I dag tok jeg på meg kjole og sløyfe til ære for vårt lille, vakre land Norge. Der alle mennesker er like mye verdt, og hvor vi svarer hat med kjærlighet. Verdens beste land å bo i, og et land vi kan være stolte av. Jeg har hatt en fin dag, og det håper jeg dere har også. Gratulerer med dagen!



Heldigvis at Norge har å by på slike flotte jenter som disse!

En regntung torsdag i april. Titusener av mennesker samler seg på Youngstorget i Oslo og synger for kjærlighet og fred. Verner om de verdiene som ble forsøkt ødelagt i fjor sommer. Blomstene pynter nok en gang byen. Det varmer et hjerte.

Vårt svar på terror er ikke hat, men godhet og omsorg for hverandre. For de etterlatte, de berørte og oss som et folk. Vi står sammen.

Mitt lille, vakre land Norge. Jeg er så uendelig stolt over å være norsk.



// Foto: VG

Se på disse skjønnhetene! Kjøpte begge parene nå nylig, og jeg elsker dem. De høye kan bli litt slitsomme å gå i etter en stund, og jeg trengte kanskje ikke de ekstra centimeterne på høyden min så sårt, men det får så være. De er så fine!

De sorte har 9,5 centimeter hæl og de brune har 7,5 centimeter hæl. Begge er kjøpt på Din Sko, og de sorte finnes også i brunt. Strikken i siden gjør at skoene er fort gjort å ta på seg, og de ser supersmashing ut samtidig som de ikke kostet all verden.

Absolutt en god fangst!

Jeg har forresten fått meg jobb på Gina Tricot, og trives veldig der. Godt å endelig ha noe å gjøre om dagene, ettersom jeg nesten bare har sittet hjemme og glodd i veggen helt siden jeg sluttet på skolen i fjor. Tro det eller ei, men det kan bli ganske kjedelig etter en stund. Som en evigvarende sommerferie, bortsett fra at solen ikke skinner og at ingen andre enn du har skolefri. Anyways, det er bare å stikke innom Gina Tricot, for vi har masse fine klær i butikken, og vi tar inn nyheter med jevne mellomrom. Dét liker vi.

I helgen deltok jeg som delegat på Østfold Arbeiderpartis årsmøte, der jeg holdt et innlegg om viktigheten av økt fokus på psykisk helse. Tenkte å dele det her.

Du kan se en gips på et brukket ben, men du kan ikke se det når noen har det vondt innvendig.

Vi har alle en psykisk helse. Men om den er god eller dårlig, avhenger av hva vi har vært gjennom, hva vi er blitt påført og hvordan vi har det med oss selv og våre omgivelser.

Det er viktig at den psykiske delen av helsen ikke blir glemt.

For psykisk helse er gjerne noe man ikke snakker så mye om. Det er tabu. Jeg tror flere ville blitt overrasket om de visste hvor mange som faktisk sliter.

Det finnes ungdommer som utøver fysisk vold mot seg selv i et forsøk på å døyve den innvendige smerten. Det finnes ungdommer som utvikler spiseforstyrrelser i håp om å leve opp til et ideal. Det finnes ungdommer som er på randen til å ville ta livet av seg selv. Det finnes ungdommer som må hanskes med lidelser som depresjon og angst av ulike årsaker.

De er overalt rundt oss. De er overalt i blant oss.

Det er mange som ikke har det bra, og dem må vi omfavne.

Men vi må også øke forståelsen. Bevisstgjøre.

Ufarliggjøre temaet psykisk helse.

For straks man forstår og straks man er oppmerksom, så er det enklere å ta hensyn.
Enklere å kanskje til og med strekke ut en hånd.

Skolen er en viktig arena.

Mange skoler er flinke til å geleide elevene gjennom antimobbeprogram og til å belyse akkurat dette temaet. Det samme bør gjøres med psykisk helse. Oppmerksomheten må få et løft. Det må settes fokus på årsaker og konsekvenser. Unge mennesker må lære om hvilke lidelser som eksisterer, og hvilke tilbud som finnes for å skaffe hjelp.

Derfor er også det å ha en helsesøster til stede i skolen svært avgjørende. Mange har ikke andre å snakke med. Men hvis helsesøster sykemelder seg og det ikke blir satt inn vikar på fem måneder, hvem skal man snakke med da? Vet man ikke om andre hjelpetilbud, ja, hvor skal man egentlig gjøre av seg når man trenger det som mest?

Skolen skal ha fagutdannet helsepersonell som er tilgjengelig og som tar elevene på alvor. Fokuset på psykisk helse i skolen og ellers i samfunnet skal økes betraktelig.

La meg understreke at dette er viktig, ikke minst for de som sliter.
Vi må ikke glemme den psykiske helsen, bare fordi vi ikke ser den.



 

Akkurat nå sitter det en mann i fengsel, skyldig i drap på syttisyv mennesker og drapsforsøk på flere hundre - blant annet meg selv. Han er terrorist, og han er skyld i å ha ødelagt mange liv. Men ville jeg følt meg bedre om han ble dømt til døden og henrettet for det han har gjort? Det tror ikke jeg, og slik har vi det heller ikke her i Norge.

Mandag skrev Dagbladet om to fanger i Hviterussland som ble dømt til døden og henrettet ved nakkeskudd. Bevis i saken tyder på at mennene ble uskyldig dømt. Men nå er det for sent, for nå er de borte, og det sitter to familier hjemme som aldri mer vil få se sine sønner. Det er mulig å ta feil, men et menneskeliv har ikke flere sjanser enn ett.

Dødsstraff løser ingen verdens ting, uavhengig av om gjerningsmannen er skyldig eller ikke. Å ta livet av et annet menneske fordi vedkommende har tatt liv av andre, mener jeg blir å synke ned på vedkommendes nivå. Jeg ønsker ikke livet av den mannen som sitter i fengsel for drapet på syttisyv mennesker. Jeg ønsker at han skal låses vekk fra samfunnet til evig tid, og der skal han sitte mutters alene med sine egne tanker, som straff for det han har gjort. Det er alt han fortjener.

Ha en strålende kveld, alle sammen!

Om halvannen time drar jeg for å ta del i kveldens (og nattens) festligheter, men spørsmålet er: hva i alle dager skal jeg ha på meg?





Svart high waist skirt, hvit bluse og med røde lepper som finish, eller svart high waist skirt, svart korsett med blondedetaljer og rosa blazer? Help me, quick!

Denne kjolen er jo bare helt nydelig! Selvsagt er den fra Nelly, og du får kjøpt den her.

Herregud, så trøtt jeg er. Og wow, så høyt leietakerne i underetasjen snakker. De burde gå og legge seg. Nå. Følge mitt eksempel. Ja. Da ville alle blitt glade. Verden ville blitt helt stille. Hurra.

Denne dagen har vært så fin, det må jeg bare si. Solen har skint på Oslo i hele dag, og jeg har vært sammen med mennesker jeg virkelig er glad i. Til middag har jeg spist indrefilét av okse, og det var aldeles ikke til å forakte, for å si det slik. Nei, vet dere, i dag har det bare vært positivt og bra og koselig. Det liker jeg. Slike dager har jeg lengtet etter.

Tusen takk til Marius, Susanne og onkel for en fin dag. Dere er bra alle tre. Stort hjerte.



God natt, verden. 

// Canon EOS 350D, 18-135mm

Et av de første bildene jeg tok da jeg startet på medier og kommunikasjon i fjor høst. Bildet er tatt på operaen, og objektivet jeg brukte fanget bevegelsene til måken perfekt. 

Alle kjenner vi vel til denne sangen, og originalen er veldig god. Men først når man kler av den, legger på akustisk gitar og lar vokalen springe frem, så finner man ut hvor vakker den egentlig er. Jessie J har ikke minst en flott stemme, og jeg elsker den versjonen hun synger her.



Hva synes dere?

Pssst! Jeg har forresten fått meg jobb, en spennende jobb jeg virkelig gleder meg til å ta fatt på. Hurra for det! 

Ah, aldri er man så vakker som når man våkner om morgenen, eller hva? Likblek, med søvnen sittende igjen i øynene og håret i et bustete kratt på hodet. Mobiltelefonen må du lete etter, fordi du la deg på den i stedet for å stå opp da den startet å bråke for å få deg opp av sengen. Klokken ni, faktisk. Men du drar ikke ræva opp fra madrassen før litt over elleve.


Direkte fra sengekanten. Mer usminket og mindre perfekt får du det ikke. Sikker på at du kan få plass til hele Rema 1000 i posene under øynene mine. Vel, det er jo en del av sjarmen.

Akkurat nå er planen å hoppe tilbake under dynen og se en komedie ved navn "What's Your Number?" frem til treningsstudioet åpner igjen. Deretter skal jeg selvsagt også gå bort dit og trene, før resten av dagen går med til litt politikk. Og en ny episode av Desperate Housewives, ikke minst. Flotte saker.

Hva skal dere gjøre med livene deres i dag? 

Alle barna jublet over vinterferie, unntatt Madeleine, for hun har fri hver eneste dag og dette rimte ikke i det hele tatt.

Denne uken har jeg vært på tur i skogen. Skogen var veldig blå, og på trærne hang det telefoner, og når jeg la røret mot øret hørte jeg stemmer som snakket til meg om schizofreni og kognitiv psykologi.



I denne skogen var det hjerner som var puttet på glass med lokk, akkurat som sylteagurker. Jeg tenkte at det sikkert er derfor noen mennesker her i verden virker såpass lite intelligente, fordi de har glemt hjernen sin i den blå skogen. Eller kanskje noen stjal den fra dem mens de sov og puttet den der. På glass med lokk, akkurat som sylteagurker.



Har funnet noen must haves for sommeren, forresten. Helt i tråd med årets bademote, så med andre ord vil du se ut som et high fashion moteikon på stranden, og alle vil bare snu seg i målløshet og ønske de var som deg.

Alt er selvfølgelig fra Victoria's Secret.



Har kjøpt ny flatskjerm også, med full HD-kvalitet og greier.



Passer jo rett inn i den moderne stuen!



Jeg har møtt noen nye mennesker også, nemlig disse tre:



"Dere ser litt bleke ut," sier jeg. "Spesielt han der."
"Vi har kolera," sier de.

Så snur jeg meg, leser på veggen, og prøver å dra en vits.



"Så... har dere hørt den nye singelen til Kaizers, eller? Kolera på kontinentet? Skikkelig fet låt!"

(Refererte selvsagt til denne sangen.)



Og de bare: "........."

Så da gikk jeg. Ville ikke være venn med dem uansett. De hadde jo tross alt kolera.

Sånn helt til slutt, så må jeg bare fortelle dere at jeg har investert i ny telefon. En splitter ny, svart iPhone 4S.



Helt sant, altså.

For en liten stund siden bakte jeg verdens deiligste cupcakes. Altså, du må nesten ha smakt dem for å forstå hva jeg snakker om, for de smakte altså så himmelsk vidunderlig at du ikke kan tenke deg til det om du så forsøkte.

Cupcakene er relativt mektige når det kommer til stykket, mye på grunn av størrelsen og den fyldige smørkremen på toppen, derfor orker man neppe særlig mer enn én (eller kanskje to) av gangen. Hver munnfull er en drøm, og disse er perfekte å bake hvis du skal ha besøk, vil overraske kjæresten eller bare vil ha noe skikkelig godt å tygge på en lørdagskveld.

Oppskriften jeg har brukt skal gi 12 cupcakes med smørkrem, men det kan være greit å doble den, slik at du har litt å gå på. Første gangen jeg bakte disse skulle jeg egentlig lage 48 stykker, men endte opp med en fjerdedel for få, bare for å eksemplifisere. Dette er trolig noe som vil gå seg til jo mer man baker, da man lærer seg å kjenne oppskriften mye bedre.

Slik lager du vaniljecupcakes:

Forvarm stekeovnen til 160 grader, og kle et muffinsbrett med papirformer. Du kan fint bruke papirformene alene hvis du ikke har et muffinsbrett. Husk å bruke store muffinsformer, ikke små.

3 egg piskes lett i en mellomstor bolle, før du tilsetter 115 gram mykt smør og 200 gram sukker. Pisk deretter dette til en lys og luftig masse. Tilsett 1 og 1/4 dl melk, 190 gram siktet hvetemel, 1 og 1/2 teskje bakepulver, samt 1 teskje vaniljeessens og rør dette godt sammen. Pisk med miksmaster i to minutter til, slik at du får en lett og kremet røre.

Fordel røren i papirformene, cirka litt over halvparten av formen. Kakene stekes midt i ovnen. Selv stekte jeg mine i 20 til 25 minutter. Det beste er å følge med på hvor gylne de blir, og stikke en tynn trepinne eller lignene i kaken for å sjekke om den er gjennomstekt. Når kakene er ferdig stekt, setter du dem til avkjøling på rist. Det er ekstremt viktig at kakene er avkjølt før du legger på glasur, hvis ikke smelter den bare.

Psst! For en personlig, kreativ vri hakket jeg hvit sjokolade og hadde det i røren. Uheldigvis falt de største sjokoladebitene til bunns og satte seg fast i papiret i stedet for, men jeg tenker at dette løser seg hvis jeg venter til kakene er noe stekt før jeg heller over sjokoladebiter neste gang.

Slik lager du rosa frosting:

120 gram melis og 115 gram mykt smør piskes til en lett og luftig krem. Når blandningen er jevn, tilsetter du noen dråper vaniljeessens og rød konditorfarge.

Ha blandingen i en sprøytepose og lag spiraler, eller smør frostingen rett på med en skje. Pynt om ønskelig.

Fortreffelig baking, og ikke minst god nytelse! 

Marthe og jeg har nettopp satt oss ned ved vinduet. Vi skal på nye eventyr, og vi kjører ferje. Båten legger fra kai. Motoren durer. På bordet ovenfor vårt har en mann slått seg ned. Jeg legger merke til at han av og til skotter bort på meg. Et par ganger møtes blikkene våre i brøkdelen av et sekund. Et snev av ubehag melder seg. Marthe er sulten. Sammen går vi i kafeteriaen og stiller oss i kø. Mannen snakker i mobiltelefonen sin nå. Ser stadig bort på meg der jeg nå står. Blikkene våre møtes igjen. Ubehaget vokser litt. Jeg vil vekk. Hvisker til Marthe at vi skal sette oss ned på den andre enden av dekket. Det gjør vi. Finner en ny plass ved vinduet. Ubehaget demper seg en anelse nå.

Til min forferdelse dukker den fremmede mannen opp i døråpningen foran meg. Følger han etter oss? Jo nærmere han kommer, jo reddere blir jeg. Tenk om han er farlig? Tenk om han er ute etter meg? Han har hendene i lommene. I hodet mitt har jeg allerede konstruert flere scenarioer der han trekker våpen og begynner å skyte. Mannen beveger seg i en bue forbi oss, gjennom rommet og ut igjen til kafeteriaen der han opprinnelig satt. Øynene mine er store, hånden min klemmer Marthe sin, og tårene presser på. Hvilken tenkelig, alminnelig grunn skulle han ha til å gjøre det han nettopp gjorde? Tankene raser. Jeg vil låse meg inn på toalettet. Gjemme meg. Jeg har innsett at jeg er fanget på en båt, midt ute på en fjord, fullstendig uten mulighet til å svømme i sikkerhet. Hvis noen virkelig vil meg vondt, så er det over. Jeg er maktesløs.

Mest sannsynlig var dette en helt alminnelig mann, uten noen form for skumle intensjoner. Mest sannsynlig falt hans oppførsel naturlig for ham, mens den derimot på meg virket truende og mistenkelig. Jeg kan ikke slutte å analysere folks fremtoning. Kan ikke slutte å feste blikket på hendene de har i lommene. Jeg kan ikke tenke at alt er som det skal, for jeg må være klar til å flykte hvis det skulle vise seg å ikke være det. En gang trodde jeg at jeg var trygg. Det var så langt fra sannheten som det er mulig å komme. Jeg har sett hvilken ondskap som kan bo i et menneske, og jeg er redd for at den også skal bo i andre.

Jeg har mistet min grunnleggende trygghet og tillit til andre mennesker, og det er alt annet enn lett.

Var som vanlig en tur innom nettbutikken til Victoria's Secret for å drømme meg bort litt, da jeg plutselig snublet over disse skoene. Oh boy, hvor de er lekre! Liker både fasongen og de knæsje fargene, pluss at de er veldig pene i svart også. Har så innmari lyst til å bare klikke de hjem, men lommeboken varmer dessverre på sin siste krone for øyeblikket. Nu vel, det er da lov å drømme!

Du finner skoene her.

Så, hvordan går det med meg? I dag går det greit. Andre ganger går det ikke fullt så greit. Morgendagen er fremdeles en uoppdaget gåte. Forhåpentligvis blir det en grei dag det også, med trening, styremøte og overnattingsbesøk.

I dag har jeg vært en tur på trening, da jeg ikke hadde noe bedre å gjøre. Sliten i kroppen og med god samvittighet gikk jeg hjem for å kokkelere litt. Omelett, selvsagt. Gud, det er så godt. Denne gangen med baconterninger i. Delicious much!

Omelett har virkelig blitt min nye favorittrett. Det er så enkelt, og du kan variere så mye du ønsker. Smake deg frem til spennende kombinasjoner og lage en splitter ny superomelett hver eneste gang, stappfull med alskens deilig kjøtt og grønnsaker. Å hive oppi restene fra tacomiddagen kvelden i forveien, rett og slett lage en taco-omelett, det anbefales virkelig.

Selv pleier jeg å røre sammen tre egg, cirka to desiliter melk, cirka halvannen desiliter vann, litt salt, litt gressløk og slenge det i stekepannen. Så fyller jeg på med hva det skal være, i dag ble det bacon, før jeg som kronen på verket smører over skinkeost når omelettens overflate har stivnet. Deretter bretter jeg omeletten og smører et ekstra lag med skinkeost over toppen, bare fordi det er så innmari godt.



Jeg legger ikke skjul på at det er litt kjedelig å bare gå her hjemme mens alle andre er på skolen, så derfor har jeg veldig lyst på en jobb. Det ville vært så fint med noen rutiner og noe å holde på med i løpet av uken, pluss at det er kjekt å ha litt penger å rutte med. Den fantastiske oppfølgingstjenesten har satt inn ressurser for å hjelpe meg, men jeg har søkt litt på egenhånd også. Her om dagen leverte jeg hele sytten søknader, og jeg håper så inderlig på positivt svar og napp hos noen av dem!

When she was just a girl
she expected the world.
But it flew away from her reach,
so she ran away in her sleep 
and dreamed of paradise.
Every time she closed her eyes.

When she was just a girl
she expected the world.
But it flew away from her reach 
and the bullets catch in her teeth. 
Life goes on, it gets so heavy,
the wheel breaks the butterfly.
Every tear a waterfall.

In the night, the stormy night, she'll close her eyes.
In the night, the stormy night, away she'd fly

... and dream of paradise.

Bildet er lånt fra Sophie Lund Aaserud (@SophieAaserud på Twitter).

Julestemningen og julegleden dukket aldri opp. Det forventet jeg ikke at den skulle gjøre heller. Julemat, pynt og gaver virket så ubetydelig og poengløst i den store sammenhengen, og det var øyeblikk der jeg egentlig hadde lyst til å gråte. Tankene gikk i stor grad til de med en tom stol ved bordet, og litt til alle andre ting.

Men det fine med julen har vært å være sammen med familien min, for jeg er heldig som fremdeles er her med dem, og de er alltid gode å ha rundt seg. Og jeg synes det er koselig å gi julegaver og ønske andre en god jul, for det gjør meg glad. Det skal også sies at jeg fikk mye fint til jul, blant annet oppskrifter på cupcakes, pynt til rommet og lommepenger til Dublin.





Dette smykket fikk jeg av bestevenninnen til mamma. Hun er et nydelig menneske.



Lille julaften var jeg på graven til bestemor og Bendik med kranser og lys. De skulle vært her med oss, akkurat som alle andre som forsvant før de egentlig skulle, og jeg savner dem.



De to siste dagene har det hendt at folk har skutt opp fyrverkeri her i området, selv om det ikke er nyttårsaften riktig ennå. Enkelte av disse rakettene høres virkelig ut som rifleskudd, og de sender meg rett tilbake til Utøya igjen. Adrenalinet bruser umiddelbart gjennom kroppen, og jeg får en klump i magen. Selv når jeg ikke blir redd for smellene, så minner de meg om de lydene jeg hørte da jeg svømte vekk derifra.

Men jeg har alltid elsket å se himmelen eksplodere i farger, som om noen blåser glitter på den, og jeg skal ut og se det i år også. Ikke minst skal jeg ønske det nye året velkommen sammen med noen av mine beste venner.

Ha en fin kveld, alle sammen.
Gjør den siste dagen i dette året til noe verdt å se tilbake på med et smil.

I dagens utgave av Dagens Næringsliv forteller jeg og Marte (klikk her for å lese blogge hennes) hvordan skolehverdagen vår har endret seg etter 22. juli, og hvor viktig det er at skolene fortsetter å tilrettelegge i tiden fremover for de som trenger det.

Senere kommer jeg til å skrive et lengre og mer utfyllende innlegg på bloggen om hvorfor jeg valgte å slutte på skolen.

Jeg gleder meg ikke til jul.

Julen har bestandig vært en varm og koselig høytid, men i år er alt blitt annerledes. Jeg har ikke julestemning i det hele tatt. De siste månedene har mange av de normale, de faste og de hverdagslige tingene gitt svært lite mening for meg, og julen er ikke et unntak, dessverre. Før hang jeg opp julestjernen i vinduet og insisterte på å la den bli der til langt ut i januar, jeg pyntet pepperkakehus, åpnet kalenderen og hørte på julemusikk. Men ikke dette året. Dette året klarer jeg bare ikke å se gleden i høytiden, samme hvor hardt jeg prøver. Så klart er alle lysene og all julepynten fin å se på, og jeg tror nok absolutt det vil bli hyggelig å være sammen med familien. Men alt annet er bare... Nei, jeg klarer ikke å se alt det fine ved det akkurat nå.

Alt jeg klarer å tenke på er de familiene som kommer til å tilbringe denne julen med en tom plass ved middagsbordet. Navnet som mangler på pakkene under treet, barnet deres som aldri kom hjem. Det er så fryktelig urettferdig. Jeg minnes også på at dette er den tredje julen uten bestemor. Fine, flotte bestemor med det røde forklet og det blide humøret, med sukkertøystengene på juletreet, de gode klemmene og den aller beste julematen. Jeg savner henne. Og jeg savner alle de andre som heller ikke er her hos oss mer, men som burde vært det.



Dette bildet er fra desember i fjor, da det var temamøte for AUF om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er rart hvordan ting har forandret seg siden da, men det er godt å i det minste ha minnene.

Tomme butikkhyller. Mannen i gata som tjener fett på å selge smør på internett. Dette er det nye store i Norge. Jeg blir nesten litt flau over å være norsk. Nei, folkens, ikke bry dere om mennesker som sulter og lider i vanskeligstilte deler av verden, tenk på stakkars Norge, de har jo ikke engang ordentlig smør til julebaksten!

Hadde jeg vært et barn fra Afrika, så tror jeg nok at jeg ville stilt meg knekkende likegyldig til hvorvidt maten min var laget av meierismør eller margarin. Egentlig stiller jeg meg ganske likegyldig uansett.

Det er bare mat.

Faktisk har jeg 500 ml flytende Bremykt og trives med det. Like god til både steking og baking. Si fra hvis du vil kjøpe den for en tusenlapp, da!



Du kan jo sikkert forsøke å utvinne det den inneholder av smør, og så kan du bake krumkakene dine etterpå. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvordan du skal gå frem når du utvinner smør, da, men det fungerer sikkert på samme måte som med narkotika.

Her om dagen - jeg sier her om dagen, for jeg vet egentlig ikke hvilken dag det er - så var jeg i Oslo. Med pepsi max og lommeboken full av spenn. Eller, enn så lenge. Plutselig hadde jeg brukt opp nesten alt sammen på en kjole. Den var fin, da.



Når jeg tenker meg om, så var det vel på tirsdag at jeg var i Oslo.

For da jeg gikk oppover Karl Johans gate, så var det plutselig en hel haug med barn som gikk forbi i det kjappeste tempoet jeg noen gang har sett et Luciatog gå i.



Jeg fikk aldri være Lucia med lys på hodet, jeg. Endte alltid med å gå bak sammen med guttene med de teite hattene. Akkurat som da vi spilte teater i barnehagen og jeg ikke fikk være Snøhvit, men måtte være en dverg i stedet.

Når vi først er inne på hva som var galt med barndommen min, så kan jeg jo nevne at jeg aldri fikk blinkesko eller gameboy heller. Men jeg hadde rullesko, da, så i andreklasse var jeg relativt populær i grunn.

Føler du at mangelen på smør senker livskvaliteten din? Eller gjør du bare som meg; blåser i det, danser på bordet og lyver om at månen er en gul ost? 

// Nikon D3000, 18-55mm

Jeg vil være en bjørn, slik at jeg kan gå i dvale når det er snø, is og minusgrader ute.

Først skal jeg bare late som om jeg er en skikkelig hardcore rosablogger og gi dere dagens relativt lite spennende antrekk. Strikkegenseren er fra Cubus, den er fin, og smykket er fra Berlin, så det kan du egentlig bare gi blanke i å lete etter.



Okei, så i natt fikk jeg ikke sove før klokken var halv tre. Dette blant annet på grunn av bråket fra en snøskuffe utenfor og en hodepine som føltes som om hodet mitt skulle sprenge ut av en annen dimensjon. Derfor forberedte jeg meg på en rolig morgen med en varm kopp te og tøfler på beina.

Vel, ikke helt...

08.49 tikker det nemlig inn en melding på mobilen, og brått uten forvarsel skal jeg visst være observatør på et landsstyremøte i Oslo. Jeg kaster meg rundt, ordner meg, pakker vesken og skynder meg ut døren. Utenfor er det is og våt snø så langt øyet kan se, og jeg sklir bortover med en hastighet på cirka én kilometer i timen mens jeg forbanner bakdelen ved organisasjonslivet, nettopp det at kommunikasjonssvikt fører til økt stress. Men, det blir verre. For jeg er nesten vel fremme, og som et eller annet ondskapsfullt slap in the face, ser jeg plutselig at bussen kjører fra meg!

Og jeg bare... hater verden.

Redd for hva jeg kan bli utsatt for hvis jeg snur og går tilbake den isglatte veien jeg kom fra, fortsetter jeg heller til neste bussholdeplass og setter meg der for å vente på neste buss. I en hel time. Det er ikke så mye å gjøre med det, så jeg forsøker heller å se det positive i at jeg ikke bor på samme sted som bestemor. Der går det buss bare tre ganger om dagen.

Men likevel kan jeg ikke unngå å synes synd på meg selv, for jeg er både klissvåt, iskald og morgengretten til tusen.

For å illustrere:



Dere ser det kanskje ikke, men her er skoene mine GJENNOMVÅTE!

Til og med tommelen Knut fryser! Bare se hvor blek han har blitt i ansiktet!



Men jeg må si det, at hadde det ikke vært for at Herr Pepsi Max var med, så hadde jeg seriøst gått og lagt meg i en snøhaug og latt hele nervesystemet mitt fryst ned. Sayonara og på gjensyn, liksom.



Etter langt om lenge skimter jeg en skikkelse langt i det fjerne, og jeg tenker "Halleluja, jeg er reddet!", og det tennes et varmt håp i min nedkjølte kropp.

Og så er det bare en helsikes TRAKTOR?!



Men jeg har ikke tid til å dvele ved skuffelsen, for over veien rett fremfor meg kan jeg se...



...den djevelske snøskuffen som holdt meg våken halve natten!

Og jeg er klar for kamp, klar for å vise den blikkboksen hvordan det føles å ha hodet hjemsøkt av lyden av metall mot asfalt, og åh, som den skal få føle min vrede...

Men så dukker faktisk bussen min opp, og jeg står overfor det vanskelige valget mellom en søt hevn og den enorme lettelsen over en varm, komfortabel buss, og jeg undres; should I stay or should I go? Jeg beslutter å feie min vendetta til side og nærmest kaster meg om bord i den lilla bussen med varmeovner, og setter kursen mot hovedstaden.

På bussholdeplassen utenfor Oslo S ser jeg at det regner. Jeg føler ikke føttene mine. Det er så kaldt at tennene mine klaprer.

Og jeg bare... hater verden. 

Dette har vært en svært lite produktiv dag.

Men i går dere, da jeg skulle smøre meg en brødskive med leverpostei til kveldsmat, da hoppet rett og slett leverposteiboksen opp og bet meg i tommelen! Jeg begynte å blø og alt! Så nå sultestreiker jeg frem til staten lager matvarer som ikke skader folk. Helt sant.

Dette er faktisk et veldig utbredt problem, så derfor vil jeg gjerne illustrere det for dere med en video.

Advarer mot sterke bilder!

I dag måtte jeg stå opp tidligere enn normalt, altså halv åtte. Så måtte jeg ta buss, men bussen var hele femten minutter forsinket, og det var iskaldt ute, så hadde jeg stått der noe lenger er jeg sikker på at blodårene mine ville frosset og hjertet mitt sluttet å virke.

Dette er et bilde fra da jeg kjørte buss for ni dager siden. Jeg husker ikke hvor jeg skulle hen da, men jeg har i alle fall betalt femten kroner for buss i dag.



Jeg har brukt mer penger i dag. Hele hundre og nittini kroner. På et smykkestativ fra Kremmerhuset. Egentlig fikk jeg lyst til å kjøpe hele butikken, men det har jeg selvsagt ikke råd til. Livet som arbeidsledig, altså. Kanskje jeg skal søke jobb hos Kremmerhuset. Så kan jeg tjene nok penger til å kjøpe hele butikken. Det var en god idé.

Her er i alle fall smykkestativet med smykker på. Legg merke til balansen mellom sølv og pudderfarger på den ene siden og mer markante farger på den andre. Balanse er fint. Jeg har et avhengighetsforhold til balanse. Men jeg er elendig på å balansere, da. Hadde jeg balansert på en line høyt oppe i luften, så hadde jeg falt ned og brukket nakken, for eksempel.



Nå skal jeg delta i femti julekalendere på internett, vaske badet og se på "How to Be". Utelukkende fordi Robert Pattinson er med i den, selvsagt. Jeg vurderer også å spise frokost.

Når jeg og Robert gifter oss, så skal han synge for meg, og jeg skal ha mange smykkestativ.



Besøk gjerne bloggen til Kristel, forresten. Det ville gjort jenta glad.

Hvilken dag er det i dag? Mandag? Tirsdag?

I dag våknet jeg av at noen var inne på rommet mitt og lagde en lyd som minnet om legoklosser som blir dyttet inntil hverandre, men så var det egentlig bare mamma som stjal sminken min. Jeg orket egentlig ikke bry meg, så jeg sov videre.

Så våknet jeg klokken 09.00 av at mobilen min pep, durte og kaklet som en gal, men jeg orket egentlig ikke bry meg da heller, så jeg skrudde den av, rullet over på siden og sov videre.

Klokken 13.56 våknet jeg av at det haglet utenfor vinduet mitt. Jeg så ut, og plutselig snødde det. For å være helt ærlig, så orket jeg ikke bry meg så mye om det heller, for jeg tror alle på facebook brydde seg nok for alle på hele østlandet til sammen. Men det snør faktisk fremdeles, så jeg tror jeg må ha tykke sokker i de røde Converse-skoene mine i morgen.



Etter å ha vært våken i en times tid begynte jeg å få vondt i hodet igjen. Jeg har vondt i hodet hver eneste dag, egentlig, når jeg tenker meg om. Kanskje det er fordi jeg tenker så mye.

Klokken fem kom i alle fall mamma og pappa hjem fra butikken og lagde pølser til middag. Jeg fikk skikkelig lyst på pølser, så jeg spiste to stykker, og så ble jeg mett. Etter det hadde jeg ikke så lyst på pølser mer, så jeg håper det er minst én uke til vi skal ha pølser neste gang. Pølsebrød kan jeg derimot spise når som helst, da.

Vet dere hva jeg drømte i natt? Jeg drømte at jeg sang Queen-sanger i en svømmehall mens jeg datet Robert Pattinson. På et eller annet tidspunkt tror jeg at Robert var full og jeg var en havfrue, men han snakket norsk hele tiden og jeg kunne tekstene til alle Queen-sangene selv i drømme. Så vet dere det.

Når jeg blir atten skal vi gifte oss.



Når jeg tenker over det, så gjør jeg egentlig ikke så mye om dagen. Jeg står opp, drikker juice eller te, og så deltar jeg i femti julekalendere på internett. Selvsagt vinner jeg ingenting, men siden jeg vant to kinobilletter i fjor, så må jeg jo bare delta likevel.

To ganger i uken drar jeg til psykologen, så disse dagene må jeg stå opp ekstra tidlig, altså halv åtte, og så kjører jeg buss. Jeg betaler totalt tretti kroner for buss i uken. Det har jeg regnet ut helt selv.

Sånn ellers, så sitter jeg egentlig bare og stirrer på facebook, selv om det ikke skjer så mye der. Men en dag i nær fremtid vurderer jeg å rydde rommet mitt. Og handle julegaver. Til tross for at jeg ikke helt har oversikt over hvem jeg skal kjøpe julegaver til. I verste fall kan jeg gi dem til meg selv, men da er det jo litt dumt å kjøpe det samme til alle. Vel, hvis det er glitter på, så går det greit.

En gang om dagen roper telefonen min at jeg har fått melding. Da blir jeg glad og tror at jeg har mange venner som sender meldinger til meg. Men så er det bare enda en julekalender. Da blir jeg deprimert og trist, og så dunker jeg hodet mitt i bokhyllen. Den jeg bare har syv bøker i og som jeg ikke har montert selv. Jeg skal vise dere rommet mitt med bokhyllen en gang. Det lover jeg.



Dette er mobiltelefonen min, forresten. Den har ikke deksel, for det ble på mystisk vis slukt av en grøftekant tidlig en morgen for flere uker siden, så hver gang mobilen faller i bakken, så faller batteriet ut, og så må jeg skru på mobilen på nytt. Heldigvis kan jeg PIN-koden utenat, da.

Nå er klokken åtte på kvelden, og jeg har dusjet, så nå mangler jeg bare kle på meg, og så er jeg klar for det dagen måtte bringe. Altså de tre timene før jeg går og legger meg igjen.



Nå skal jeg spise vafler til lunsj. Det er forresten tirsdag i dag, og det snør.

Jeg lurte bare på om du kjente kusina mi Åsta Sofie Helland Dahl?
Nei, det gjorde jeg dessverre ikke. Veldig lei for at du mistet henne.

Tok du noen bilder før alt skjedde, og kommer du til å legge dem ut når du får kamera ditt tilbake fra Kripos?
Forhåpentligvis har Kripos kameraet mitt, og forhåpentligvis er både det og minnekortet intakt. Jeg rakk å ta i underkant av hundre bilder på Utøya, omtrent alle er fra torsdag 21. juli, og jeg kommer nok til å legge ut noe av det den dagen jeg får det tilbake.

Er du fortsatt med i CISV?
For de som ikke vet det, så er CISV en internasjonal fredsorganisasjon som arrangerer sommerleirer for barn/ungdom over hele verden, der man lærer om andres kulturer og stifter nye vennskap på tvers av landegrenser. Jeg var på leir i Italia sommeren 2010, og dette var grunnen til at jeg ikke deltok på fjorårets sommerleir på Utøya. Egentlig skulle jeg reise fire uker til India og være juniorleder på en slik leir i januar også, men etter alt som har skjedd har jeg ikke lyst mer, så jeg har trukket meg fra programmet.

Hender det at du noen gang setter deg ned for å tenke på alt du opplevde, altså at du lar deg selv se hele opplevelsen i hodet? Eller er det sånn at du prøver å fortrenge alt du har sett og opplevd?
Jeg klarer ikke å fortrenge noe. Tankene bare dukker opp av seg selv eller når jeg blir minnet på det, hele tiden, og da blir jeg sittende og tenke på det en stund. Enten tenker jeg på det som skjedde med meg, eller så lager hodet mitt nye bilder som er minst like grusomme.

Lover du å si ifra til Marte om du trenger noen å snakke med?
Selvsagt, vennen min. Det samme gjelder deg.

Hjelper det deg å skrive ned det som har skjedd?
Det hjelper meg å huske i ettertid, og det er godt å kunne sette ord på ting.

Har du fått tilbake tingene dine?
Før jeg dro på Utøya la jeg ved en tilfeldigvis medlemskortet mitt fra AUF i lommeboken, og dette hjalp politiet å identifisere eiendelene mine. Jeg fikk tilbake tre klesplagg, toalettmappene mine, vesken min, lommeboken min og et nydelig armbånd jeg fikk i bursdagspresang av min kjære Mirielle den første dagen vi var på Utøya. Det var egentlig armbåndet jeg var mest glad for å få igjen, og jeg bruker det nesten hele tiden. Alle tingene luktet forøvrig fukt, kjeller og møkk da jeg fikk de tilbake, men etter å ha latt dem stå til lufting i et par måneders tid var de heldigvis brukbare igjen.

Armbåndet jeg fikk av Mirielle.



Skal du tilbake til neste år?
For meg tok vi Utøya tilbake den dagen vi overlevende dro til øya for første gang siden angrepet og fikk se at det ikke var farlig der mer, og det er det jeg personlig velger å legge i det uttrykket.
Om jeg skal dra tilbake dit på leir har jeg ikke bestemt meg for ennå. Jeg tror ikke jeg vil tørre å sove der mer, for jeg er redd for at noen skal angripe oss igjen, bare at de gjør det på en annen måte denne gangen. Sannsynligheten for at det skjer er minimal, men jeg er redd likevel. Dessuten vet jeg ikke i hvilken grad det er mulig å kose seg og ha det gøy på et sted der du vet at mennesker du kjenner har blitt drept. Jeg har tro på at vi AUFere vil kunne skape flere gode minner sammen, men for meg er det ikke tvil om at Utøya aldri vil bli helt det samme igjen.

Ditt beste minne fra Utøya 2011?
På de 48 timene jeg rakk å være der var det flere gode minner som ble dannet, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det aller beste. Spesielt husker jeg Datarock-konserten, alle de lattermilde stundene med Tonje, da Mirielle turnet i gangen i kafébygget og vi snakket om alt og ingenting, Hege som gikk på trynet i vannet ved Nakenodden med klær på, da Østfold slo Sør-Trøndelag i volleyball, da jeg og Kristin spilte gitar og sang på trappen utenfor kafébygget, da jeg og Hege lette etter elg på kjærlighetsstien, og alle de gode, koselige stundene natt til torsdag og fredag.

Åssen synes du Anders Behring Breivik bør straffes?
Han skal sitte trygt inne bak lås og slå så lenge han lever, og han skal aldri få skade noen igjen.

Synes du at vi skal glemme han?
Realistisk sett kommer vi nok alltid til å huske ham, slik som hele verden husker Hitler, men jeg håper jeg en dag kan slippe å se ansiktet hans og høre navnet hans hvor enn jeg går. 

Fikk du noen skader?
Nei, jeg var så heldig at jeg slapp unna det med skrekken.

Hva er de største forandringene ved skolehverdagen din nå?
At den ikke eksisterer mer. Jeg har droppet ut. Skriver et mer utfyllende innlegg om dette senere.

Hadde du følt deg utrygg om han slapp ut?
Ja, det hadde jeg.

Hvor lenge syns du han skal sitte inne?
Så lenge han lever.

Så du han da han skøyt?
Jeg så han skyte én person før han rettet våpenet mot meg.

Da dere måtte flykte, fikk du med tingene dine?
Nei, det gjorde jeg ikke. Tingene mine lå i teltet, jeg løp fra skoene mine, og alt jeg hadde på meg av eiendeler var mobilen min. Den og en fleecejakke forlot jeg på øya da jeg svømte.

Hvordan klarer du al opmærksomheden? Der er meget postiv opmærksomhed, men har du også fået negativ?
Jeg har faktisk ikke fått noen negativ oppmerksomhet. Ikke som jeg vet om, i alle fall. Den oppmerksomheten jeg har fått har vært positiv og svært støttende, synes jeg.

Hvilken hjælp får du? Og er bloggen en bedre hjælp en at tale med en psykolog?
Nå går jeg kun til psykolog, og dette gjør jeg to timer i uken. Bloggen kan ikke gi meg svar eller fortelle meg hvilken diagnose jeg har, men det gjør veldig godt å skrive ting ned. Det jeg skriver snakker jeg som oftest med psykologen min om også, så jeg får utløp for det på flere måter. Men det er noe helt eget ved det å bare skrive i ro og fred.

Er det hårdt at se Breiviks ansigt på avisernes forside hele tiden?
Prøver å ikke tenke noe særlig over det, men jeg er veldig lei av å se ansiktet hans hvor enn jeg snur meg, det skal jeg ærlig innrømme.

Hvis du fik chancen nu, ville du så vide hvem gutten der blev skudt foran dig var?
Jeg har lenge forsøkt å finne identiteten hans, men jeg er ennå ikke hundre prosent sikker. Det var en gutt som ble drept på sydspissen, men mest sannsynlig er denne gutten jeg så bli skutt en av de overlevende. Men historiene våre matcher ikke helt hundre prosent, og derfor vil jeg ikke si noe sikkert.

Føler du stadig bare en tomhed, eller er der noget anderledes nu?
Tomheten og apatien er ikke like sterk som den var de første dagene og ukene etter det som skjedde, men mye sitter fremdeles igjen. Jeg føler meg ofte nummen, og livet kan ofte virke skrekkelig meningsløst. Jeg gråter litt lettere nå enn jeg gjorde da sjokket og apatien var på sitt verste (da klarte jeg ikke gråte for noe), men det føles fremdeles som om en bit av sjelen min har blitt revet vekk.

Kan du fortelle litt om hva du har gjort for å komme deg tilbake til hverdagen i ettertid?
Jeg har forsøkt å gjøre de tingene jeg gjorde før, men det er mye som er tungt og det er mye som ikke alltid går. Ofte gir ikke dagene noen mening, egentlig. Ofte er alt bare dumt og trist. Men jeg finner også glede i ting innimellom, og jeg prøver å fokusere på det positive i livet, det gjør jeg virkelig.

Hvordan vil du si forholdet til vennene dine som ikke var på Utøya er nå? Har dere like mye felles som tidligere?
Jeg er utrolig glad i alle vennene mine, og jeg er uendelig takknemlig for all støtte og kjærlighet de gir meg, men naturlig nok er det mest optimalt å snakke om temaet Utøya med de av vennene mine som er overlevende. Sånn blir det bare, for akkurat denne situasjonen har jeg ikke felles med de av vennene mine som ikke var der. Men jeg er fremdeles den Madeleine de kjenner, det vil jeg alltid være, og jeg vil aldri sette mindre pris på dem eller være mindre glad i dem bare fordi vi ikke har opplevd det samme.

Hva synes du om å diskutere politikk med en fra et annet partipolitisk ståsted enn deg selv?
Ytringsfrihet og demokrati handler om nettopp det å være åpen for uenighet, så det ser jeg ikke på som noe problem. Nå skal det sies at jeg sjeldent legger meg ut i heftige, politiske diskusjoner, for argumentasjonen og kunnskapen min har fremdeles en lang vei å gå.
Hva er ditt største lyspunkt i hverdagen for tiden?
De gangene jeg er sammen med folk jeg er glad i, og de gjør at jeg oppriktig kjenner meg glad innvendig.

Har synet ditt på menneskeheten endret seg etter 22. juli?
En hel nasjon som stod samlet med tårer på kinn og blomster løftet høyt opp i været viste meg en godhet jeg aldri har sett maken til hos det norske folk, og det var svært vakkert. Samtidig viste denne mannen meg en ondskap jeg aldri ville forestille meg at kunne bo inne i et menneske, så ja, mitt syn på menneskeheten har endret seg både på godt og vondt.

Hva syns du om at Breivik er så mye i media?
Jeg er drittlei av å se ansiktet hans overalt, og jeg er fint lite interessert i hva han spiste på brødskiven da han var fem år eller hva det nå enn er avisene graver opp og skriver nye førstesideoppslag om hele tiden...
Har du noen gang fått kommentarer om at "du ikke bør ha det like vondt, fordi du klarte å rømme"?
Det har aldri noen sagt til meg. Men det hender at jeg sier det til meg selv.

Hva er det fineste du har opplevd i ettertid? Har tilfeldige mennesker kommet bort til deg?
Samholdet, kjærligheten, nye vennskap som ble dannet og vennskap som fikk smidd fastere lenker. Ja, det har hendt. En morgen jeg stod i kassen i dagligvarebutikken og betalte for varene mine, var det en dame som plutselig strøk meg på armen og sa at hun ønsket meg alt godt. Da ble jeg veldig glad og rørt.

Hva provoserer deg mest i etterkant?
Hverdagsrasismen som igjen preger gatene, enkelte ting som omhandler gjerningsmannen, de flere idiotene der ute med null respekt for 22. juli og de berørte av tragedien, samt alle de som skal leke etterpåkloke, fordele skyld og rette anklager mot Eskil Pedersen, andre overlevende og politiet.

Hva føler man egentlig når man blir beskutt?
Den følelsen er vanskelig å beskrive med ord, og det er så mye man tenker og føler på en gang at det er helt vanvittig. Jeg husker hvor utrolig redd jeg var, hvor sikker jeg var på at jeg kom til å dø, samtidig som jeg kjempet for å overleve.

Går det bedre? Eller blir det bare verre?
Det er vanskelig å si. Det går så mye opp og ned, og ofte vet jeg ikke helt hvor jeg har meg selv hen lenger. Det går litt bedre, men det er langt fra bra, og av og til er det helt jævlig.

I dag gikk jeg i bokhandelen og lette frem den nye minneboken som er laget om terrorangrepene, 22.07.11 - Fra hat til kjærlighet, og jeg ble stående en stund og bla i den. En av sidene i begynnelsen av boken viste et stort bilde av den regntunge teltplassen på Utøya den tjueandre juli, og ved siden av fikk jeg se den aller siste twittermeldingen jeg skrev den fredagen.

Da begynte jeg å gråte.





Boken kan kjøpes her eller i din nærmeste bokhandel.
Overskuddet av inntektene i sin helhet vil gå til 22. juli-fondet.

Sytten uker etterpå velger jeg å holde åpent for nok en spørsmålsrunde. Dere kan spørre om hva dere vil, om det så måtte være hva jeg opplevde på Utøya, hvordan jeg har det nå og så videre. Personlig mener jeg at det er bedre at folk får svar på det de lurer på, fremfor at de går og lurer. Samtidig er det litt terapi for meg å få skrevet om det.
Selve den hele og fulle historien min fra fredag den 22. juli ligger her.



Fremover vil jeg bruke litt tid til å skrive noen innlegg som kommer til å omhandle skyldfølelse, traumereaksjoner og min skolehverdag slik den er blitt nå.

Enkelte savner den gode, gamle bloggingen min slik den var før, og det kan jeg forstå. Men fortvil ikke, for min sarkastiske, overdrevne og uhøytidelige tolkning av livets mange hverdagsligheter har ikke blitt helt borte. Av og til må jeg jo slå meg litt løs med det også, ikke bare fokusere på det som er vondt og vanskelig, ikke sant? Så hold dere i nærheten, og takk for at dere er verdens flotteste lesere. Jeg leser alt dere skriver, og det varmer virkelig! 

Lørdag kveld fikk jeg vite at gjerningsmannen skulle møte personlig i sitt eget fengslingsmøte - for åpne dører. Jeg ble sint. Forventet meg et sirkus uten like. Nye bilder til å pryde forsiden av avisene og kanskje til og med klipp vist på tv. Med pressen sluppet løs der inne ville han få akkurat det publikumet og den oppmerksomheten han ville ha, og jeg fattet ikke hvordan de kunne gi ham den tilfredsstillelsen. Det hele kom ganske brått på, og jeg må si jeg gruet meg til mandag formiddag.

Retten lovet forbud mot bilde, lyd og film. Ennå hadde de ikke besluttet hvorvidt referatforbudet skulle oppheves eller ikke. Dermed kunne jeg puste lettet ut da jeg satte meg foran tv-skjermen på mandag. Der fikk jeg blant annet se intervjuer med sterke, flotte AUFere som hadde tatt turen til rettssalen for å stå ansikt til ansikt med gjerningsmannen igjen. Denne gang totalt uten mulighet til å skade dem. Dømt til tolv nye uker trygt bak lås og slå.

Retten valgte å oppheve referatforbudet, og kort tid etterpå havnet fengslingsmøtet ord for ord på diverse nettaviser.

Å gjemme deg bak titler som ikke finnes er ingenting annet enn et tegn på svakhet. Det nytter heller ikke å prøve å bruke retten til å fremme ditt forvrengte samfunnssyn. Du har tapt for lenge siden, skjønner du ikke det?

I april starter rettssaken mot deg. Per dags dato har jeg et ønske om å være der. Se deg i en posisjon der du ikke lenger retter et våpen mot meg og ikke lenger utgjør en trussel verken for meg eller mine venner. Se deg dømt og ført vekk, for så å aldri bli sluppet ut igjen. Kanskje blir det slik at noen av oss må vitne mot deg i retten også. Hvis dét er hva som skal til for å sette deg bak murene så lenge du lever, så vitner jeg gjerne.

I dag gjør jeg et forsøk på å skrive et innlegg i samme gate som de jeg skrev før livet mitt ble snudd på hodet. Det beste av alt? Jeg er fremdeles ikke morsom.

Siden jeg har tatt meg en liten hvilepause fra skolen grunnet min psykiske tilstand, besluttet jeg å bruke deler av dagen på å sosialisere - helt på eget initiativ. Fortjener en klapp på skulderen der, altså.

Så jeg stod altså opp, hørte på det nye albumet til Florence + the Machine fra 10.30 til 14.45, før jeg dusjet og kledde på meg. So far, so good.



Så var det denne bussen igjen, da. Seks minutter før avgang tusler jeg langs veien og aner fred og ingen fare, lykkelig uvitende om hva som venter meg...

Plutselig får jeg se en helt vanvittig enorm haug med sand som blokkerer veien foran meg!



Med friskt mot lister jeg meg rett og slett ganske elegant rundt den, og fortsetter min ferd mot bussholdeplassen.

Helt til...



Ikke pokker at jeg snur nå, tenkte jeg, og så løp jeg like gjerne så fort jeg kunne langs kanten og håpte å ikke bli slukt av det gapende hullet i bakken mens jeg gjorde så. Dagens lille dose spenning, det der!

Vet dere, i natt drømte jeg faktisk at de bygget et skur med sitteplass på busstoppet mitt, så dere kan da skjønne at jeg ble rimelig arg da jeg kom ned dit og fikk se dette:



I ukevis har bygningsarbeiderne bråket og ristet for å utslette det gamle busskuret mitt og erstatte det med en grop i bakken, og så prioriterer de ikke å sette opp et nytt? Makan, altså. Her hjelper det ikke å ha brudd i ryggen engang, sitteplass får man i hvert fall ikke!

Tommel ned fra meg og mine verdensproblemer.



Forferdet som jeg var over dette (manglende) busskuret, glemte jeg nesten å vinke til bussen, så i stedet måtte jeg ty til en aldeles snodig bevegelse - som til og med innebar et lite hopp - for å signalisere at bussen skulle plukke meg opp. Antakelig så jeg mest ut som en tilbakestående sel, og jeg var virkelig stolt av meg selv da jeg skyndte meg om bord på den bussen, kan du vel skjønne.

Til syvende og sist endte jeg opp på en koselig interiørkafé med min kjære Ellie, hvor vi drakk kakao med krem av søte hjertekopper og snakket om livet. Du vet, sofistikerte som vi er.





Nå skal jeg pusse tennene til bikkja mi.

På vei hjem etter skolen i dag gikk jeg en tur innom Oslo domkirke, og det var egentlig veldig fint. Det var så stille og fredelig der inne, bortsett fra pianoet som spilte så vakkert, og for en gangs skyld var jeg ikke redd for at noen skulle storme inn døren og ville meg vondt.

Jeg tente lys for dere inne i kirken. Så satt jeg der en stund og tenkte på dere. Etterpå gikk jeg på butikken og kjøpte en lighter, slik at jeg kunne tenne alle lysene ved bildene av dere utenfor kirken også. Jeg syntes det burde være lys hos dere når kvelden ble mørk.

Vi tenker alle på dere hver eneste dag, vet dere.





<3 Hvil i fred, kjære engler.

Det er lørdag den tjueandre oktober. I dag er det tre måneder siden sekstini av våre vakreste roser brutalt og urettferdig ble revet opp med roten og tatt i fra oss på Utøya. I dag er det én måned siden jeg selv svømte unna kulene og takket være gode mennesker overlevde den vanskelige ferden over fjorden. Det gjør vondt å minnes.

Lørdag tjuende august tok vi Utøya tilbake. Det var både vondt og godt på samme tid. I motsetning til fredag den tjueandre juli, da gjørmen lå tykt på bakken og regnet så ut til å aldri ta slutt, skinte nå solen over Utøya. Gresset på volleyballbanen der Østfold hadde vunnet over Sør-Trøndelag den første dagen var like grønt som alltid, i kantinen stod plastbestikket vi skulle spise middagen vår med, og på veggen hang det en papptallerken der det stod skrevet: "du er fantastisk". Leirprogrammet hang fremdeles på oppslagstavlene, MS Thorbjørn loffet frem og tilbake på det glitrende vannet, og det var nesten som om vi aldri hadde dratt derifra. Men kulehullene i gulvene og veggene inne i kafébygget fortalte en helt annen historie.

Å sette føttene på øya igjen var noe helt spesielt. Atmosfæren som hvilte over stedet var så annerledes, alt var så stille. Selv med øya full av mennesker, så var det ikke noe liv der. Teltplassen var kun blitt en åpen, tom gresslette, ingen stekte lenger vafler i vaffelteltet eller solgte godteri i kiosken, og overalt på kjærlighetsstien stod det uniformerte vakter for å passe på.



Jeg gikk den første runden rundt øya med Hege, en av mine aller beste venninner. Vi tok hverandre i hendene og gikk opp mot kafébygget, der vi tente lys og la ned blomster i lillesalen, før vi gikk ruten der Hege hadde løpt og gjemt seg under skytingen. Den første dagen hadde vi fulgt kjærlighetsstien mens vi lo, tullet og lurte på om elgen hadde gått over isen og slått leir på Utøya denne sommeren. Vi hadde lett etter elgen, vitset om soppen på bakken og lurt på om døren på det vesle pumpehuset gikk an å åpne. Nå føltes det nesten som å være på museum der vi gikk, lavmælte mens vi pekte og kikket, trakk kort på munnvikene til politibetjentene og forsøkte å ikke skli i den tykke gjørmen.

Vi gikk til teltplassen vår før vi begynte på ruten min. Teltene manglet, men leirbålplassen vi hadde sittet rundt under Palestina og Israel-aksjonen vi hadde vist for Jonas Gahr Støre lå tilsynelatende urørt. I skogholtet fant Hege stedet der teltet vårt hadde stått, og jeg husket mosehaugen der jeg utallige ganger hadde gravd ned teltpluggen for å holde teltet oppe. Til tross for at alt som vitnet om leirstedet til over førti østfoldinger var blitt ryddet bort og fjernet, var det ennå én kjærkommen ting igjen. I et av trærne hang det noe blått noe, og jeg pekte på det og sa: "Se, det er tørkesnoren til Maren!". Det var noe av det fineste jeg så den dagen.

Flukten min begynte jo i teltleiren vår, så vi gikk derfra og ned på stien der jeg hadde løpt. Mens jeg løp så jeg bare trærne og menneskene som flimret forbi, og føttene mine beveget seg helt av seg selv i følge med de andre, så det å gå den samme veien i ro og mak var som å gå der for første gang. Det var litt vanskelig å finne frem til det eksakte stedet der noen av oss hadde stoppet på noen store steiner og vi hadde plasket ut i vannkanten og lusket oss gjennom et kratt, for det var høyvann rundt Utøya nå. Jeg og Hege gikk også ned til Nakenodden, badestedet der alle vasket håret sitt, solte seg og der Hege klønete nok klarte å gå på tryne i vannet med klær på og håndkle og alt den fine torsdagen før alt skjedde. Nå var det minnesmerker, dikt og blomster lagt ned der i stedet.

Omsider var jeg nok en gang på sydspissen av øya, bare denne gangen uten en bevæpnet massemorder i hælene. Vannet stod høyt og dekket over deler av svaberget der jeg hadde lagt på svøm fra, og jeg kunne ikke finne igjen treet der jeg hadde hengt fra meg jakken min. Det så veldig annerledes ut, men jeg var likevel i full stand til å vise hvordan gjerningsmannen hadde kommet luntende ned fra skogholtet og ned til svaberget, stilt seg bredbeint ved siden av en grønn busk og begynt å skyte.

Sydspissen av øya, stedet der jeg svømte fra:



Rett frem ser man et hvitt og et rødt hus. Jeg svømte mot det hvite huset, men ble plukket opp av båten og fraktet i land på gården man ser helt til venstre i bildet.

Her har jeg lagt ned hvite roser på sydspissen av øya, til minne om alle oss som svømte, til minne om gutten som lå igjen der og til minne om det som skjedde der mindre enn en time etterpå.



Klokken ett samlet alle seg i bakken på Utøya. Eskil holdt tale, Ingrid Olava sang "Barn av regnbuen" og så kom vår flotte, dyktige statsminister Jens for å holde tale han også. Solen skinte, gresset var grønt og mykt, og mange fikk en følelse av at vi endelig fikk avsluttet årets sommerleir. Helt til slutt reiste alle seg, tok hverandres hender og rakte dem mot himmelen, mens vi alle sang med på "Vi er AUF-ere". Det sa noe om hvilket sterkt bånd vi har knyttet til hverandre, og den lille stunden i bakken på Utøya var noe av det aller fineste jeg har opplevd.



Jeg hadde håpet at det å se stedet der alt skjedde igjen skulle gi meg en reaksjon, få meg til å innse realiteten. Men jeg må si jeg ble skuffet akkurat der. Selv nå, tre måneder etterpå, sliter jeg med å fatte at det er virkelig. Klarer ikke å koble følelsene mine opp mot det jeg opplevde, det jeg og alle de andre er en del av. Det virker bare så fjernt. Likevel føler jeg at jeg fikk noe ut av å dra tilbake på Utøya, og det var nok på flere måter veldig godt, samtidig som det var tungt.

Søndag tjueførste august ble våre falne brødre og søstre hedret med en vakker og verdig minnemarkering i Oslo Spektrum. Taler ble holdt, dikt og tekster ble deklamert, sanger ble sunget og hele scenen var fylt med levende lys. De to sterkeste stundene under minneseremonien var da kongen brast i gråt under sin egen tale, og da navnene på de døde ble lest opp. Det var som om det aldri skulle ta slutt, og mellom hvert navn fulgte en stillhet som umiddelbart ble fylt med sørgmodige hikst fra etterlatte og pårørende i salen. Jeg husker mamma grep meg ekstra hardt i armen da navnene på de jeg kjente ble lest opp.



Etter minneseremonien var det på tide å ta farvel med alle AUFerne som hadde vært samlet i Oslo den helgen, og jeg må ærlig si at den helgen i Oslo har vært en av de beste i mitt liv. For selv om vi visste at besøket på Utøya og den nasjonale minneseremonien kom til å bli tungt, så var det først og fremst utrolig godt å se hverandre igjen. Møte og bli bedre kjent med dem man ikke rakk å hilse på før fredagen, gi en god klem til dem man var sammen med under og etter skytingen, og rett og slett bare være sammen, snakke, gråte, smile og ha det koselig, nå som vi alle var samlet på ett og samme sted igjen. Uansett geografisk spredning, så har vi alle knyttet et bånd for livet, og det har og vil alltid være av enorm verdi for oss alle sammen.

Tirsdag trettiende august kjørte jeg nok en gang mot Utøya, men denne gangen for å treffe menneskene som trolig reddet livet mitt. Like fredelig som alltid lå den vakre øya vår der, omgitt av kveldssol og stille vann. Det var fint å være ved den igjen.



De som plukket meg opp med båt var Christer Lillestrøm og hans bestefar, og jeg fikk vite av bestefaren at han senere også hadde hentet min gode venninne Alexandra, som var blitt skadet, noe jeg er vanvittig takknemlig for. Evig takknemlig er jeg selvfølgelig også for min egen del, og det var utrolig godt å få møte dem igjen, denne gangen under litt mindre kaotiske omstendigheter. Samtidig var det ganske merkelig, for hva sier man egentlig til noen som har hindret deg fra å drukne og reddet ditt liv? Man kan på en måte ikke få takket dem nok, for det er så stort og så beundringsverdig at man ikke kan få sagt det med ord.

Mammaen og bestemoren til Christer fikk jeg også møte, og de husket meg, for det var de som hadde stått på bryggen med varme tepper og sendt oss opp til ambulansepersonellet på veien. Da jeg kom til Sundvolden og fikk byttet ut teppet med en morgenkåpe, husker jeg at jeg var meget opptatt av at de rettmessige eierne skulle få det tilbake. Derfor leverte jeg det i resepsjonen, og jammen kunne bestemoren fortelle at hun hadde fått det lyseblå teppet sitt tilbake. Det var da flott, tenkte jeg, og stusset samtidig litt over hvordan en slik liten filleting kunne være av så stor betydning for meg i et slikt kaos. Men det var den altså, og det gjorde meg litt glad at jeg i det minste kunne gi tilbake teppet de hadde gitt meg.

Noe av det jeg synes var litt rart, var å høre bestefaren sin side av historien, for i følge ham plukket de meg opp cirka 200 meter fra Utøya. Omtrent der jeg har tegnet det hvite krysset på dette bildet:



Det kunne jeg bare ikke fatte, for jeg var jo så forferdelig optimistisk da jeg svømte! Jeg var jo overbevist om at jeg hadde svømt over halve fjorden, altså cirka 500 meter, og at jeg kun hadde knappe 200 meter igjen til husene på den andre siden. Det skulle jo gå, selv med to brudd i ryggen, numne armer og klær på, for jeg skulle ikke dø den dagen, jeg. Nå skjønner jeg jo at det var desto bedre at båten kom og reddet meg da den gjorde, for sett at jeg ikke hadde vært nær ved å gi opp akkurat da, så hadde jeg nok neppe klart meg gjennom 400-500 meter til...

Vel, jeg lever da i alle fall, og det er vel det som betyr noe, er det ikke?

Klokken er 23.38 og det er fredag den tolvte august totusenogelleve. I dag er det tre uker siden. Jeg husker det som om det var i går, men likevel virker det så fjernt. Som om det aldri skjedde i det hele tatt. For det er virkelig ikke til å ta inn over seg.

Nyhetene omtaler ikke lenger bare terrorangrepene. Blomstene i Oslo har visnet og blitt ryddet vekk. Folk har begynt å ta tilbake hverdagen, og verden er i ferd med å gå videre. Igjen sitter de som har mistet et barn, en søster eller bror og en venn, de pårørende, og vi som fikk kjenne massakren på kroppen, vi som opplevde den på nært hold. Aldri vil en nordmann glemme, men hendelsen vil likevel skyves litt lenger bak i tankeregisteret, samtidig som alle de etterlatte og direkte berørtes sinn vil hjemsøkes i større eller mindre grad hvert våkent øyeblikk til våre dagers ende. Jeg vil ikke at verden skal gå videre. Ikke riktig ennå. Jeg vil at den skal stoppe helt opp, for min verden har nemlig det.

Det har ikke gått opp for meg ennå. Hodet mitt vil ikke registrere at det er en realitet. Jeg vet hva jeg har sett, hva jeg har foretatt meg og hva jeg har opplevd, men jeg klarer ikke å knytte følelsene opp mot det. Jeg føler absolutt ingenting, klarer ikke gråte, kjenner meg kun så innmari tom innvendig. Går egentlig bare rundt og venter på å bryte sammen, venter på at alle tankene og følelsene skal koke sammen på én gang og slå meg i ansiktet med all kraft. "Men det er jo ikke sikkert det kommer noe sammenbrudd, Madeleine," sier fastlegen. "Det kan ta fem år, det kan ta to måneder, men det er ikke sikkert det kommer i det hele tatt." Så dette er alt? Kun denne tomheten, ikke noe mer? Det nekter jeg å tro. Jeg venter fremdeles på den dagen systemet mitt aksepterer virkeligheten og jeg bryter sammen, bare gråter og gråter. Jeg vil så gjerne føle noe.



Jeg lever i min egen lille apatiske boble. Det er ikke så mye som interesserer meg for tiden, og jeg klarer ikke å bry meg om stort lenger. Folk sier at man bør leve hver dag som om det var ens siste, men jeg orker ikke det akkurat nå. Jeg er utmattet, både fysisk og psykisk, jeg er redd og jeg er sårbar. Hodet mitt henger ikke på plass, og jeg har nok med å huske hvilken dag det er. Hele tiden får jeg høre hvor sterk jeg er, men jeg vet ikke om jeg orker å være så sterk lenger. Jeg trenger tid og ro til å ta vare på meg selv, og jeg trenger støtte fra de som støtte kan gi. For én gangs skyld velger jeg å fokusere på mine egne behov, fremfor å ta meg av alle andre, fremfor å prøve å redde verden. Men det er helt greit. Det er faktisk helt okay å være svak av og til.

Av og til får jeg dårlig samvittighet. Da tenker jeg nemlig at det var så mange andre på den øya som så og opplevde så mye mer verre ting enn jeg selv gjorde, for jeg så jo bare én person dø, og jeg ble jo ikke skutt engang. Og om det virkelig var synd på meg, ville ikke jeg da også hatt mareritt om nettene og falt helt sammen hver gang jeg så en politimann? Det er feil å tenke slik, det vet jeg, for uansett om man kom seg unna med én gang eller om man lå med skuddskader i en halv evighet mens kroppene falt om rundt en, så var dette helt forjævlig for oss alle. Ingen har mer eller mindre rett til å være lei seg, og ingen skal føle dårlig samvittighet for å være ille berørte av hendelsen bare fordi man selv ikke ble skutt. Men jeg må likevel innrømme at jeg gjør det selv.

Jeg faller riktig nok ikke helt sammen ved synet av en politimann på åpen gate, men det betyr ikke at jeg ikke blir redd for andre ting. Var jeg ikke paranoid og redd for mørket før Utøya, så er jeg i hvert fall det nå, og jeg er blitt veldig oppmerksom på lyder. Da er det jo selvsagt helt usedvanlig beleilig at jeg bor rett ved siden av en bensinstasjon der det sprenger luftventiler og smeller i eksospotter stadig vekk. Høye smell eller skarpe lyder som kommer overraskende på får meg til å skvette, samt tenke meg om en ekstra gang. Men i det siste har det også oppstått et par situasjoner der jeg ble oppriktig vettskremt.

Mandag var jeg i begravelse. Kappellet var overfylt, det samme var plassen utenfor, så jeg og noen venner stod i utkanten av den store flokken med mennesker. Plutselig begynner samtlige å gispe, og folk trekker seg et skritt bakover. Her står altså jeg, uten noe som helst kontroll på hva som foregår i sentrum av menneskemengden. Jeg tenker med én gang at noen har trukket våpen, og venter i grunn bare på at det skal begynne å smelle. Griper hånden til kompisen min hardt, og slapper ikke av før en annen venn av meg bekrefter at det kun var en kvinne som fikk et anfall.
Fredag forrige uke var jeg også i begravelse, og mens alle de fremmøtte står utenfor kirken for å ta farvel med kisten, er det plutselig to biler som kolliderer bare tjue meter unna oss. Det smeller kraftig, og jeg tenker bare at "Herregud, nå kommer de for å drepe oss!" mens jeg forsøker å kikke forbi alle menneskene for å få et glimt av hvem det er som forårsaker bråket.
Det aller verste var lørdag for en uke siden, nærmere midnatt, da jeg satt alene på rommet mitt og ante fred og ingen fare. Plutselig hører jeg smell utenifra, og jeg stivner til med én gang. Beveger meg så langsomt bort til vinduet og kikker ut. En del av meg vet at det må være noen som skyter opp fyrverkeri eller noe slikt et lite stykke unna, men samtidig husker jeg at det var akkurat slik det hørtes ut da drapsmannen skjøt på øya, så resten av meg frykter at det går noen rundt og løser skudd i nabolaget mitt. Jeg merker at redselen griper tak i meg, jeg frykter ærlig talt for livet mitt. Løper ned i førsteetasje, bare så pappa og mamma kan bekrefte at det kun er fyrverkeri og at ingen er ute etter oss. Jeg trenger alltid en bekreftelse. Først da klarer jeg å la redselen slippe taket, og jeg går ovenpå og setter på Biffy Clyro's "Many Of Horror" for å roe meg ned igjen.



Det som definitivt plager meg mest, og som okkuperer tankene mine mesteparten av tiden nå i etterkant, er den enorme skyldfølelsen jeg bærer på. Det er merkelig det der, det å føle skyld for at man selv lever mens en annen ikke gjør det, og det blir helt feil å klandre seg selv. Der og da gjorde vi det vi kunne, ingen forventer at vi skulle gjort noe mer enn det. Men likevel, jeg føler sånn skyld for den gutten jeg ikke klarte å redde. Gutten som holdt på å drukne, nektet å la meg hjelpe ham, og senere ble skutt i vannkanten foran øynene mine. "Men du vet jo ikke helt sikkert at han døde," sier fastlegen. "Det var flere som ble skutt på kloss hold som overlevde, så det kan jo hende han lever likevel." Da kjenner jeg at jeg blir mektig irritert. Denne gutten ble skutt til taushet rett foran meg, jeg så det med mine egne øyne, og han reiste seg aldri opp igjen, selv etter at drapsmannen hadde gått sin vei. Ikke prøv å plante falske forhåpninger om at det jeg så skje ikke har skjedd, vær så snill.

Kjære gutt. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg er lei for at jeg ikke klarte å redde deg. Jeg føler jeg burde grepet tak i deg en tredje gang, og ikke sluppet taket uansett hvor mye du fektet med armene eller ristet på hodet, panikkslagen som du var. Jeg føler jeg burde skreket til deg at du skulle høre på meg, at du kom til å dø hvis du svømte tilbake til øya, og at du skulle bli hos meg. Deretter skulle jeg gjort mitt beste for å roe deg ned, og så skulle vi sammen klare å komme oss over til fastlandet på den andre siden. Hva som ville hendt når drapsmannen omsider viste seg, det vet jeg ikke, men han skulle ikke fått drepe noen av oss. Der og da rakk jeg ikke å memorere ansiktet ditt, så jeg finner deg ikke blant de omkomne. Alt jeg husker er den hvite t-skjorten du hadde på, det røde båndet rundt halsen din og det brune håret. Men ennå har jeg ikke lyktes i å gi deg en identitet. Jeg vil så gjerne vite hvem du var. Samtidig tenker jeg at hvis jeg fikk vite navnet ditt, fikk vite at du var noens sønn, bror og venn, og at jeg ikke klarte å redde deg, så ville det knust hjertet mitt. Igjen, jeg er så fryktelig lei for at det måtte ende slik. Måtte du hvile i fred på et bedre sted.

Dette er hva jeg føler, men skal vi tenke fornuftig, så hadde i alle fall fastlegen rett i én ting, og det var at det var riktig avgjørelse i en slik situasjon å gi opp den som ikke ville la seg hjelpe og heller berge sitt eget liv. Et menneske i panikk kan fort bruke deg som redningsflåte og drukne deg uten å egentlig mene det. Dessuten, hadde gutten latt meg gripe tak i ham, så ville jeg ha svømt med ham helt i land på øya for å forsikre meg om at han var trygg. Innen jeg ville ha kommet meg ut i vannet igjen, ville drapsmannen ha funnet oss og skutt oss begge. Som følge av at kule nummer to bommet på hodet mitt, fikk han bare tatt ett liv i stedet for de to han kunne ha tatt. Men likevel, det gjør så vondt. Alt sammen gjør vondt.

Når jeg tenker på akkurat dette, tenker jeg også på døden. Hva om jeg også ble borte den dagen? Jeg var jo så nære. Hvor mange ville grått? Hva ville de skrevet i mine minneord? Ville jeg virkelig blitt til en engel på himmelen, tro? Heldigvis ser det ut til at jeg har enda en lang stund til før jeg vil få svar på akkurat det.

Midt oppi alt det vonde vil jeg gjerne avslutte med å bringe frem det gode også. All den kjærligheten, åpenheten og omsorgen menneskene i vårt lille, vakre land har vist for hverandre i denne tunge tiden har rørt ved noe inne i meg. Jeg er så stolt av å kunne kalle Norge mitt hjem. Ikke minst er jeg også stolt av mine flotte AUFere. Hadde det ikke vært for det fantastiske samholdet og den medmenneskeligheten vi alle viste for hverandre den dagen for tre uker siden, så kunne dette endt så mye verre. Jeg er så glad for at det var akkurat vi som var sammen på øya denne sommeren, og jeg ser frem til å ta Utøya tilbake med dere ved min side.

Hvis én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise.

Hadde du vore på Utøya før dette skjedde? (altså eit anna år)
Nei, dette var mitt første år og jeg hadde gledet meg stort. Jeg skulle egentlig deltatt i fjor, men da var jeg bortreist på en internasjonal sommerleir i Italia, så i år sørget jeg for å ha meg frabedt familiens sydenferie for ikke å gå glipp av Utøya igjen.

Kva er ditt beste minne frå Utøya?
Torsdag kveld da Datarock spilte konsert for oss. Jeg hører ofte på musikken deres nå i ettertid, for den minner meg om kvelden før alt gikk galt. Kvelden da alle hadde det fint og smilte, lo og danset med hverandre på vakre Utøya.

Mista du nokon veldig nære?
Heldigvis ikke, men jeg får så inderlig vondt av de som gjorde det. Jeg vet ikke hvor jeg ville gjort av meg om noen av mine beste venner på den øya ikke kom hjem igjen. Av alle de som mistet livet var jeg i større eller mindre grad kjent med ni av dem, men ingen av disse stod meg det jeg vil kalle nær.

Korleis er kvardagen etter dette?
Den er tydelig preget, men jeg klarer heldigvis å slappe av og smile med gode venner, samt gjøre normale ting som å gå på kino eller handle i butkken. Det er bare tomhetsfølelsen som plager meg, samt min ikke-eksisterende døgnrytme og det faktum at jeg frykter for livet mitt hver gang jeg hører høye smell. Hvordan det blir når skolen kommer i gang igjen vet jeg ikke. Kanskje blir det fint med hverdagslige rutiner, eller kanskje det sliter meg helt ut. Jeg er fremdeles i sjokk, så jeg vet svært lite om hvordan jeg vil reagere fremover i tid, og satser heller på å ta en dag av gangen.

Vil du fortsette med politikk?
Det vil jeg. Det er ikke noen vits i å slutte å engasjere seg. Da jeg også er tillitsvalgt i Elevorganisasjonen, er jo skolepolitikk noe jeg har sansen for og driver mye med. Pluss at jeg er opptatt av dyrevern og rettferdighet. Jeg er i grunn ganske fersk når det kommer til politikk, men jeg vil gjerne lære mer, og jeg har jo meninger som alle andre. Jeg melder meg i alle fall ikke ut av AUF med det første, både på grunn av lærelysten, engasjementet og fordi vi i fylkeslaget har knyttet så utrolig sterke bånd etter denne hendelsen.

Vet du om noen filmet dramaet fra øya?
Da jeg løp for livet gjennom skogen tenkte jeg ikke på å sende melding til de jeg var glad i engang, langt mindre forsøke å fange drapsmannen på film. Folk ødela jo mobilene sine i frykt for at de skulle lage lyd og avsløre gjemmestedene deres, så jeg tviler i grunn sterkt på at noen faktisk filmet drapsmannen eller det som skjedde rundt dem. Dessuten er disse bildene brent fast på netthinnen vår for all tid - hvem ville vel ønske å se det en gang til?

Var du på Utøya?
Nei, selvsagt ikke. Hva får deg til å tro det? Jeg stod på et jorde i Indre Østfold og melket kuer da jeg hørte om det på nyhetene, og bestemte meg for å skrive en blogg og late som om jeg hadde vært der. Helt sant!

Hva skjedde når du hørte skuddene?
Da jeg hørte de første skuddene satt jeg i teltet med venninnen min, og jeg trodde det var en eller annen form for spøk. Jeg gikk ut for å se hva som foregikk, og da jeg hørte folk skrek og så dem løpe, da skjønte jeg at dette var farlig. Deretter løp jeg også.

Ble noen du kjente drept, skadet eller savnet?
Fra fylkeslaget mitt var det seks drepte, og jeg mener å huske at seks havnet på sykehus med skuddskader. Av de drepte var det også tre stykker jeg så vidt hadde hilst på og snakket med, men som jeg dessverre aldri rakk å bli bedre kjent med.

Hvor lang tid tok det sånn ca å svømme fra Utøya til du ble plukket opp med båt?
Jeg hadde absolutt null tidsbegrep den dagen. Alt jeg husker er at klokken var nærmere fem da vi hadde informasjonsmøte, at jeg befant meg i ambulanseareiderens hus da vi fikk beskjed om at drapsmannen var blitt pågrepet for en halvtime siden, og at jeg forlot Sundvollen hotell mellom ett og to på natten en gang, etter å ha vært der siden før elleve. Jeg kan ha vært i vannet en halvtime, tre kvarter eller en time, det vet jeg ikke, men det føltes i alle fall som en evighet.

Skal du tilbake til Utøya neste år?
Det er planen det, ja. Jeg vil gjerne tilbake, og jeg vet at det er trygt der nå. Men selvfølgelig vil det bli meget spesielt, det er ikke noe å legge skjul på.

Hvilken straff synes du gjerningsmannen skal få?
Akkurat nå har jeg ikke noe brennende ønske om å torturere ham til døde, slik som flere andre sikkert har. Alt jeg vil er at han holdes trygt bak lås og slå til evig tid, slik at han aldri mer kan skade verken meg eller noen andre.

Kun et beskrivende ord om det som har skjedd?
Ubeskrivelig.

Hvordan var det å være der mens han skjøt?
Det var helt forferdelig. Jeg var så innmari redd at du aner ikke.

Føler du deg trygg når du er ute i byen?
Jeg klarer fint å ferdes alene i byen, i alle fall i dagslys, har ikke forsøkt på kveldstid ennå, og det går fint så lenge jeg ikke blir overrasket av høye smell. Men jeg går vanligvis tur med hunden min rundt om i nabolaget etter mørkets frembrudd, og da snur jeg som oftest hvis jeg enser en mørk skikkelse som kommer gående mot meg, men det tror jeg egentlig jeg alltid har gjort. Var jeg ikke mørkeredd og paranoid før Utøya, så er jeg det i hvert fall nå!

I may have misunderstood but DID you get shot or not? Wounded in any way apart from your back already being broken?
Although my body was completely exhausted for days after, I did not get shot or wounded physically in any way. He pointed his gun at me and fired, but fortunately he missed.

Hadde du møtt Gro Harlem Brundtland tidligere på dagen?
Dette er litt morsomt, forstår du, for nei, det hadde jeg ikke. Den morgenen skulle jeg egentlig stå opp halv syv for å dusje, ettersom jeg dagen før både hadde rullet meg i gjørmen foran utenriksministeren under aksjonen vår, og danset vilt mens Datarock spilte konsert for oss. Men da jeg våknet fredag morgen i teltet jeg delte med min bestevenninne, helt i ørska etter kun tre timer søvn, frøs jeg sånn, og det regnet så kraftig over teltet at jeg ikke turte å gå ut. Det kom heller ingen og vekket oss, så jeg sov som et barn helt til Gro plutselig ikke befant seg på øya mer, uheldigvis.

Mens du svømte og du så at han siktet på deg, trodde du da at dette var din siste time?
Akkurat da han rettet våpenet mot meg, tenkte jeg at det var over for meg. Samtidig var jeg fast bestemt på å ikke dø, og da han endelig gikk sin vei, tenkte jeg kun følgende: "Når jeg har sluppet unna å bli skutt, så skal jeg faen ikke dø for noe så patetisk som en svømmetur!"

Etter Utøya tragedien... har mange kommet bort til deg på gata og sagt støttende ord?
Nå har ikke jeg beveget meg så mye rundt i gatene at det gjør noe, men jeg fikk da noen støttende ord fra damen i kassen da jeg handlet en enorm haug med klær og forklarte at jeg hadde mistet alt jeg eide på Utøya. Det samme gjaldt optikeren som måtte gi meg nye linser. Ellers har jeg bare vært ute blant folk da jeg var i begravelse, og det er klart folk klemmer meg og sier noe støttende når de ser båndet mitt eller får høre at jeg også var der.

Nå som du faktisk er i live som mange ikke er, setter du mer pris på ting rundt deg? Som familie og venner. Faktisk tenker over at "lev hver dag som om det er din siste" også?
Nå har ikke jeg helt hatt overskudd til å leve hver dag som om det var min siste, og jeg er for apatisk til å tenke at himmelen aldri har vært så blå, at jeg burde rulle meg i det grønne gresset og fortelle alle at jeg elsker dem hver gang jeg får øye på dem. Men det er klart, man innser hvor mye andre mennesker betyr for en og setter gjerne mer pris på dem, samtidig som de setter mer pris på deg også. Egentlig tror jeg det har vært slik hele tiden, man bare får en liten oppvekker når man skjønner at denne personen like gjerne ikke kunne ha vært her nå, og begynner å forsikre seg om at vedkommende vet at man er glad i ham eller henne.

Om du hørte stemmen hans, hvordan var den? Virket han glad?
Enten var jeg for langt unna til å høre stemmen hans, eller så sa han faktisk ingenting mens han skjøt. Det var jo ikke så mange personer i nærheten som kunne høre ham heller, kun meg, gutten som ble skutt og en annen gutt som svømte et lite stykke foran meg. Kanskje han kun ga uttrykk for at han frydet seg de stedene hvor det var mange, og han kunne se redselen i ansiktene deres mens han tok livet av dem eller vennene deres.

Når du svømte, hadde du noen gang tenkt å gi opp?
Ja, to eller tre ganger. Den siste gangen hadde jeg ærlig talt ikke krefter igjen, og jeg begynte å rope på hjelp, men det var heldigvis da båten kom og plukket meg opp. Det er jeg så fantastisk takknemlig og glad for.

Det eneste jeg lurer på er om du kjente Sondre Kjøren?
Dessverre rakk jeg aldri å bli kjent med ham, men jeg husker at jeg speeddatet ham den første kvelden. Han var min nest siste gutt, men i stedet for å sette seg ned hos meg, gikk han sin vei. Han trodde datingen var over, og da kameratene ropte ham tilbake, så han oppriktig lei seg ut, beklaget seg og sa han fikk så dårlig samvittighet over å ha gått fra meg. Han satte seg så ned og vi pratet resten av tiden. Hva vi snakket om husker jeg ikke, men jeg husker at han virket som en veldig koselig gutt.

Hadde du bruktet ryggen?
Ja, det hadde jeg. Åtte uker før jeg dro på Utøya, ble jeg kastet av hesten og pådro meg to kompresjonsbrudd i fjerde og femte ryggvirvel. Det var et stabilt brudd og det ville gro fint, men åtte uker ettrpå gjorde det fremdeles litt vondt om jeg la press på ryggsøylen, og jeg ble lett sliten og øm i ryggen om jeg anstrengte meg over lengre tid eller satt ukomfortabelt. Slik er det fremdeles.

Hvor vondt var det å svømme med brudd i ryggen fra en skala på 1-10?
Ettersom jeg ikke vred på ryggsøylen mens jeg svømte, gjorde det ikke direkte vondt. Men det var dette med at bruddet gjør hele overkroppen min sliten og øm, og i vannet gjorde det også at ryggen og nakken min begynte å stivne. Jeg tror det ville vært betraktelig lettere å svømme om jeg hadde vært i tipp topp tilstand helsemessig sett og dessuten ikke hadde måttet ta to måneder pause fra all form for trening.

Hva tenkte du da du så at det lå lik rundt om kring?
Jeg befant meg i vannet på den siden av øya der det ikke var så mange som ble drept til å begynne med, så det eneste liket i nærheten var gutten jeg hadde forsøkt å redde fra å drukne og som jeg så ble skutt. Der og da hadde jeg ikke evne til å i det hele tatt bli følelsesmessig påvirket av at jeg så noen dø, for jeg måtte rett og slett bare komme meg langt vekk, men selvfølgelig var det forferdelig.

Så vidt jeg har skjønt, så var det 600 på øya. Løp alle disse sin vei og svømte vekk fra øya?
Jeg er sikker på at de aller fleste på et eller annet tidspunkt løp. Mange svømte, men flesteparten ble igjen på øya og gjemte seg. Noen kom ikke så langt engang.

Hvor gamle var disse på øya?
Av deltakerne var vel de fleste mellom 14 og 20 år, tror jeg. Men det var jo også eldre mennesker der, samt disse små barna som ikke kan ha vært mer enn åtte eller ti.

Lurer sånn på hva som skjedde med kameraten din som løp på land, istedenfor å svømme?
Han er i live og uskadd.

Do you think about what happened on the island often?
Oh, I think about it every single day.

Hvordan kommer du til å bearbeide det du har opplevd i tiden fremover?
Jeg forsøker å snakke om det så mye som mulig og være sammen med de overlevende fra øya så ofte jeg kan. Vil også lage nye avtaler med kriseteam og fastlege når behovet skulle melde seg.

Er det slikt at du tenker mye på det som har skjedd? Hele tiden?
Hver eneste dag, nesten konstant.

Så du gjerningsmannen?
Ja, det gjorde jeg.

Hvordan var han? Avslappet, stressa og så videre?
Han var iskald og helt fullstendig avslappet. Han hadde en helt knusende ro mens han beveget seg og da han ladet våpenet på nytt, og det virket ikke som om det var noe stress for ham i det hele tatt å plante en kule i hodet på et forsvarsløst, ungt menneske.

Hadde du et personlig forhold til Bano?
Nei. Jeg har truffet Bano på et par seminarer jeg har vært på, og hun virket på meg som en søt og blid jente jeg absolutt kunne ønske jeg rakk å bli bedre kjent med.

Så du hva som hendte med Eva Kathinka Lutken?
Jeg så dessverre ikke noe til Kathinka i det hele tatt den dagen.

Kjente du henne?
Vi var ikke nære venninner, men jeg kjente henne. Kathinka var godhjertet og vanvittig søt.

Hvor og hvordan har du funnet styrke etter tragedien?
Jeg vet ikke helt. Eneste grunnen til at jeg ikke går rett ned i kjelleren er vel fordi det ikke har gått opp for meg ennå. Men jeg har venner og familie som støtter opp rundt meg, så jeg blir tatt vare på.

Har dette forandret deg som menneske, og i så fall, på hvilke måter?
Det er for tidlig å si, men etter hvert vil nok dette bidra til å gjøre meg sterkere og bedre rustet for livets mange utfordringer, samt lære meg å sette enda mer pris på ting og på menneskene rundt meg, vil jeg tro.

Hvordan føler du deg nå, to uker etter tragedien? Har du det bedre/bra?
Jeg har det ikke bra, men jeg har det bedre enn de tre første dagene etter massakren. Det hjalp nok mye å få mamma og pappa hjem til Norge, en slags trygghet. Det går litt opp og ned med humøret og kapasiteten, men jeg er fremdeles like tom hver dag, noe jeg finner irriterende.

Hva er det du sliter mest med nå i ettertid?
Jeg blir oppriktig redd for høye smell som kommer overraskende på meg, og jeg sliter noe med skyldfølelse overfor gutten jeg ikke klarte å redde. Den største utfordringen er selvsagt å i det hele tatt prøve å ta dette inn over meg, fatte at det har skjedd på ordentlig.

Hvordan tanker har du om Utøya etter det som skjedde?
Jeg glemmer aldri hvor dødt og forlatt det så ut da vi kjørte forbi Utøya den fredagskvelden. Men jeg glemmer heller aldri det grønne gresset, vannet som glitret i solen og den fargerike teltleiren der det krydde av liv de to dagene i forveien. Utøya er et sted jeg har rukket å bli svært glad i, og med litt blå himmel og de samme flotte menneskene har jeg tro på at det igjen kan bli slik det alltid har vært.

Hvordan klarte du å overleve?
Det samme har jeg spurt meg selv om, og jeg aner rett og slett ikke. Jeg kan si det slik, at overlevelsesinstinktet er helt utrolig. Fant en viljestyrke jeg aldri har sett maken til hos meg selv før, og jeg var fast bestemt på at dette ikke var dagen da jeg skulle ta avskjed med verden. Men først og fremst var det jo båten som kom meg til unnsetning som til slutt reddet livet mitt.

Hvor skummelt var det?
Så ufattelig fryktelig og skremmende at du ikke kan forestille deg det om du så prøvde. Det var en helt utenkelig situasjon, og jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Hva tenkte du når du såg han?
Jeg stivnet helt, og tenkte noe slikt som "Shit, der står han plutselig. Kommer jeg til å dø nå?", før alt bare stoppet helt opp. Så ble jeg både overveldet, sjokkert og ganske provosert over hvor innmari god tid han tok seg da han skjøt gutten og ladet på nytt, og hvilken voldsom ro han hadde over det han gjorde. Jeg var redd, men igjen, han skulle ikke under noen omstendighet få ta livet av meg også. Den gleden skulle han aldri i verden få.

Har dere vært å hentet tingene deres på øya etter dette skjedde?
Nei, det har vi ikke. Da øya brått ble forvandlet til et åsted, er det kun politiet som har adgang der på ubestemt tid. Men de har samlet sammen eiendelene våre, og det som er i brukbar forfatning vil forhåpentligvis bli returnert til sine rettmessige eiere om ikke så altfor lenge.

Hvis du skal tilbake til Utøya, hvordan tror du det blir å komme dit?
Jeg skal tilbake, og jeg er spent på hvordan det blir. Det blir nok en veldig, veldig spesiell opplevelse.

Hva var det du mistet av eiendeler?
Absolutt alt. Nei da, men det var ikke langt i fra. Mistet blant annet yndlingsklærne mine, mesteparten av alle de andre klærne mine, speilreflekskameraet mitt, diverse smykker, parfymer og en hel haug med toalettartikler og sminke, favorittvesken min, lommeboken min (heldigvis uten bankkort), diverse andre saker, samt luftmadrassen og soveposen min. Mobiltelefonen min ligger igjen i fleecejakken jeg slengte over en grein før jeg la på svøm, og skoene mine løp jeg fra.

Når han skøyt mot deg, var det så grunt at du nådde med beina da?
Jeg husker det var steiner helt inne ved vannkanten, men det var ikke snakk om mange meterne før det ble helt svart. Da han skjøt befant jeg meg mellom 30-50 meter fra land, så det var neppe særlig grunt der.

Har du noen gang tenkt på at du ville gjort noe anderledes? F.eks ikke å svømt, men å gjemt deg istedet?
Da jeg stod ved vannet var det helt utelukket å svømme. Det var langt, vannet var kaldt, jeg hadde to brudd i ryggen som kunne gi meg trøbbel, og jeg kom mest sannsynlig til å drukne. Nå i ettertid innser jeg at det å til slutt legge på svøm er det beste jeg har gjort. Hadde jeg blitt på øya hadde han antagelig funnet meg, tenkte jeg, for det var noe som bare var dømt til å skje. Kort tid etterpå tenkte jeg faktisk på hvilke steder jeg ville gjemt meg om jeg hadde blitt på øya. Det første som slo meg var det lille, grå skuret ved Kjærlighetsstien, men i etterkant fikk jeg jo vite at det var et av de stedene der flest ble drept, så takk og lov for at jeg svømte i stedet. Ellers lurer jeg på om jeg villa ha vært i sikkerhet om jeg krøp under stabburet eller gjemte meg på et av toalettene, men det var for skummelt til å i det hele tatt vurdere der og da. Jeg skulle bare over alle hauger vekk fra den øya umiddelbart!

Hvor lang tid tok det fra du hørte skuddene til du la på svøm?
Som sagt hadde jeg null tidsbegrep den dagen, men det må ha gått mellom ti og tjue minutter fra jeg hørte de første smellene til jeg var ute i vannet. Vi var relativt tidlig ute med å legge på svøm.

Var det noen som gjemte seg i teltene? Overlevde de?
Jeg vil tro at noen i panikk gjemte seg i teltene sine, spesielt fordi noen ropte "Gjem dere i teltene!" da folk begynte å løpe ned fra kafébygget, men jeg kan jo selvsagt kun snakke for meg selv. Jeg for min del tvilte på at et stusselig telt ville holde oss trygge fra en mann med pistol, så jeg og mine to gode venninner var rimelig kjapt ute av det teltet etter at vi først hadde kastet oss inn i det. I etterkant har jeg hørt at han gikk inn i teltene og skjøt, så jeg er glad vi løp vår vei.

Sendte du melding med noen mens du var der?
Alt gikk så fort mens jeg løp, og vi hørte skuddene komme nærmere og nærmere, så akkurat da hadde jeg rett og slett ikke tid til å i det hele tatt tenke på å sende en siste hilsen til mine kjære.

Hva var det første du gjorde når du kom i land?
Det første jeg gjorde da jeg spratt opp av den båten og snublet bortover bryggen på fastlandet, var å pakke et teppe godt rundt meg og gå så fort jeg maktet oppover mot bilveien mens kroppen min skalv så fælt at den nærmest brettet seg sammen. Det skal også nevnes at verden hadde rast totalt sammen for meg og at jeg gråt veldig mye.

Skrek du, eller var du helt tom mens det foregikk?
Jeg var helt fullstendig rolig i vannet. Den eneste gangen jeg ga utløp for følelsene mine var da jeg trodde min nye venn hadde druknet bak meg, og jeg utstøtte et fortvilet hyl før jeg fortsatte å svømme i taushet.

Hvordan greier du å fortelle om historien din i så kort tid etterpå?
Det er ganske så enkelt, skal jeg si deg! Hodet mitt har nemlig ikke registrert at dette er virkelig, så det er som å fortelle om en tur i parken eller en bok jeg har lest. Jeg vet hva jeg har vært med på, men jeg innser ikke at det har skjedd, så jeg klarer ikke knytte følelsene opp mot historien.

Føler du at dette kommer til å prege deg resten av livet?
Det vil definitivt prege meg så lenge jeg lever, både på en god og en dårlig måte. Jeg vil for alltid bære med meg de vonde minnene, men likevel er det viktig å se på det som et solid stykke livserfaring og komme styrket ut av situasjonen.

Hvilken type hjelp får du nå? snakker du med psykologer, eller prester, hvordan er hjelpen får?
Det er opprettet et eget kriseteam her jeg bor, så jeg får oppfølging. Jeg har også vært i kontakt med fastlege.

Tingene som dere hadde på Utøya, for eksempel kameraer, har dere fått det tilbake?
Det jobbes med å få levert tilbake tingene våre, så de dukker nok opp om ikke så altfor lenge, vil jeg tro. Angående kameraer og mobiltelefoner, så er jo de fremdeles å regne som bevis, så hva som skjer med dem vet jeg ikke.

Hvordan greide du å holde motet oppe?
Nok en gang, overlevelsesinstinktet er fantastisk. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle dø, det kom ikke på tale, og jeg kunne se fastlandet nærme seg. Det ga meg også et ekstra kick da jeg endelig fant noen andre i vannet, for jeg lå jo lengst bak av alle sammen og var ganske så alene. Et annet kick fikk jeg da båten med de mørke skikkelsene langt der borte fanget oppmerksomheten min, for da ble jeg redd de skulle jakte på meg i vannet. Jeg tenkte også på vennene mine, for jeg visste jeg ville se dem igjen om jeg kom meg over til den andre siden.

Hvordan føltes det å være i nærheten av en som har drept så mange mennesker?
Der og da forstod jeg absolutt ingenting, og ante ikke hvor mange han hadde drept før han skjøt den stakkars gutten og deretter siktet på meg. Jeg følte intet annet enn redsel og kampvilje, samt den trykkende stillheten da jeg ventet på at det skulle smelle.

Hva var det første du tenkte på, når du hørte skuddene?
Jeg tenkte faktisk først på pistolskudd, men hørtes det sånn ut på ordentlig, da? Dessuten, hvorfor i alle dager skulle noen skyte med pistol på Utøya? Det kunne jo ikke være mulig. Smellene hørtes ut som fyrverkeri på avstand, så jeg trodde at noen tullet med oss i etterkant av bombeeksplosjonen, noe som virket absurd nok i seg selv. Fattet ikke at det var virkelig og at det var farlig før jeg hørte folk skrike, og selv mens jeg løp trodde jeg ikke helt på det.

Hvis du fikk en sjanse til å møte han - ville du tatt den, og hva ville du eventuelt ha gjort?
Det har jeg faktisk ikke tenkt så mye på, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg har noen interesse av å møte denne mannen. Alt jeg lurer på er hvorfor, og det tror jeg ikke han ville gitt meg noe tilfredsstillende svar på uansett.

Sliter du med å sove? Hva drømmer du om og så videre?
Jeg sovner ikke med en gang, men når jeg først har sovnet, så sover jeg veldig godt. Drømmer ikke om det som skjedde.

Var det du som var på TVen?
Det var nok ikke meg, nei.

Må man være med på møtene for å være med på Utøya eller kan man bare være med på Utøya?
Det er ikke noe krav at man må være superaktiv og delta på alle vervinger, aksjoner, medlems- og temamøter for å delta på Utøya, selv om det er fint om du er med på det også. Så lenge du tilhører et lokallag er du nok hjertelig velkommen!

Kjente du mange som var på Utøya?
Jeg kjente de fleste i fylkeslaget mitt, samt en del andre fra andre fylker. Flere av dem ble jeg også kjent med under oppholdet.

Var du med noen venner på Utøya?
Flere av mine nærmeste venner var med, og heldigvis klarte de seg.

Tror du det blir leir på Utøya i 2012?
Om jeg ikke tar helt feil, så er det allerede bestemt at det blir leir til neste år også.

Var det kjekt der før det som skjedde?
Ja, det var helt supert! Alle var så blide og engasjerte og hadde det gøy.

Husker du om du så Kevin Daae Berland?
For alt jeg vet kan jeg ha møtt på ham, men jeg husker dessverre ikke å ha sett ansiktet hans noe sted.

Fant du igjen han bestevennen din fra ungdomsskolen?
Min gode kamerat fra ungdomsskolen kom seg av øya i god behold, og det var innmari godt å se han igjen på Sundvollen.

Hva er planene dine fremover? Og videre - skole/jobb?
Fremover vil jeg tilbringe tiden med venner og med mine herlige AUFere, samt sørge for å ta litt vare på meg selv når jeg føler behov for det. Angående skole starter jeg på medier og kommunikasjon i Oslo denne høsten, og i fremtiden håper jeg på å bli forfatter.

Klarer du å være i store samlinger eks. kjøpesenter?
Ja, det går fint.

Hvordan takler du hverdagen?
Det går litt opp og ned, og jeg blir lett sliten, men det jeg er mest spent på er hvordan det blir å begynne på skolen igjen.

Sliter du med tanker osv etter det som skjedde?
Jeg tenker hele tiden på gutten jeg ikke klarte å redde, og lurer på hva som kunne gått annerledes.

Hvor gjemte du deg?
Jeg gjemte meg aldri noe sted, løp kun rett fra teltet (blå sirkel) og ned til vannkanten på den ene langsiden av øya (rød sirkel), der jeg etter kort tid la på svøm.



Hva er det tyngste nå i etter tid? 
Den enorme skyldfølelsen jeg bærer på overfor gutten jeg ikke klarte å redde. Det er feil å tenke slik, jeg gjorde alt jeg kunne, men jeg plages med det likevel.

Hvordan følte du deg når du måtte forlate han du trodde var blitt borte?
Da jeg endelig møtte noen i vannet ble jeg så glad, jeg kjente meg bittelitt tryggere, og jeg følte på en måte at vi knyttet et slags bånd. Da jeg trodde han hadde druknet forsvant denne tryggheten, og jeg følte et stikk av sorg over at min nye venn var blitt borte, selv om jeg ikke kjente ham i det hele tatt. Derfor ble jeg så lettet da vi fant ham og reddet ham opp i båten etterpå.

Vet du hvem han gutten som ble skutt i vannkanten er nå?
Nei, det vet jeg ikke. Under omstendighetene klarte jeg ikke å memorere ansiktet hans, så han har fremdeles ingen identitet.

Hvordan er det med deg psykisk nå, i forhold til noen dager etter hendelsen?
Det har egentlig vært veldig likt hele veien, men de tre første dagene etter hendelsen stengte jeg meg ganske inne. Ting løsnet litt etter at jeg fikk foreldrene mine hjem fra ferie, men utover det har det gått både litt opp og ned. Psykisk er det litt kaotisk, litt tomt, og jeg er ganske sliten i hodet.

Kjente du mange som overlevde?
Jeg kjente, eller ble kjent med, en god del av de som overlevde, og jeg er ytterst takknemlig for hver og en av dem.

Hvilke "bilder" av det du så, sitter best festet i hodet?
Den korte stunden han stod på land, skjøt gutten og deretter rettet våpenet sitt mot meg. Det glemmer jeg aldri. Jeg glemmer heller aldri synet av alle de ungdommene som løp skrikende mot teltleiren mens man hørte skudd bak dem.

Jeg bare lurer på om du kjente Thomas Margido Antonsen?
Nei, det gjorde jeg ikke.

Det var noen små gutter som fant flasker på utøya stemte det? var ikkje dem veldig små? blei dei drept?
Det var små gutter der, toppen åtte til elleve år gamle, og etter hva jeg har hørt samlet de tomflasker rundt om på øya. Jeg har hørt at drapsmannen sparte dem fordi de var for unge til å ha blitt "hjernevasket" ennå.

Skal du dra tilbake til Utøya den 20/22 August, tror jeg det var.
Jeg skal tilbake på Utøya den tjuende august.

Slet/sliter du med å sove etter 22. juli?
Jeg får sjeldent sove med mindre jeg er så sliten at jeg nesten sovner av meg selv. Jeg kan legge meg, forsøke å lukke øynene, og så bli liggende og stirre i taket. Enten tenker jeg på alt for mye, eller så tenker jeg ikke på noe i det hele tatt.

Ville du drept ABB hvis du fikk muligheten, og hva synes du han fortjener av straff lovelig her i Norge?
Enda så ondskapsfull han er, så kunne jeg aldri tatt livet av et annet menneske. Det er helt absurd å i det hele tatt tenke på! Det er noe jeg absolutt ikke engang kan forestille meg å gjøre, og dessuten, hvem vil vel synke ned på hans nivå? Av straff synes jeg han fortjener nøyaktig den straffen han får. Han skal sone dommen ferdig, og sitte isolert bak murene i forvaring så lenge han lever.

Hva var det første du tenkte da du kom i land på motsatt side av øya?
Jeg var i sjokk, jeg var sliten og kald, jeg var redd, og jeg tenkte "Jeg er trygg. Nå skal jeg finne vennene mine." 

Har dere flere spørsmål kan jeg svare på disse i kommentarfeltet.

Jeg vil igjen takke dere for alle vakre ord og all deres omtanke. Det varmer så utrolig godt. Spørsmålsrunden vil bli avsluttet og besvart i kveld en gang, så frem til da ønsker jeg dere alle en strålende dag. Måtte dere ta vare på dere selv og hverandre, og fremfor alt nyte solen!

Kjærleik til dere alle. 

Først av alt må jeg bare si tusen takk.

Fjorten tusen har lest bloggen min siden jeg delte min historie med dere, og det har strømmet på med vakre ord, omtanke og varme ønsker for en god fremtid. I en tid som denne er det noe jeg setter ufattelig stor pris på, og det gjør godt å vite at vi alle er sammen om dette.

Samtidig som jeg føler det er viktig at vi som opplevde grusomhetene på Utøya får dele våre historier, føler jeg også at det er viktig at de som ikke opplevde det får vite. Dette er ikke noe som angår kun oss som enkeltpersoner lenger, det er så mye større enn det. Det vi opplevde den mørke dagen for to uker siden har rørt ved en hel nasjon. Et helt folk står samlet rundt oss.

Jeg kan selvsagt kun snakke for meg selv, og derfor velger jeg å holde åpent for å stille spørsmål i kommentarfeltet under. Hvorvidt de vil besvares direkte i et eget innlegg eller som deler av en lengre tekst har jeg ikke fattet noen beslutning på ennå, men dere vil få svar.



VG Nett skrev forresten en artikkel om meg i går. Klikk her for å lese. 

Dette skal du vite.

Jeg føler ikke hat. Faktisk synes jeg synd på et menneske som har så enorm mangel på empati som du har. Heller sympati enn hat, for det kommer aldri noe godt ut av å hate. Om det er fordi jeg er helt tom innvendig vet jeg ikke, men jeg klarer ganske enkelt ikke å føle hat overfor deg. Dine handlinger vekker den dypeste avsky hos meg, men jeg hater deg ikke. Det er du nemlig ikke verdt. Du skal glemmes. Blekne i lyset av de gode og sterke menneskene som er så mye mer enn du noen gang kommer til å bli. I min verden eksisterer du ikke.

Det eneste jeg kunne tenke meg å vite er hvorfor. Hvorfor? Men det vil jeg nok neppe få svar på. Det jeg derimot vet, er at så lenge vi står samlet om kjærligheten og de verdiene vi tror på, så vil du aldri vinne.

Se deg rundt. Faktisk har du allerede tapt.