg gråt og klemte dem om hverandre. En annen jeg ble glad for å se var min gode kamerat fra ungdomsskolen, og jeg var evig takknemlig for at både han og mine nærmeste hadde overlevd. Men det var en som manglet. Bestevennen min som jeg hadde spurt etter og bekymret meg for i flere timer. Jeg kunne ikke finne ham noe sted. I to nye timer lette jeg etter ham og håpet at han plutselig skulle komme inn gjennom døren, samtidig som jeg fryktet det aller verste. Til slutt fikk jeg øye på en gutt jeg visste han kjente, og jeg ba om at han skulle gi meg godt nytt. Gutten kunne fortelle at han var uskadd og i sikkerhet, men at han hadde dratt fra hotellet før jeg kom. En enorm byrde ble lettet fra skuldrene mine i det øyeblikket, men stemningen blant mitt eget fylkeslag var tung og sorgfull. En gutt fra samme lokallag som meg selv var blitt bekreftet død, og flere andre var ikke blitt funnet registrert noe sted. Hele situasjonen var ganske enkelt ikke til å begripe. Alt som hadde hendt siden allmøtet i storsalen klokken halv fem den ettermiddagen, det kunne bare ikke være. Alle var i sjokk, og til langt utover natten satt vi tett med armene trøstende rundt hverandre og ventet på å bli hentet hjem av foreldrene våre. Min mamma og pappa var for øvrig på ferie i Afrika, så jeg ventet i stedet på min onkel. Da klokken var blitt nesten ett om natten dro jeg kjensel på en mørkhåret jente i blå joggedress som tuslet rundt, og hele hotellet må ha hørt meg da jeg spratt opp, skrek navnet hennes og kastet meg rundt halsen på min kjære kusine mens vi begge hulket høyt. Straks kjente jeg også onkels armer rundt meg, og trygt gjenforent med familien min gikk jeg sammen med dem til bilen deres og forlot Sundvollen hotell. På vei hjem fikk jeg låne en telefon, og jeg la den mot øret og sa: Mamma, det er meg. Jeg har det bra.